Av: Kjølv Egeland, Seniorforsker, Norges nasjonale datasenter for Prøvestansavtalen og Tormod Kværna, Vitenskapelig rådgiver, Norges nasjonale datasenter for Prøvestansavtalen




Russland ruster opp atomprøvesprengningsanlegget på Novaja Semlja og distanserer seg fra den internasjonale avtalen som forbyr testing av kjernevåpen. Også Kina og USA ser ut til å børste støvet av gamle testanlegg. Står vi overfor en ny bølge kjernefysiske prøver – og et nytt atomvåpenkappløp?


I perioden mellom 1945 og 1991 gjennomførte fem stater til sammen over 2000 atomprøvesprengninger. Testene var og er forbundet med store helse- og miljøutfordringer. Spesielt atomprøvene som ble gjennomført under åpen himmel, forårsaket enorm skade for lokalsamfunn i de kjernefysiske stormaktenes periferier – i Kasakhstan, Xinjiang, på Marshall-øyene og andre steder. Prøvene hadde også globale konsekvenser.


Den dag i dag lever mennesker over hele verden med marginalt, men ikke ubetydelig, forhøyet kreftfare grunnet den ekspansive atomvåpentestingen under åpen himmel på 1950-tallet.

Atomprøvenes humanitære og miljømessige konsekvenser var vesentlige drivkrefter bak arbeidet for et forbud mot atomprøvesprengninger. En annen viktig beveggrunn var ønsket om over tid å fremme nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen. Et forbud mot testing ville gjøre det vanskeligere for atomvåpenstatene å utvikle nye våpentyper, og på den måten bremse en av de sentrale motorene i opprustningsdynamikken.

Prøvestansavtalen, traktaten som ubetinget forbyr kjernefysiske prøver både under åpen himmel, under vann og under jorden, ble endelig vedtatt i 1996. Sovjetunionen og USA gjennomførte sine hittil siste eksplosive kjernefysiske prøver i henholdsvis 1990 og 1992. Norske myndigheter er og har vært sterke støttespillere for avtalen.

Gjennom forskningsinstituttet Norsar drifter Norge et betydelig antall målestasjoner, blant annet på Svalbard, i Finnmark og i Innlandet.

Russiske hauker har lenge ønsket å gjenoppta kjernefysisk testing. Motivene varierer. For noen koker det ned til et ønske om å straffe eller sende et signal til Vesten – særlig nå i forbindelse med krigen og vestens støtte til Ukraina – for andre til et håp om økonomisk vinning, spennende arbeidsoppgaver i atomlaboratoriene eller økt politisk innflytelse innad i den russiske staten.

De russiske haukene er for så vidt ikke alene – også i USA og andre atommakter ivrer enkelte etter å gjenoppta testprogrammene.

I februar i år beordret Russlands president Vladimir Putin at testanlegget på Novaja Semlja i Nordishavet skulle gjøres klart til bruk på kort sikt – angivelig fordi USA var i ferd med å gjennomføre en kjernefysisk test som Russland i så tilfelle ville besvare. Forsvarsminister Sergej Sjojgu tok pause fra Ukraina-krigen og besøkte anlegget i egen person på sensommeren. Så, under den russiske tankesmien Valdaj diskusjonsklubbs årlige møte den 5. oktober, antydet Putin at det kunne være en god idé å revurdere Russlands ratifikasjon av Prøvestansavtalen.

Den russiske parlamentsformannen tok hintet og ryddet umiddelbart kalenderen for diskusjoner om Prøvestansavtalen i Dumaen. Selv hevdet han at det ville være «i tråd med vår stats nasjonale interesser» å annullere ratifikasjonen.

Russlands ambassadør til Organisasjonen for Prøvestansavtalen og andre internasjonale organisasjoner i Wien uttalte kort tid etterpå at Russland ikke hadde planer om å gjennomføre noen test, i alle fall så lenge USA også lot være.

Han nevnte også at en eventuell tilbaketrekning av ratifikasjonsinstrumentet ikke ville påvirke landets bidrag til Prøvestansavtalens verifikasjonsregime, det globale nettverket av tekniske målestasjoner satt opp for å overvåke og avskrekke atomprøver verden rundt. Russland ville ikke «avsignere» avtalen, bare «avratifisere», og på den måten speile USA, som signerte avtalen i 1999, men aldri tok skrittet til ratifikasjon.

13. oktober introduserte 440 av de 450 medlemmene av Dumaen en lov som vil annullere artikkel 1 i Russlands lov om ratifikasjon av Prøvestansavtalen. Loven innebærer nettopp at Russland formelt trekker tilbake sin ratifikasjon av Prøvestansavtalen, men at landet i hvert fall inntil videre vil opprettholde sitt bidrag til avtalens internasjonale verifikasjonsregime, International Monitoring System (IMS). 17. oktober stemte Dumaen enstemmig for avratifisering.

Dette er ikke verdens undergang. Himmelen vil heller ikke falle ned dersom Russland eller et annet land skulle gjennomføre en test. Faren er at normen mot testing av atomvåpen brytes ned over tid, og at atomvåpenmaktene føler seg frie til å gjenoppta testprogrammene i stor stil.

Dette ville igjen kunne åpne for nye og mer intense kjernefysiske våpenkappløp, ikke bare i vår del av verden, men også for eksempel mellom India og Pakistan.

I arbeidet for å avverge nye rustningskappløp spiller informasjon og åpenhet viktige roller. Det er essensielt at verdenssamfunnet har kapasitet ikke bare til å oppdage faktiske kjernefysiske tester, men også til å avkrefte falske rykter. Historisk er rustningskappløp ofte blitt drevet frem av frykt for at motparten er sterkere eller driver en mer aktiv våpenutvikling enn det som er realiteten.

Norsar og de andre institusjonene som overvåker Prøvestansregimet, vil fortsette å følge nøye med på hva som foregår på Novaja Semlja – og alle andre steder.

De neste møtene mellom medlemslandene til Prøvestansavtalen, som vil holdes i Wien allerede i november og senere i februar 2024, vil også kunne gi en indikasjon på hva som kan forventes av utvikling i denne saken.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 18. oktober 2023

Avtalen om prøvesprengninger er under press

Da pave Frans besøkte Hiroshima og Nagasaki i 2019, fikk han overskrifter verden over for sine kraftige uttalelser om å true med bruk av atomvåpen. Paven var krystallklar i sin avvisning av avskrekkingsdoktrinen som stormaktene brukte for å forsvare opprustningen under den kalde krigen, og i begge byene ba han stormaktene kvitte seg med våpen som i august 1945 hadde jevnet de to japanske byene med jorden . - Å bruke atomenergi til krigsformål er umoralsk, sa lederen for verdens største kirkesamfunn. - Mennesket lengter etter trygghet, fred og stabilitet. Det hører til våre dypeste lengsler. Atomvåpen er ikke svar på denne lengselen, forkynte paven.

Utnevnelsen i januar av ny preses, eller ledende biskop, i Den norske kirke fikk nok ikke like mye spalteplass i den internasjonale pressen. Men pressen fikk likevel med seg at ny preses kommer fra ti år som leder for 500 millioner kristne i 110 land. Det er ikke hverdagskost for norske biskoper, selv om tidligere Oslobiskop Gunnar Stålsett hadde vært generalsekretær for alle verdens lutheranere, da han arbeidet i samme kirkelige hovedkvarter i Sveits som den nye preses nå forlater etter endt åremålstid. Olav Fykse Tveit er en høyt respektert kirkeleder med en erfaring som han vil få bruk for fra dag èn. Han kommer fra en kirkeorganisasjon som helt fra starten i 1948 har vært en aktiv pådriver i fredsbevegelsen.

Olav Fykse Tveit har hatt en aktiv rolle i arbeidet for å få et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Hans klare kritikk av Norges manglende støtte til arbeidet med å forby og avskaffe atomvåpen vil ikke forstumme når han nå får et mindre geografisk ansvarsområde.

Som generalsekretær i Kirkenes Verdensråd har han markert seg langs samme linje som pave Frans, og de to kirkelederne bruker i stor grad samme språk om kirkenes mandat til å arbeide for fred. Da paven besøkte Hiroshima 24.november i fjor, sa han i sin tale:

- Med dyp overbevisning ønsker jeg å bekrefte at bruk av kjernekraft i krigsøyemed i dag, mer enn noensinne, er en forbrytelse ikke bare mot mennesket og dets verdighet, men mot enhver fremtidsmulighet i vårt felles hjem. Bruk av kjernekraft i krigsøyemed er umoralsk, likeså er besittelse av kjernevåpen umoralsk, sa paven.


Vår nyvalgte norske kirkeleder ble lyttet til da han i sin preken i forbindelse med fredsprisutdelingen til ICAN i 2017 kom med en tilsvarende klar melding i Trefoldighetskirken i Oslo: - Å samle verdas folk og nasjonar om ein traktat som seier at det ikkje er lov å bruke atomvåpen, eller truge med dei, og difor heller ikkje ha atomvåpen, er ei stor fredsgjerning, sa Fykse Tveit.

Olav Fykse Tveit har i flere sammenhenger trukket frem de klare uttalelsene om atomvåpen som Kirkenes Verdensråd har kommet med siden opprettelsen i 1948.

Under KIrkenes Verdensråds sjette generalforsamling i 1983 i Vancouver, bruker også den internasjonale kirkeorganisasjonen samme språk som pave Frans brukte i Hiroshima. Generalforsamlingens ord kan godt hentes frem igjen med norske politikere av i dag som adresse: «Vi mener at tiden er inne da kirkene utvetydig må erklære at produksjon og utplassering, så vel som bruk av atomvåpen er en forbrytelse mot menneskeheten, og at slike handlinger må fordømmes på etisk og teologisk grunnlag.»

Året før, i 1982, hadde et samlet norsk bispemøte oppfordret til at de kjernefysiske våpenlagrene må ødelegges og at all fremtidig produksjon av slike våpen må stanses.

De norske biskopene uttrykte seg på linje med pave Frans og generalsekretær Olav Fykse Tveit i deres prekener og foredrag. I den grundige bispemøteuttalelsen «Kirken og Freden» (Fredrikstad 1982) heter det : «Med disse (kjernefysiske) våpen er selve balansen i skaperverket truet på en måte som aldri tidligere. Ettersom en kjernefysisk krig vanskelig vil kunne begrenses, vil resultatet sannsynligvis bli utslettelse av alt menneskelig liv innenfor store områder. Å starte og utkjempe en krig med slike våpen er derfor på grunnleggende måte å ødelegge selve skaperverket. I en slik situasjon vil en måtte beskrive utviklingen av kjernefysiske våpen som et uttrykk for menneskets opprør mot Gud.»

Bredt folkelig opprør for atomvåpenforbud

Valget av Kirkenes Verdensråds generalsekretær til ny ledende biskop i Norge kan bli viktig i en bred folkelig mobilisering for å si ja til forbud mot atomvåpen. Olav Fykse Tveit kom med en klar melding til de politikerne som mener at kirken bør holde seg unna det offentlige ordskiftet når det gjelder politiske spørsmål. Fykse Tveit har signalisert at han ønsker å komme med gode og saklige bidrag fra kirken i det offentlige rom.

- Kyrkja er med sin bodskap og som offentleg aktør ein del av meiningsdanning  og meningsbryting i samfunnet, uttalte Fykse Tveit.

For Nei til atomvåpen, ICAN og alle andre i fredsbevegelsen er dette løfterike toner.

Mens toneangivende politikere også i arbeiderbevegelsen ser ut til å mangle både vilje og evne til å lytte til stemmene fra ungdom og fredsbevegelsens folk i alle aldre, kan vi håpe at vår nyvalgte kirkeleder vil ta med seg impulsene fra sine møter med pave Frans og sitt personlige engasjement for et ja til forbud mot atomvåpen når han tar fatt på arbeidshverdagen etter vigslingsgudstjenesten i Nidarosdomen som var planlagt 26.april.

: To av verdens fremste kirkeledere i front for fred. (Bildet av de to kirkelederne ble tatt før covid-19.)

Verdens kirkeledere støtter forbud mot atomvåpen

Spørsmålene som ligger til grunn for forskningsrapporten, er hvilken rolle atomvåpen spiller i Norges forsvar og hvilke muligheter Norge har til å påvirke atomvåpenpolitikken i NATO? I sin studie har Egeland og Hellestveit gjennomført seks dybdeintervjuer med personer som alle har lang erfaring med nedrustningsdiplomati og Norges forhold til NATO. Rapporten gjør en historisk gjennomgang av rollen atomvåpen spiller i NATO og hvordan Norge har valgt å forholde seg til atomstrategien etterhvert som den har utviklet seg i alliansen. Dette er et viktig utgangspunkt for å forstå debatten slik den utspiller seg i dag.


Av rapporten kommer det frem at hverken NATOs juridiske fundament, 

 fra 1949, eller alliansens to første strategiske dokumenter, nevner atomvåpen overhodet. Først på midten av 1950-tallet kom atomvåpen inn i NATOs strategi.

“Antakelsen om Sovjetunionens militære overmakt i Europa, kombinert med at mål for konvensjonell opprustning på vestlig side ikke ble nådd, gjorde det etterhvert umulig for atomvåpenmotstandere i alliansen å stå imot amerikanernes ønske om en tydeligere rolle for atomvåpnene”, skriver Egeland og Hellestveit.

I 1957 kom doktrinen om “massiv gjengjeldelse”, ideen om at NATO ville besvare enhver sovjetisk provokasjon med et massivt atomvåpenangrep. Det var aldri en særlig troverdig doktrine, påpeker Egeland og Hellestveit, og viser til Frankrikes tidligere president Charles de Gaulle, som uttalte at amerikanerne ville neppe ofre New York for å berge Paris eller Hamburg.

Manglende troverdighet har vært et vedvarende problem for den amerikanske atomforsvarsgarantien helt siden 1950-tallet. Egeland og Hellestveit trekker frem mange eksempler, blant disse at Reagan-administrasjonens avskrekkingskommisjon i 1988 konkluderte med at trusler om bruk av atomvåpen, som tilsvar på begrensede angrep mot Norge og Tyrkia, ikke hadde troverdighet.

Også i Norge mente mange at atomparaplyen manglet troverdighet. Mens politikere lenger sør i Europa forsøkte å omgå troverdighetsproblemet ved å utstasjonere store mengder taktiske atomvåpen på grensen til østblokken, valgte Norge avspenningspolitikk, skriver Egeland og Hellestveit. Norske beslutningstakere ville sørge for avspenning til vår nabo i øst og ønsket ikke tette koblinger til USAs atomvåpenstrategi. I 1957 bestemte Norge at vi ikke ville ta imot eller lagre atomvåpen på norsk territorium. Alikevel ser vi, slik flere av rapportens intervjuobjekter peker på, at regjeringens handlingsrom i atomvåpenpolitikken har blitt stadig mindre, i takt med nedbyggingen av forsvaret og Norges økende sikkerhetspolitiske avhengighet av USA og andre allierte.

Samtidig hevder flere av kildene at atomparaplyen ikke bidrar til sikkerhet for Norge, og at avskrekkingstrusselen mangler eller har mistet troverdighet.

Som kjent argumenterer norske myndigheter i dag for at norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud vil være i konflikt med våre NATO-forpliktelser. Egeland og Hellestveit mener det er uklart hva denne konflikten går ut på i praksis.

“Juridisk og militært vil tiltredelse trolig få minimale konsekvenser. [Forbudstraktaten] vil riktignok avskjære norske myndigheter fra eksplisitt å kunne anmode allierte om å bruke atomvåpen på deres vegne”, skriver de.

Egeland og Hellestveit peker på en utvikling fra den kalde krigen, hvor det var større fokus på atomvåpen i NATOs organer, til en betraktelig redusert rolle siden 90-tallet. I det praktiske samarbeidet i dag har atomvåpenpolitikk fått en mer begrenset rolle, samtidig som atomvåpnenes politiske rolle har blitt styrket.

“Det største hinderet for norsk signering av [forbudstraktaten] er politisk. Stormaktene - både i og utenfor NATO - ønsker å unngå at atomvåpen mister legitimitet og aktelse i det internasjonale samfunnet”, hevder Egeland og Hellestveit.

Rapporten peker på at norske regjeringer og politiske partier i flere perioder har forsøkt å fremme nedrustning, rustningskontroll og endringer av NATOs atompolitikk gjennom deltakelse i formelle og uformelle koalisjoner innenfor og utenfor alliansen.

Noen frykter at norsk tilslutning vil kunne undergrave Norges evne til å påvirke atomvåpenstatenes politikk. Her stiller rapporten et betimelig spørsmål: hvor stor innflytelse har Norge hatt i disse foraene, og følgelig hvor mye vil vi miste dersom vi tilslutter oss forbudstraktaten? Rapporten trekker frem Det Nordatlantiske Råd (

 (NPG) med underliggende organer, som NATOs viktigste forum for atomvåpenpolitisk rådslagning.

“Det er lite som tyder på at Norge noen gang har hatt nevneverdig innvirkning på USAs eller de andre NATO-atommaktenes politikk innenfor NATO”, skriver de.

En av hovedårsakene til at forsøk på å påvirke NATOs atomvåpenpolitikk har vært mer eller mindre nytteløs, er at atomvåpenpolitikken anses som nasjonal anliggende i Paris, London og Washington. En av kildene i rapporten mener NPG er et “sandpåstrøingsorgan som eksisterer for å signalisere at USAs atomvåpenpolitikk støttes opp om av de allierte”. En annen kilde understreker at NPGs rolle i NATOs atomvåpenstrategi ikke er å gi små land innflytelse over NATOs atompolitikk, men å bidra til å “legitimere USAs atompolitikk og vise at den er forankret i alliansen”.

Norsk tiltredelse vil trolig medføre noen politiske represalier fra allierte, men hvor alvorlige disse kan forventes å være, er i rapporten omdiskutert. En av kildene mener Norge vil bli gjenstand for en bred utfrysning og at det kan påvirke Norges posisjon i NATO, men et flertall av kildene i rapporten mener eventuelle negative konsekvenser ikke ville være så dramatiske. Forfatterne mener omfanget vil avhenge av timing og hvorvidt sentrale NATO-land ønsker å gjøre forbudstraktaten til en test på politisk lojalitet. Alliansens atomvåpenpolitiske lojalitet har blitt testet før. Det var mye motstand da et flertall av NATO-land sluttet seg til landminekonvensjonen fra 1997 og klasevåpenkonvensjonen fra 2008. Egeland og Hellestveit minner om at:

“Før disse konvensjonene ble vedtatt og ratifisert av NATO-land truet USA med at slike avtaler ville få katastrofale konsekvenser for NATO-samarbeidet. I dag kan vi konstatere at det var tomme trusler.”

Det er interessant å merke seg at flere av rapportens kilder mener Norge vil kunne 

 sin innflytelse og skape positivt press for nedrustning ved å signere forbudstraktaten. Det vil “sende et tydelig signal om at vanetenkningen [om atomavskrekking] er ugrei”.  Likevel er det klart, slik rapporten påpeker, at norsk tilslutning til forbudstraktaten vil være et brudd med det som i dag er politisk konsensus i NATO. Spørsmålet er om Norge er villige til å bruke politisk kapital på atomvåpensaken?

Norge har et troverdighetsproblem når de sier nei til forbudstraktaten, påpeker Hellestveit på rapportlanseringen.

Vi har frontet både landminekonvensjonen og klasevåpenkonvensjonen, men når det kommer til atomvåpen hvor det vil ha politiske omkostninger for oss, er vi ikke med.

Norges posisjon er i dag preget av vanetenkning om atomavskrekking, og det er vanskelig å komme utenom at et nei til forbudstraktaten i praksis innebærer et bidrag til å beskytte atomvåpnene som legitime stridsmidler. Som forfatterne konkluderer:

“Troen på NATOs atomparaply kan i verste fall utgjøre en farlig sikkerhetspolitisk sovepute.”

Historien viser at det finnes betraktelig mer handlingsrom i NATO enn det vi benytter oss av i dag. Rapporten gir et godt grunnlag for å åpne opp diskusjonen om norsk tilsutning til FNs atomvåpenforbud og hva det vil si for vårt NATO-medlemskap.

Les rapporten “Norge, Nato og Kjernevåpen” på 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og generalsekretær Jens Stoltenberg på forsvarsministermøtet i NATO 5. februar 2015. 

Norge, NATO og kjernevåpen

30 oktober 1961: det var morgen da to fly tok av fra militærflybasen Olenja og satte kursen mot Nordishavet. Med seg hadde de et våpen som Sovjetunionens daværende leder Nikita Khrusjtsjov, håpet skulle få verden til å skjelve.

Atomvåpenet var utstyrt med en fallskjerm som skulle forsinke detonasjonen og gi flyene en 50% sjanse til å flykte soppskyen. Det blendende lyset var synlig fra Vardø i Finnmark over 900 kilometer unna, og varmen kunne kjennes 270 kilometer unna.

Da våpenet som i dag er kjent som Tsar Bomba detonerte, utløste det en trykkbølge som var så kraftig at den gikk rundt jordkloden tre ganger. I landsbyen Severny som lå 55 kilometer unna, kollapset samtlige hus.

Dersom Tsar Bomba  hadde detonert over Stortinget, ville hele Oslo blitt utslettet. Fra Drammen til Gardermoen ville de som overlevde, risikert tredjegrads forbrenning. På et øyeblikk kunne nærmere en million nordmenn ha vært døde eller skadde.

Soppskyen som nådde 64 kilometer opp og spredde seg ut i 100 kilometer fra ende til ende, var endeproduktet av verdens desidert kraftigste atomvåpen, med en beregnet sprengkraft på opptil 57 megatonn. 1500 ganger kraftigere enn atomvåpnene sluppet på Hiroshima og Nagasaki sammenlagt, og mer enn 10 ganger kraftigere enn all ammunisjonen brukt under hele andre verdenskrig. Prøvesprengningen ble fordømt som ‘en uhyrlig forbrytelse mot menneskeheten’, men det kunne vært enda verre: Khrushchevs opprinnelige plan var et atomvåpen på 100 megatonn, og det var først da ingeniørene ble nervøse for mengden radioaktivt nedfall atomvåpenet ville skape at sprengkraften ble nedjustert.

Sovjetunionen hadde skapt et våpen som var så fryktinngytende at de ikke våget å utnytte dets fulle potensiale.

Prøvesprengningen føyde seg inn i en livsfarlig maktkamp mellom USA og Sovjetunionen som året etter førte til Cubakrisen, da verden var på randen av en atomkrig. Da atomvåpenet detonerte over Nordishavet, skilte piggtråd Berlin og CIA-trente eksilcubanere hadde få måneder tidligere feilet i sitt forsøk på å invadere Grisebukta og styrte Fidel Castros regjering. Den økende spenningen mellom supermaktene skapte et innbilt behov for å demonstrere makt, og det er i dette lyset vi må se den politiske bruken av prøvesprengninger i etterkrigstiden og Sovjetunionens infamøse bruk av verdens til nå største atomvåpen.

Fra slutten av andre verdenskrig har minst åtte land utført til sammen mer enn 2000 prøvesprengninger med enorme konsekvenser for mennesker og miljø. USA og Sovjetunionen sto bak det overveldende flertallet av disse – omtrent 1700. Sovjetunionens fall innebar derfor også en de-eskalering av den farlige maktkampen, og USA utførte sin siste prøvesprengning året etter. Antallet prøvesprengninger falt drastisk fra starten av 90-tallet, og de siste 20 årene er det kun Nord-Korea som har utført prøvesprengninger.

Tidligere i år avslørte The Washington Post at Trump-administrasjonen vurderte å gjenoppta prøvesprengning av atomvåpen. Det vil i så fall bli den første amerikanske prøvesprengningen siden 1992 og kan reversere en mangeårig stans i prøvesprengninger.

Forsøk på å reintrodusere prøvesprengninger må forstås som hva det er: et ledd i en opptrappende maktkamp mellom stormaktene. Dersom USA bryter moratoriet på prøvesprengninger, vil det være en eskalering som potensielt kan provosere fram rivaliserende prøvesprengninger fra Russland og Kina. Prøvesprengninger er åpenbart ikke nødvendige for et land som allerede har nok atomvåpen til å gjøre slutt på menneskeheten og må anses som en ren maktdemonstrasjon. Atomvåpenstatene har verktøy for å teste sine atomvåpen uten å detonere dem. Om moratoriet faller, kan det bli krevende å gjenetablere det – verden vil i så fall ha betalt en høy pris for Trump-administrasjonens uansvarlige forhandlingsteknikk.

I etterkrigstiden har det vært flere forsøk på å finne fram til avtaler som kan redusere de økologiske og helsemessige konsekvensene av prøvesprengninger, med varierende hell.

Den delvise prøvestansavtalen fra 1963 forbyr atomsprengninger i atmosfæren, verdensrommet og havet – som i praksis betyr at prøvesprengninger må skje under bakken innenfor eget territorium. Men det gjaldt kun for atomstatene som signerte avtalen. Frankrike fortsatte å detonere atomvåpen i atmosfæren og avslo et tilbud fra USA om hjelp til å utvikle sine atomvåpen i bytte mot at landet sluttet med slike prøvesprengninger. Den delvise prøvestansavtalen var likevel et viktig framsteg, og de siste 24 årene har det blitt gjort forsøk gjennom prøvestansavtalen av 1996 på å ta det neste steget: å forby all prøvesprengning. Avtalen er til nå signert av 184 stater, men trer først i kraft dersom den ratifiseres av USA og syv andre stater.

Verdenssamfunnet kan fortsatt ta det neste steget, men det forutsetter at eskaleringen USA truer med stanses. Det hvite hus uttalte i sommer at de ikke planlegger å utføre prøvesprengninger på nåværende tidspunkt, men gjorde det samtidig klart at de vil reservere retten til å teste atomvåpen dersom de anser det som nødvendig, stikk i strid med moratoriet. Faretruende utspill etterfulgt av kontrabeskjeder eller forsøk på å dysse ned faren er vanlig kost fra Trump-administrasjonen, men konsekvensen av administrasjonens politikk er samtidig nedslående. På knapt fire år har de revet i stykker nedrustningsavtaler som det tok flere tiår å få på plass. Trump har torpedert atomavtalen med Iran og avtalen om det åpne luftrom, Open Skies, som skulle redusere faren for krig ved å tillate gjensidig bruk av overvåkningsfly over deltakerlandenes territorier. INF-avtalen som forpliktet landene til å kvitte seg med landbaserte mellomdistanseraketter og forbød dem å anskaffe nye slike våpen, har også kollapset. Det hører til historien at USA og Russland over flere år hadde anklaget hverandre for å bryte avtalen. I dag er Ny START-avtalen den eneste gjenværende bilaterale nedrustningsavtalen mellom USA og Russland. Avtalen begrenser blant annet antallet utplasserte  nukleære stridshoder til 1550. Ny START-avtalen utløper kort tid etter påtroppende president Joe Biden tilter og ville neppe ha blitt videreført dersom Trump vant valget.

Nedrustningsavtaler blir ikke til over natten og bygges på tillit som må skapes over tid. Biden har over flere år ytret sin støtte til slike avtaler, inkludert Prøvestansavtalen. Da Trump-administrasjonen luftet tanken om å bryte moratoriet på prøvesprengninger, fordømte den tidligere visepresidenten det som et uansvarlig, farlig og unødvendig steg. Det gjenstår nå å se om Biden-administrasjonen vil klare å gjenvinne tillit og puste liv i nedrustningsavtalene som har falt de siste årene til tross for manglende støtte i Senatet, eller om skadene Trump-administrasjonen har påført



Bildebeskrivelse: Castle Bravo var en prøvesprengning av en hydrogenbombe på Marshalløyene i Stillehavet 1. mars 1954. Bomben var på 15 megatonn og er den kraftigste hydrogenbomben detonert av USA til nå. 

Prøvesprengningenes gjenoppstandelse

Les mer

Søndag 23. juni ble det gjennomført en amerikansk atomvåpenøvelse i tilknytning til Norge. Ved å knyttes til slike øvelser, er Norge med på å legitimere verdens verste masseødeleggelsesvåpen. Under finner du svar på hva øvelsen gikk ut på, hvilke konsekvenser det har for Norge og hvordan norsk politikk muliggjør slike aktiviteter.

Søndag 23. juni var den amerikanske ubåten USS Tennessee rundt 35 kilometer fra det norske fastlandet.﻿

Fra tirsdag 4. Juni til fredag 7. Juni hadde Nei til Atomvåpen den store æren av å få besøk av en delegasjon fra Hiroshima Nagasaki Peace Messengers. Gruppen består av videregåendeelever som bærer sine besteforeldre og oldeforeldres historier videre.

Mika Mayumi, leder i Oslo NTA, skriver om utfordringene knyttet til oppryddingen etter atomulykken i sin hjemby. 

Handlingsplanen for 2024-2026 er vedtatt.

NYHETER

Les mer her

Nei til Atomvåpen fordømmer den russiske invasjonen av Ukraina

LES MAGASINET

Artikler

Flere og flere norske kommuner støtter FNs atomvåpenforbud gjennom den globale kommuneappellen ICAN Cities Appeal

Nei til Atomvåpen (NTA) er en norsk organisasjon som arbeider for atomnedrustning, total avskaffelse av atomvåpen og trygg deponering av atomavfall.


Ved å hjelpe unge folk å forstå hvor nær trusselen er og at det finnes gode løsninger, kan det bli enklere for folk å engasjere seg personlig i noe som er et stort globalt problem. Det mener leder i Drammen Nei til Atomvåpen, Sigve Grøndahl Fredriksen

Hvordan ble du engasjert i kampen mot atomvåpen?

Mormoren min, Kirsti Kolle Grøndahl var aktiv i Nei til Atomvåpen på 1980-tallet og mange år i Arbeiderpartiet, forteller Sigve

«Hun har vært en inspirasjon og nå har jeg lyst til å bruke muligheten til å snakke med flere på min egen alder om dette viktige temaet.»

Sigve ønsker at det skal bli mer rom for å snakke om at atomvåpen ikke gir oss trygghet.

«I Norge er det mye snakk om at vi er nødt til å ha atomvåpen – at det er eneste måten å gi oss trygghet. Jeg vil jobbe for at det skal være enklere for folk å se nytt på det.»

Spesielt vil Sigve hjelpe unge med å forstå og engasjere seg i atomvåpensaken. Han mener det er et stort potensiale for det og peker på ungdoms engasjement i miljøsaken som et eksempel.


Atomvåpenkampen var stor på 1980-tallet. Da var ikke vi født engang! Nå må vi komme oss tilbake til storhetsperioden, da atomvåpen var skikkelig på agendaen – særlig når vi ser at det blir færre avtaler som kontrollerer atomvåpen

Sigve mener at et problem er at mange unge i dag føler at politikk foregår langt unna folk og at det er stor avstand til dem som tar avgjørelsene om viktige ting som angår deg og meg.

«Ved å hjelpe unge folk å forstå hvor nær trusselen er og at det finnes gode løsninger, kan det bli enklere for folk å engasjere seg personlig i noe som er et stort globalt problem», sier Sigve.

«Derfor tror jeg FNs atomvåpenforbud kan gjøre folk mindre motløse – se at det er mulig», sier Sigve.

FNs atomvåpenforbud trer i kraft i januar 2021. Det er et stort skritt i kampen for å avskaffe atomvåpen, mener Sigve, men mener samtidig at vi må bruke dette verktøyet godt og jobbe videre for å skape dialog med atomvåpenstatene.

«Jeg tror løsningen er folk. 8 av 10 nordmenn er for et atomvåpenforbud.»

Og her har Norge en unik mulighet til å sette seg i førersete, mener Sigve.

«Vi har en befolkning som er sterkt imot atomvåpen og vi kan bruke spillerommet vårt som Nato-medlem mye bedre enn vi gjør i dag ved å tørre å stille noen krav til USA og de andre atomvåpenstatene i alliansen. Ikke bare gjøre det de med den største bomben sier.»

Sigve og resten av lokallaget i Drammen jobbet hardt for å få med seg flertallet i Drammen kommunestyre til å gi sin støtte til FNs atomvåpenforbud ved å vedta kommuneappellen ICAN Cities Appeal.

«Vi jobbet opp mot alle de politiske partiene i Drammen og allierte oss med alle ungdomspartiene som gikk til årsmøtene til moderpartiene sine og lobbet. AUF skal ha spesielt stor takk. I tillegg fikk vi medieoppslag og satte i gang en kampanje på sosiale medier. Det hjalp nok også», forklarer Sigve.

Innsatsen funka. 26. mai vedtok Drammen kommune ICAN Cities Appeal og er blant 36 norske byer og kommuner som ber den norske regjeringa om å snu i spørsmålet om tilslutning til FNs atomvåpenforbud.

I flere kommuner har de ikke ønsket å ta stilling til spørsmålet en gang. Hva sier du til dem som mener at lokalpolitikere ikke skal ta stilling til slike utenrikspolitiske spørsmål, som f.eks. atomvåpen?

«Jeg kan forstå det hvis kommunen deres har et magisk beskyttende skjold rundt seg», sier Sigve litt spøkefullt.

«Men med dagens atomvåpen er dessverre ingen trygge.»

Men Sigve motiveres ikke kun av frykten for at noe kan gå galt og mener kampen mot atomvåpen også må drives av håp.

«Det tror jeg heller ikke nordmenn gjør. Derfor håper jeg kampen mot atomvåpen kan bli en kamp for håp. Håp om at det faktisk er mulig å kvitte seg med disse masseødeleggelsesvåpnene før det er for sent.»

Artikkel om månedens aktivist, Sigve Grøndahl Fredriksen.
Miljøsaken på 1980-tallet. Atomvåpenforbudet som trer i kraft januar 2021.


Mitt første innlegg på norsk

nyhet 5

Leder for AUF Innlandet og ny nestleder i Nei til Atomvåpen, Sigrid Bjerke, mener alle som ønsker seg en bedre fremtid burde engasjere seg i kampen mot atomvåpen i dag.

Fortell litt hvorfor du ble engasjert i kampen mot atomvåpen.

Mitt engasjement for kampen mot atomvåpen startet på et AUF-kurs på Utøya, rett etter jeg hadde blitt valgt som ansvarlig for internasjonal politikk i mitt fylkeslag. Her lærte jeg om hvordan arbeiderbevegelsen var tuftet på internasjonal solidaritet, en kompromissløs kamp for rettferdighet og en tro på at samarbeid funker.

Atomvåpen er det mest inhumane våpenet som finnes og er i all praktisk betydning en konstant trussel om massedrap av sivile, men likevel har vi ikke klart å ta et skikkelig oppgjør mot det.

Arbeiderbevegelsen slik jeg lærte det på Utøya, har ikke fått fremgang gjennom å sitte stille i båten og stole på at noen andre tar ansvaret, eller gjennom å slå seg til ro med store trusler mot mennesker – så lenge det ikke føltes som en øyeblikkelig trussel mot oss selv – men gjennom en kompromissløs kamp for det vi mener er rett, basert på solidaritet og samarbeid. At vi enda ikke har lyktes med dette er grunnen til at jeg ble engasjert i kampen mot atomvåpen.

Hvilken rolle mener du Norge bør spille i nedrustning og avskaffelse av atomvåpen?

Norge har en lang tradisjon for å jobbe for nedrustning og fred og har hatt en lederrolle i tidligere prosesser med å forby inhumane våpen som særlig rammer sivile, som landminer og klasebomber. I dag er det noe av hva vi smykker oss mest med i internasjonal politikk.

Vi har også klart å ha en selvstendig atomvåpenpolitikk tidligere. På NATO-toppmøte i desember 1957 slo statsminister Gerhardsen utvetydig fast at Norge ikke skal atomvåpen på norsk jord i fredstid. Da var det ikke hva USA eller NATO foretrakk som var viktigst, men det var våre egne verdier og vår egen rett til å stå opp for disse. Jeg mener Norge burde gå tilbake til dette og ta en aktiv rolle i kampen for nedrustning

3. Hva motiverer deg i kampen mot atomvåpen?

Det er i hovesak to ting som motiverer meg i kampen mot atomvåpen. Det første er at det er fremgang med FNs atomvåpenforbud! Det vil bli en del av folkeretten snart og presset mot statene med atomvåpen vil øke. Det vil forhåpentligvis lage en norm hvor det å ha atomvåpen vil bli ansett som uansvarlig.

Det andre som fungerer som en motiverende kraft er hvor provoserende det er at NATO-landene, inkludert Norge, vegrer seg for å støtte FNs atomvåpenforbud, i frykt for reaksjoner fra USA.

Kjølv Egeland, ekspert på atomvåpenpolitikk og nedrustning, beskrev det i en artikkel fra Dagsavisen om nedrustning;

«Å tro at vi skal lykkes med global nedrustning uten polarisering og heftig politisk debatt tror jeg er ekstremt usannsynlig. Atomvåpen er dypt forankret i internasjonale maktstrukturer og diskurser, og det å endre det vil utvilsomt føre til store politiske konflikter.»

Det Egeland beskriver her er derimot ikke en ny situasjon vi aldri har tatt stilling til før. Det er uendelig med eksempler på urettferdige maktstrukturer man har tatt kampen i mot og lyktes i, men det var ikke gjennom å tro at noen ting skjedde av seg selv. Det var gjennom aktiv, solidarisk handling og en arbeiderbevegelse og et sosialdemokrati i bresjen.

4.Hva ønsker du å bidra med i kampen mot atomvåpen?

Jeg ønsker å bidra med engasjement og tid, i vissheten om at jeg gjør det sammen med mange, mange andre og at det er på den måten fremgang skjer.

5. Hvorfor bør andre engasjere seg i kampen mot atomvåpen nå?

Alle som ønsker seg en bedre fremtid burde engasjere seg i kampen mot atomvåpen i dag. Verden er urolig og statene med atomvåpen ruster opp. Konsekvensene av dette er like eksistensielle som klimakrisen, men har ikke fått like mye oppmerksomhet. Vi har sett hvor mye makt som ligger i at folk gir en sak oppmerksomhet og krever handling, i kampen mot klimakrisen. Det må vi få til i kampen for nedrustning også.

hello-worldys

Lazy loading images has been a common practice on the web for ages. It improves page speed and avoids loading assets which might never be shown to the user. However, I couldn’t find any good and performant solution for React that satisfied all my needs, so I wrote my own.

Introducing react-lazy-load-image-component

 ready to be installed in any React application.

npm i --save react-lazy-load-image-component

and you are ready to import it in your project.

Here you can see the simplest example of its usage:

It will load the image when it appears in the viewport after scrolling or resizing, but also when it becomes visible after a re-render. For example, in an image gallery with a filter, some images that were below the fold might appear in the viewport when a filter is applied.

Notice how the images are loaded when they appear on the screen, doesn’t matter if it’s because of the cards changing their order or because of a scroll event.

 scroll and resize events by default. You can specify the delay time or use another delay function like 

 are specified, it renders a placeholder of the same size as the image by default. That 

avoids the browser recalculating the layout

 when the image appears in the viewport and is loaded.

, useful to load low resolution assets before downloading the full-resolution ones.

on-visible effects like blur, black-and-white to color and opacity transitions

. And it’s very easy to add new ones with CSS!

Images get color when the full-resolution version is loaded. That’s the 

, so images start loading before they appear on the screen.

 so you can specify any standard <img> attribute. In addition, it never produces something like 

 by default and there are very few inline styles — which are basically used to set the size and background of the placeholder. So you probably will not have to fight against the default styles because they are minimal!

That’s cool, but I want to lazy-load a component which is not an image

 comes to the rescue! You can use it in a similar way than 

 but you must provide a child that will be lazy loaded. It can be any other component or element.

You can use most of the props you were using in 

 will be called immediately after the placeholder is rendered. Use 

 if you want it to get called after the image is loaded.

 works by including it on pages where you would like SEO attributes to be added. Once included on the page you pass it a configuration object with the page's SEO properties. This can be dynamically generated at a page level or in some cases your API may return an SEO object.

 and add the desired properties. This will render out the tags in the 

 for SEO. At a bare minimum, you should add a title and description.

import React from 'react';import { NextSeo } from 'next-seo'; export default () => (<><NextSeotitle="Simple Usage Example"description="A short description goes here."/><p>Simple Usage</p></>);

 gives you many more options that you can add. See below for a typical example of a page.

import React from 'react';import { NextSeo } from 'next-seo'; export default () => (<><NextSeotitle="Using More of Config"description="This example uses more of the available config options."canonical="https://www.canonical.ie/"openGraph={{ url: 'https://www.url.ie/a', title: 'Open Graph Title', description: 'Open Graph Description', images: [{ url: 'https://www.example.ie/og-image-01.jpg', width: 800, height: 600, alt: 'Og Image Alt',},{ url: 'https://www.example.ie/og-image-02.jpg', width: 900, height: 800, alt: 'Og Image Alt Second',},{ url: 'https://www.example.ie/og-image-03.jpg' },{ url: 'https://www.example.ie/og-image-04.jpg' },], site_name: 'SiteName',}}twitter={{ handle: '@handle', site: '@site', cardType: 'summary_large_image',}}/><p>SEO Added to Page</p></>);

Some tools may report this an error. See 

 enables you to set some default SEO properties that will appear on all pages without needing to do include anything on them. You can also override these on a page by page basis if needed.

To achieve this, you will need to create a custom 

. In your pages directory create a new file, 

Within this file you will need to import 

import App, { Container } from 'next/app';import React from 'react';import { DefaultSeo } from 'next-seo'; // import your default seo configurationimport SEO from '../next-seo.config'; export default class MyApp extends App {render() {const { Component, pageProps } = this.props;return (<Container><DefaultSeoopenGraph={{ type: 'website', locale: 'en_IE', url: 'https://www.url.ie/', site_name: 'SiteName',}}twitter={{ handle: '@handle', site: '@site', cardType: 'summary_large_image',}}/><Component {...pageProps} /></Container>);}}

Alternatively, you can also create a config file to store default values such as 

export default { openGraph: { type: 'website', locale: 'en_IE', url: 'https://www.url.ie/', site_name: 'SiteName',}, twitter: { handle: '@handle', site: '@site', cardType: 'summary_large_image',},};

From now on all of your pages will have the defaults above applied.

is deprecated in Next.js v9.0.4 so you should replace that component here with

Bli med i kampen mot atomvåpen

Faren for atomkrig øker

MAGASIN

Kommuner mot atomvåpen