Det er all grunn til å tro at verken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet. Det kan fort bli en krig der også atomvåpen tas i bruk av vår allierte. Til grunn ligger konflikten om atomavtalen med Iran. Trump mener avtalen ikke er verdt papiret den er skrevet på, og har dermed sagt den opp. Men når Iran også erklærer at de ikke lenger ser seg bundet av begrensningene i avtalen, sender USA krigsskip og innfører strengere sanksjoner mot Iran. Nei til atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Nå møter de imidlertid enda strengere begrensinger i sin handel. Kina som tidligere har berget dem fra amerikansk boikott, er i dag mindre villig til å hjelpe. Årsaken er at landet er mer involvert i internasjonal handel og kineserne er redde for å rammes av amerikanske mottiltak om de handler med Iran. De siste ukene er Irans oljeeksport kuttet med 90%. Irans skip får ikke seile med landets egen olje, samtidig som Iran må godta at olje fra andre land passerer det smale Hormuz-stredet mellom Iran og Oman. Det er oljeboikotten som har startet konflikten, men Iran har likevel ingen rett til å stoppe skipstrafikken. 

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuz-stredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuz-stredet. 

USA er en viktig alliert for Norge, slik som Tyskland var det før annen verdenskrig. Kort før den andre verdenskrigs utbrudd kom den britiske statsminister Chamberlain tilbake etter et møte med Adolf Hitler. Hans ord da han viftet med avtalen på flytrappa etter landing, er blitt historiske på hvor feilaktig det var å prøve å oppnå enighet med en aggressiv, autoritær politiker som Hitler. «Fred i vår tid», sa Chamberlain. Så brøt krigen løs. 

Vi skal være forsiktige med å dra paralleller mellom Trump og Hitler. Men norske myndigheter må stille seg spørsmålet om hvor lenge vi skal være en av Trumps mest lojale alliansepartner. Det er selvfølgelig en avveiing av det politisk mulige, men også om politisk etikk: For øyeblikket ser Trump ut til å være den største trusselen mot verdensfreden gjennom sin aggressive og uforutsigbare politikk. Hvordan bør Norge stille seg til det?

Det finnes ingen lettvint løsning  på konflikten USA- Iran. Men noen tiltak er åpenbare: Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.