Spørsmålene som ligger til grunn for forskningsrapporten, er hvilken rolle atomvåpen spiller i Norges forsvar og hvilke muligheter Norge har til å påvirke atomvåpenpolitikken i NATO? I sin studie har Egeland og Hellestveit gjennomført seks dybdeintervjuer med personer som alle har lang erfaring med nedrustningsdiplomati og Norges forhold til NATO. Rapporten gjør en historisk gjennomgang av rollen atomvåpen spiller i NATO og hvordan Norge har valgt å forholde seg til atomstrategien etterhvert som den har utviklet seg i alliansen. Dette er et viktig utgangspunkt for å forstå debatten slik den utspiller seg i dag.


Av rapporten kommer det frem at hverken NATOs juridiske fundament, 

 fra 1949, eller alliansens to første strategiske dokumenter, nevner atomvåpen overhodet. Først på midten av 1950-tallet kom atomvåpen inn i NATOs strategi.

“Antakelsen om Sovjetunionens militære overmakt i Europa, kombinert med at mål for konvensjonell opprustning på vestlig side ikke ble nådd, gjorde det etterhvert umulig for atomvåpenmotstandere i alliansen å stå imot amerikanernes ønske om en tydeligere rolle for atomvåpnene”, skriver Egeland og Hellestveit.

I 1957 kom doktrinen om “massiv gjengjeldelse”, ideen om at NATO ville besvare enhver sovjetisk provokasjon med et massivt atomvåpenangrep. Det var aldri en særlig troverdig doktrine, påpeker Egeland og Hellestveit, og viser til Frankrikes tidligere president Charles de Gaulle, som uttalte at amerikanerne ville neppe ofre New York for å berge Paris eller Hamburg.

Manglende troverdighet har vært et vedvarende problem for den amerikanske atomforsvarsgarantien helt siden 1950-tallet. Egeland og Hellestveit trekker frem mange eksempler, blant disse at Reagan-administrasjonens avskrekkingskommisjon i 1988 konkluderte med at trusler om bruk av atomvåpen, som tilsvar på begrensede angrep mot Norge og Tyrkia, ikke hadde troverdighet.

Også i Norge mente mange at atomparaplyen manglet troverdighet. Mens politikere lenger sør i Europa forsøkte å omgå troverdighetsproblemet ved å utstasjonere store mengder taktiske atomvåpen på grensen til østblokken, valgte Norge avspenningspolitikk, skriver Egeland og Hellestveit. Norske beslutningstakere ville sørge for avspenning til vår nabo i øst og ønsket ikke tette koblinger til USAs atomvåpenstrategi. I 1957 bestemte Norge at vi ikke ville ta imot eller lagre atomvåpen på norsk territorium. Alikevel ser vi, slik flere av rapportens intervjuobjekter peker på, at regjeringens handlingsrom i atomvåpenpolitikken har blitt stadig mindre, i takt med nedbyggingen av forsvaret og Norges økende sikkerhetspolitiske avhengighet av USA og andre allierte.

Samtidig hevder flere av kildene at atomparaplyen ikke bidrar til sikkerhet for Norge, og at avskrekkingstrusselen mangler eller har mistet troverdighet.

Som kjent argumenterer norske myndigheter i dag for at norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud vil være i konflikt med våre NATO-forpliktelser. Egeland og Hellestveit mener det er uklart hva denne konflikten går ut på i praksis.

“Juridisk og militært vil tiltredelse trolig få minimale konsekvenser. [Forbudstraktaten] vil riktignok avskjære norske myndigheter fra eksplisitt å kunne anmode allierte om å bruke atomvåpen på deres vegne”, skriver de.

Egeland og Hellestveit peker på en utvikling fra den kalde krigen, hvor det var større fokus på atomvåpen i NATOs organer, til en betraktelig redusert rolle siden 90-tallet. I det praktiske samarbeidet i dag har atomvåpenpolitikk fått en mer begrenset rolle, samtidig som atomvåpnenes politiske rolle har blitt styrket.

“Det største hinderet for norsk signering av [forbudstraktaten] er politisk. Stormaktene - både i og utenfor NATO - ønsker å unngå at atomvåpen mister legitimitet og aktelse i det internasjonale samfunnet”, hevder Egeland og Hellestveit.

Rapporten peker på at norske regjeringer og politiske partier i flere perioder har forsøkt å fremme nedrustning, rustningskontroll og endringer av NATOs atompolitikk gjennom deltakelse i formelle og uformelle koalisjoner innenfor og utenfor alliansen.

Noen frykter at norsk tilslutning vil kunne undergrave Norges evne til å påvirke atomvåpenstatenes politikk. Her stiller rapporten et betimelig spørsmål: hvor stor innflytelse har Norge hatt i disse foraene, og følgelig hvor mye vil vi miste dersom vi tilslutter oss forbudstraktaten? Rapporten trekker frem Det Nordatlantiske Råd (

 (NPG) med underliggende organer, som NATOs viktigste forum for atomvåpenpolitisk rådslagning.

“Det er lite som tyder på at Norge noen gang har hatt nevneverdig innvirkning på USAs eller de andre NATO-atommaktenes politikk innenfor NATO”, skriver de.

En av hovedårsakene til at forsøk på å påvirke NATOs atomvåpenpolitikk har vært mer eller mindre nytteløs, er at atomvåpenpolitikken anses som nasjonal anliggende i Paris, London og Washington. En av kildene i rapporten mener NPG er et “sandpåstrøingsorgan som eksisterer for å signalisere at USAs atomvåpenpolitikk støttes opp om av de allierte”. En annen kilde understreker at NPGs rolle i NATOs atomvåpenstrategi ikke er å gi små land innflytelse over NATOs atompolitikk, men å bidra til å “legitimere USAs atompolitikk og vise at den er forankret i alliansen”.

Norsk tiltredelse vil trolig medføre noen politiske represalier fra allierte, men hvor alvorlige disse kan forventes å være, er i rapporten omdiskutert. En av kildene mener Norge vil bli gjenstand for en bred utfrysning og at det kan påvirke Norges posisjon i NATO, men et flertall av kildene i rapporten mener eventuelle negative konsekvenser ikke ville være så dramatiske. Forfatterne mener omfanget vil avhenge av timing og hvorvidt sentrale NATO-land ønsker å gjøre forbudstraktaten til en test på politisk lojalitet. Alliansens atomvåpenpolitiske lojalitet har blitt testet før. Det var mye motstand da et flertall av NATO-land sluttet seg til landminekonvensjonen fra 1997 og klasevåpenkonvensjonen fra 2008. Egeland og Hellestveit minner om at:

“Før disse konvensjonene ble vedtatt og ratifisert av NATO-land truet USA med at slike avtaler ville få katastrofale konsekvenser for NATO-samarbeidet. I dag kan vi konstatere at det var tomme trusler.”

Det er interessant å merke seg at flere av rapportens kilder mener Norge vil kunne 

 sin innflytelse og skape positivt press for nedrustning ved å signere forbudstraktaten. Det vil “sende et tydelig signal om at vanetenkningen [om atomavskrekking] er ugrei”.  Likevel er det klart, slik rapporten påpeker, at norsk tilslutning til forbudstraktaten vil være et brudd med det som i dag er politisk konsensus i NATO. Spørsmålet er om Norge er villige til å bruke politisk kapital på atomvåpensaken?

Norge har et troverdighetsproblem når de sier nei til forbudstraktaten, påpeker Hellestveit på rapportlanseringen.

Vi har frontet både landminekonvensjonen og klasevåpenkonvensjonen, men når det kommer til atomvåpen hvor det vil ha politiske omkostninger for oss, er vi ikke med.

Norges posisjon er i dag preget av vanetenkning om atomavskrekking, og det er vanskelig å komme utenom at et nei til forbudstraktaten i praksis innebærer et bidrag til å beskytte atomvåpnene som legitime stridsmidler. Som forfatterne konkluderer:

“Troen på NATOs atomparaply kan i verste fall utgjøre en farlig sikkerhetspolitisk sovepute.”

Historien viser at det finnes betraktelig mer handlingsrom i NATO enn det vi benytter oss av i dag. Rapporten gir et godt grunnlag for å åpne opp diskusjonen om norsk tilsutning til FNs atomvåpenforbud og hva det vil si for vårt NATO-medlemskap.

Les rapporten “Norge, Nato og Kjernevåpen” på 

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og generalsekretær Jens Stoltenberg på forsvarsministermøtet i NATO 5. februar 2015. 

Norge, NATO og kjernevåpen

30 oktober 1961: det var morgen da to fly tok av fra militærflybasen Olenja og satte kursen mot Nordishavet. Med seg hadde de et våpen som Sovjetunionens daværende leder Nikita Khrusjtsjov, håpet skulle få verden til å skjelve.

Atomvåpenet var utstyrt med en fallskjerm som skulle forsinke detonasjonen og gi flyene en 50% sjanse til å flykte soppskyen. Det blendende lyset var synlig fra Vardø i Finnmark over 900 kilometer unna, og varmen kunne kjennes 270 kilometer unna.

Da våpenet som i dag er kjent som Tsar Bomba detonerte, utløste det en trykkbølge som var så kraftig at den gikk rundt jordkloden tre ganger. I landsbyen Severny som lå 55 kilometer unna, kollapset samtlige hus.

Dersom Tsar Bomba  hadde detonert over Stortinget, ville hele Oslo blitt utslettet. Fra Drammen til Gardermoen ville de som overlevde, risikert tredjegrads forbrenning. På et øyeblikk kunne nærmere en million nordmenn ha vært døde eller skadde.

Soppskyen som nådde 64 kilometer opp og spredde seg ut i 100 kilometer fra ende til ende, var endeproduktet av verdens desidert kraftigste atomvåpen, med en beregnet sprengkraft på opptil 57 megatonn. 1500 ganger kraftigere enn atomvåpnene sluppet på Hiroshima og Nagasaki sammenlagt, og mer enn 10 ganger kraftigere enn all ammunisjonen brukt under hele andre verdenskrig. Prøvesprengningen ble fordømt som ‘en uhyrlig forbrytelse mot menneskeheten’, men det kunne vært enda verre: Khrushchevs opprinnelige plan var et atomvåpen på 100 megatonn, og det var først da ingeniørene ble nervøse for mengden radioaktivt nedfall atomvåpenet ville skape at sprengkraften ble nedjustert.

Sovjetunionen hadde skapt et våpen som var så fryktinngytende at de ikke våget å utnytte dets fulle potensiale.

Prøvesprengningen føyde seg inn i en livsfarlig maktkamp mellom USA og Sovjetunionen som året etter førte til Cubakrisen, da verden var på randen av en atomkrig. Da atomvåpenet detonerte over Nordishavet, skilte piggtråd Berlin og CIA-trente eksilcubanere hadde få måneder tidligere feilet i sitt forsøk på å invadere Grisebukta og styrte Fidel Castros regjering. Den økende spenningen mellom supermaktene skapte et innbilt behov for å demonstrere makt, og det er i dette lyset vi må se den politiske bruken av prøvesprengninger i etterkrigstiden og Sovjetunionens infamøse bruk av verdens til nå største atomvåpen.

Fra slutten av andre verdenskrig har minst åtte land utført til sammen mer enn 2000 prøvesprengninger med enorme konsekvenser for mennesker og miljø. USA og Sovjetunionen sto bak det overveldende flertallet av disse – omtrent 1700. Sovjetunionens fall innebar derfor også en de-eskalering av den farlige maktkampen, og USA utførte sin siste prøvesprengning året etter. Antallet prøvesprengninger falt drastisk fra starten av 90-tallet, og de siste 20 årene er det kun Nord-Korea som har utført prøvesprengninger.

Tidligere i år avslørte The Washington Post at Trump-administrasjonen vurderte å gjenoppta prøvesprengning av atomvåpen. Det vil i så fall bli den første amerikanske prøvesprengningen siden 1992 og kan reversere en mangeårig stans i prøvesprengninger.

Forsøk på å reintrodusere prøvesprengninger må forstås som hva det er: et ledd i en opptrappende maktkamp mellom stormaktene. Dersom USA bryter moratoriet på prøvesprengninger, vil det være en eskalering som potensielt kan provosere fram rivaliserende prøvesprengninger fra Russland og Kina. Prøvesprengninger er åpenbart ikke nødvendige for et land som allerede har nok atomvåpen til å gjøre slutt på menneskeheten og må anses som en ren maktdemonstrasjon. Atomvåpenstatene har verktøy for å teste sine atomvåpen uten å detonere dem. Om moratoriet faller, kan det bli krevende å gjenetablere det – verden vil i så fall ha betalt en høy pris for Trump-administrasjonens uansvarlige forhandlingsteknikk.

I etterkrigstiden har det vært flere forsøk på å finne fram til avtaler som kan redusere de økologiske og helsemessige konsekvensene av prøvesprengninger, med varierende hell.

Den delvise prøvestansavtalen fra 1963 forbyr atomsprengninger i atmosfæren, verdensrommet og havet – som i praksis betyr at prøvesprengninger må skje under bakken innenfor eget territorium. Men det gjaldt kun for atomstatene som signerte avtalen. Frankrike fortsatte å detonere atomvåpen i atmosfæren og avslo et tilbud fra USA om hjelp til å utvikle sine atomvåpen i bytte mot at landet sluttet med slike prøvesprengninger. Den delvise prøvestansavtalen var likevel et viktig framsteg, og de siste 24 årene har det blitt gjort forsøk gjennom prøvestansavtalen av 1996 på å ta det neste steget: å forby all prøvesprengning. Avtalen er til nå signert av 184 stater, men trer først i kraft dersom den ratifiseres av USA og syv andre stater.

Verdenssamfunnet kan fortsatt ta det neste steget, men det forutsetter at eskaleringen USA truer med stanses. Det hvite hus uttalte i sommer at de ikke planlegger å utføre prøvesprengninger på nåværende tidspunkt, men gjorde det samtidig klart at de vil reservere retten til å teste atomvåpen dersom de anser det som nødvendig, stikk i strid med moratoriet. Faretruende utspill etterfulgt av kontrabeskjeder eller forsøk på å dysse ned faren er vanlig kost fra Trump-administrasjonen, men konsekvensen av administrasjonens politikk er samtidig nedslående. På knapt fire år har de revet i stykker nedrustningsavtaler som det tok flere tiår å få på plass. Trump har torpedert atomavtalen med Iran og avtalen om det åpne luftrom, Open Skies, som skulle redusere faren for krig ved å tillate gjensidig bruk av overvåkningsfly over deltakerlandenes territorier. INF-avtalen som forpliktet landene til å kvitte seg med landbaserte mellomdistanseraketter og forbød dem å anskaffe nye slike våpen, har også kollapset. Det hører til historien at USA og Russland over flere år hadde anklaget hverandre for å bryte avtalen. I dag er Ny START-avtalen den eneste gjenværende bilaterale nedrustningsavtalen mellom USA og Russland. Avtalen begrenser blant annet antallet utplasserte  nukleære stridshoder til 1550. Ny START-avtalen utløper kort tid etter påtroppende president Joe Biden tilter og ville neppe ha blitt videreført dersom Trump vant valget.

Nedrustningsavtaler blir ikke til over natten og bygges på tillit som må skapes over tid. Biden har over flere år ytret sin støtte til slike avtaler, inkludert Prøvestansavtalen. Da Trump-administrasjonen luftet tanken om å bryte moratoriet på prøvesprengninger, fordømte den tidligere visepresidenten det som et uansvarlig, farlig og unødvendig steg. Det gjenstår nå å se om Biden-administrasjonen vil klare å gjenvinne tillit og puste liv i nedrustningsavtalene som har falt de siste årene til tross for manglende støtte i Senatet, eller om skadene Trump-administrasjonen har påført



Bildebeskrivelse: Castle Bravo var en prøvesprengning av en hydrogenbombe på Marshalløyene i Stillehavet 1. mars 1954. Bomben var på 15 megatonn og er den kraftigste hydrogenbomben detonert av USA til nå. 

Prøvesprengningenes gjenoppstandelse

Black Lives Matter-bevegelsen, som startet i USA, ble global i sommer etter politidrapet på George Floyd. Demonstrasjoner verden over har rettet søkelyset mot systematisk rasisme i institusjoner, industrier og samfunnsstrukturer. Atomindustrien er intet unntak, og flere rapporter bekrefter en type diskriminering mot minoriteter som har fått lite oppmerksomhet - de er spesielt utsatt og sårbare for de negative konsekvensene av atomindustrien.

Slik industriell diskriminering kan forstås som en underkategori av konseptet

 som refererer til tendensen til at visse folkegrupper i større grad utsettes for forurensning fra industri og har dårligere tilgang på for eksempel rent vann og ren luft enn resten av befolkningen. I kontekst av atomindustrien har denne diskrimineringen blitt omtalt som 

som peker på hvordan urbefolkninger og andre minoriteter systematisk har vært, og fortsatt er, de store byrdebærerne av atomindustrien. Selv om dette har blitt lite forsket på og sjelden utgjør en del av debatten rundt atomkraft og atomvåpen, skal man ikke lete lenge før man finner eksempler på radioaktiv rasisme i samtlige ledd i den nukleære kjeden, fra uranutvinning og transport til atomvåpentesting og avfallshåndtering. Denne artikkelen vil fokusere på det sistnevnte, som er spesielt tydelig i USA.

På tvers av USA har det hopet seg opp nærmere hundre tusen tonn av høyradioaktivt atomavfall. 104 atomkraftanlegg er fortsatt i drift, og avfallsmengden fortsetter å øke. Denne typen avfall er ekstremt farlig og må lagres isolert fra mennesker, vann, luft og levende natur i over hundre tusen år. I likhet med resten av verden, sliter USA med å utvikle teknologien som trengs for å gjøre dette på en trygg måte. I tillegg er lokalisering av et permanent atomavfallsdeponi problematisk, ikke bare på grunn av de geologiske faktorene som må være tilstede, men også fordi det er få som ønsker et slikt deponi i sitt nabolag. Dermed lagres majoriteten av det amerikanske atomavfallet i dag midlertidig på anleggene der det har blitt produsert. De nukleære anleggene utgjør ikke bare en risiko i seg selv, men fungerer altså også som midlertidige lagre for atomavfall i påvente av et permanent deponi.

I tillegg til den kjente ulykken på kjernekraftverket Three Mile Island i 1979, har det vært en rekke mindre ulykker og lekkasjer på amerikanske kjernekraftverk som har ført til alvorlig radioaktivt forurensning. Ingen kjernekraftverk er helt trygge, og oppbevaring av høyradioaktivt atomavfall øker både risikoen for ulykker og de eventuelle konsekvensene.

Lagringskapasiteten på anleggene er i tillegg snart sprengt, og i møte med eskalerende klimaendringer står de i stadig større fare for stigende havnivå og ekstremvær. Det haster å finne en permanent løsning for avfallet.

Store deler av amerikansk atomindustri foregår på, eller i nærheten av, urfolksområder. Dette har hatt store innvirkninger på urfolkssamfunns helse, natur og tradisjonelle livsstil. En studie gjort i 2016 viste i tillegg at en høy andel av afroamerikanere bodde innenfor en 80 km radius av et kjernekraftverk.

Sør i California finner vi det nedstengte kjernekraftverket San Onofre der store mengder høyradioaktivt avfall ligger midlertidig lagret, bare 30 meter fra havet, i et område som tilhører urfolksgruppen Acjacheman Nation. Sprengt lagringskapasitet har ført til at store mengder av amerikansk atomavfall fra andre nukleære anlegg også har blitt sendt til San Onofre. Anlegget, som har har blitt omtalt som en “ventende katastrofe”, har allerede vært utsatt for en rekke mindre ulykker, utstyrsfeil og lekkasjer. Området er i tillegg spesielt utsatt for jordskjelv, grunnvanninntrenging og stigende havnivå. Menneskene i området har lenge vært utsatt for radioaktiv forurensning, og aller hardest har det gått utover Acjacheman Nation. Skulle det skje en større ulykke her, vil konsekvensene være katastrofale.

Energidepartementet har det overordnede ansvaret for håndtering av amerikansk atomavfall. Prosessen med å lokalisere et permanent atomavfallsdeponi i USA begynte allerede i 1978 med 

The Uranium Mill Tailings Radiation Control Act

. Den fastslo at USAs energiminister skulle rådføre seg med Environmental Protection Agency (EPA), National Regulatory Commission (NRC), enhver potensielt påvirkede delstat, samt om nødvendig, urfolkstammer, for å utpeke områder for atomavfall. Denne la grunnlaget for de videre forhandlings- og lokaliseringsprosessene. Fire år senere kom 

som sa at delstaten eller urfolkstammen involvert skal ha rett til representasjon og medvirkning i prosessen med å etablere et deponi, samt retten til å nekte et deponianlegg i sitt område. Dette kunne bare overstyres av Kongressen. Problemet med språket i denne lovgivningen er ordet 

urfolkstammen involvert skal konsulteres. Urfolksamfunn kommer sjelden godt ut her, i tillegg unntar stammesuvereniteten i USA urfolksområder fra en rekke miljø- og helsereguleringer. Disse smutthullene har atomindustrien utnyttet. I tillegg har NRC tette bånd til industrien de har som formål å regulere.

Etter lovgivningene i 1978 og 1982 ble Yucca Mountain i Nevada utpekt som det eneste alternativet for etablering av et permanent avfallsdeponi for høyradioaktivt avfall. Siden den gang og fram til i dag har det foregått en hard politisk kamp mellom atomindustrien, amerikanske myndigheter og aktivister. Til tross for at geologiske undersøkelser for mange år siden kom fram til at området er svært utsatt for både jordskjelv og vulkanutbrudd, har atomindustrien og flere presidentadministrasjoner forsøkt å tviholde på Yucca Mountain som den permanente løsningen for amerikansk atomavfall.

Yucca Mountain ligger i hjemmet til urfolkssamfunnet The Western Shoshone som har demonstrert og arbeidet mot prosjektet i 40 år. For denne urfolksgruppen er ikke dette første gang de har blitt utsatt for den amerikanske atomindustriens destruktive konsekvenser. Urfolksområder har vært populære steder for atomindustriens atomvåpentesting, og i 1951 besluttet amerikanske myndigheter å gjøre deler av The Western Shoshones hjem til et testanlegg. De er i dag anslått å være verdens mest bombede folkegruppe med over 900 atomvåpentester i sitt landområde. Ekstreme mengder radioaktivt nedfall har bidratt til svært høye konsentrasjoner av krefttilfeller i lokalsamfunnet og andre helseskader, forurensede naturressurser, samt ødelagte hjem og liv. Den ekstreme urettferdigheten ved at den samme gruppen skal måtte ta i mot landets atomavfall i sitt nabolag er vanskelig å se.

Til tross for at Trump-administrasjonen støttet prosjektet i sine tre første år, snudde Trump i februar, muligens fordi Nevada var en viktig valgstat. Joe Biden har tidligere uttrykt at han heller ikke støtter prosjektet, og forhåpentligvis vil han få i gang prosessen med å finne et bedre alternativ. Ingenting er avgjort, men en ting er klart: De siste 40 årene og millardsummene som har gått til å forsøke presse gjennom prosjektet i Yucca Mountain, kunne heller ha gått til å undersøke alternativer. Det er i tillegg ekstremt kostbart å fortsette å oppbevare høyradioaktivt avfall i midlertidige lagre.

En type diskriminering kommer sjeldent alene, og dessverre kan vi legge til radioaktiv rasisme på listen over det amerikanske urfolk har blitt utsatt for.

Boeckers, A. 2019. "Environmental Racism: Nuclear Waste as an Agent of Oppression?," 

Across the Bridge: The Merrimack Undergraduate Research Journal

Report of the San Onofre Nuclear Generating Station Task Force

A message from the most bombed nation on earth. 

Radioaktiv rasisme: USAs diskriminerende håndtering av atomavfall

Den 6. og 9. august 2020 viste verden solidaritet med de overlevende og minnet ofrene for atombombene i Hiroshima og Nagasaki. 75 år tidligere hadde 

 tilintetgjort de to japanske byene og utløste en humanitær katastrofe uten historisk sidestykke. I motsetning til de overlevendes ønske om et Japan som leder an i den globale innsatsen mot atomvåpen, har den konservative, pro-militære regjeringen til nylig avgåtte statsminister Shinzo Abe knyttet Japan stadig tettere til USA under atomvåpenparaplyen de siste årene.

- Mange japanere ønsker å være i allianse med USA, men det betyr ikke nødvendigvis at de ønsker å være under USAs atomvåpenparaply, sier Masakatsu Ota, japansk journalist og professor ved Universitetet i Nagasaki.

I Japan støtter 70 prosent av befolkningen FN-traktaten som forbyr atomvåpen. I likhet med Norge, støtter ikke Japan FN-traktaten og boikottet forhandlingene i FN da de pågikk. Ota mener det er tre hovedgrunner til at japanske myndigheter ikke ønsker å slutte seg til FN-traktaten: Den økende atomtrusselen fra Nord-Korea;  militær opprustning i Kina; og forpliktelsene som følger av å være under USAs atomvåpenparaply. Sistnevnte er tydelig i en felles uttalelse fra USAs avtroppende president Donald Trump og Japans daværende statsminister Abe i 2017. Allerede i andre linje av uttalelsen presiseres USAs “urokkelige forpliktelse” til å forsvare Japan, både med konvensjonelle og kjernefysiske midler.

I 2017, omtrent samtidig med uttalelsen, utførte Nord-Korea missiltester nesten hver uke, både kort, mellom- og langdistanse, noe som gjorde mange japanere redde. I tillegg bidrar Kinas militære opprustning til økt bekymring blant befolkningen. Satoko Oka Norimatsu, redaktør i 

og direktør ved Peace Philosophy Center i Vancouver, mener USA spiller på denne frykten.

- Amerikanske og japanske myndigheter og media bruker trusselen fra Kina og Nord-Korea til å fyre opp under frykten.

Norimatsu påpeker at Japans vedvarende øykonflikter med nabolandene Kina, Sør Korea og Russland ytterligere forsterker japaneres følelse av usikkerhet og behov for USA som sikkerhetsgarantist.

Shinzo Abe gikk av som statsminister i september i 2020, men det er lite som tyder på at det vil skje et nevneverdig sikkerhetspolitisk skifte med nåværende statsminister Yoshihide Suga.

- Han har foreløpig ikke sagt noe om atomvåpen, men har antydet at han ønsker å videreføre Abes alliansepolitikk med USA, og dét innebærer å støtte opp om atomparaplyen, sier Ota.

Suga nevnte ikke FN-traktaten da han talte til FNs generalforsamling i september, men fokuserte på Japans forpliktelse til å overholde de tre ikke-nukleære prinsippene: 

Japan skal verken besitte eller produsere atomvåpen og skal heller ikke tillate at de blir introdusert på japansk territorium. 

Prinsippene har i ettertid blitt stadig utfordret av Japans allianseforpliktelser overfor USA.

Den japanske øya Okinawa er en viktig brikke i den japansk-amerikanske sikkerhets- og forsvarsalliansen. Den lille subtropiske øya, er belastet med 70 prosent av USAs militære tilstedeværelse i Japan.

- USA ønsker å militarisere øykjeden som forbinder Kagoshima i sør-Japan til Taiwan. Øya blir brukt som amerikansk militærfront, påpeker Norimatsu.

De amerikanske styrkene er fordelt utover et totalareal på 77 kvadratkilometer, og inkluderer 85 militære fasiliteter på øyene Honshu, Kyushu og Okinawa og den amerikanske marinens 7. flåte, stillehavsflåten, med sine 13 000 mannskap, 18 skip og 100 fly som opererer fra Japan.

De første atomvåpnene ble utplassert på Okinawa i 1954, forklarer den amerikanske veteranen og professor ved Brown University, Steve Rabson. Okinawa var under amerikansk militærokkupasjon i 27 år, men ble tilbakeført til Japan i 1972. Før den bilaterale sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan ble revidert i 1960, sto den amerikanske marinen  fritt til å innføre atomvåpen til Japan. Mens Okinawa var under amerikansk myndighet, installerte USA en rekke kjernefysiske anlegg og lagre på øya. Antallet nådde toppen i 1967 da nesten 1300 amerikanske atomvåpen sto utplassert på Okinawa. Atomvåpnene ble fjernet før Okinawa ble tilbakeført, men kjernefysiske lagringsområder ble vedlikeholdt.

Steve Rabson ankom Okinawa på høyden av USAs atomvåpenutplassering på øya. Fra 1967 til 1968 var han stasjonert ved Henoko-basens ammunisjonslager.

- Flyene på Kadenabasen, hvor den amerikanske luftkommandoens strategiske bombefly sto klare til oppdrag under den kalde krigen, driver fortsatt med atomangrepsøvelser den dag i dag, forteller han.

I følge Rabson er Okinawa i dag det eneste stedet i Japan hvor USA har den japanske regjeringens tillatelse til å hente atomvåpen tilbake. Han mener det er en risiko for at atomvåpnene kan vende tilbake til øya.

Ethvert tilfelle av atomvåpen på japansk territorium strider mot landets vedtatte ikke-nukleære prinsipper. Hvis grunnlovsartikkel 9 håndheves strengt, vil det ikke kunne utplasseres atomvåpen noen sted i Japan. Noen politikere har hevdet at atomvåpen ikke vil være i strid med grunnloven, men slike argumenter har relativt liten støtte i Japan, forklarer Norimatsu. Artikkel 9 har vært under økende press de siste årene og nylig gjorde statsminister Abe et politisk forsøk på å endre pasifisme-klausulen mot flertallets vilje.

Den reviderte sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan i 1961 forpliktet USA til å forhåndskonsultere japanske myndigheter om sine hensikter om å bringe nye atomvåpen inn i japansk territorium. Men ifølge Ota ble betegnelsen “innføring av atomvåpen” i praksis tolket ulikt av de to partene. Den amerikanske tolkningen gjaldt ikke atomvåpen om bord i skip, mens det tilsvarende vage japanske begrepet 

 ble lagt fram for det japanske parlamentet som gjeldende både for atomvåpen på land, til havs og i transit innenfor japansk territorium. Begge landene har utnyttet tvetydigheten i den bilaterale avtalen.

- Arkitektene bak sikkerhetsavtalen var klar over avviket i de to partenes tolkning, men den politiske tvetydigheten var også hensiktsmessig  for den japanske regjeringen som kunne benekte eksistensen av atomvåpen i landet, sier Ota.

(NCND), betyr i praksis at vertsland ikke vil få noe svar. De japanske myndighetene underkaster seg denne logikken og legger til grunn antakelsen om at utenlandske skip ikke bærer atomvåpen om bord og at allierte respekterer og lever opp til denne forventningen. Dette er en problemstilling vi kjenner godt til: Norske myndigheter har i dag  ingen mulighet til å verifisere hvorvidt amerikanske atomubåter i norske havner har atomvåpen ombord.

Da den japanske regjeringen nylig ble spurt om et amerikansk skip som ankom havnen i Yokosuka bærer atomvåpen eller ikke, svarte de ved å si at de antar at det ikke er noe atomvåpen fordi USA ikke har foretatt seg noen forhåndskonsultasjon.

knyttet til det kjernefysiske spørsmålet å dominere dagens utenriks- og sikkerhetspolitikk, forteller Ota. Han mener den japanske regjeringens kjernefysiske politikk har utvidet landets sikkerhetspolitiske dilemmaer.

Han trekker fram at samtidig som den japanske regjeringen har gjort seg avhengig av kjernefysisk avskrekkelse, må myndighetene også benekte eksistensen av atomvåpen til sjøs, for å unngå folkelig motstand fra et flertall i den japanske offentligheten som fortsatt er kritisk til atomvåpen.

Problemet med Japan og USAs sikkerhetsallianse er ikke bare at den forhindrer muligheten til å verifisere at USA ikke bryter med Japans ikke-nukleære doktrine ved å gjeninnføre atomvåpen på japansk jord. Vel så bekymringsverdig er den japanske regjeringens villighet til å villede sitt eget folk og bryte med grunnleggende demokratiske prinsipper som skal sikre sivil tilsyn, åpenhet og beskyttelse. Dette minner om Østens tre vise aper, et kjent motiv i japansk kunst fra 1600-tallet og opphavet til det kjente ordspråket “

see no evil, hear no evil, speak no evil”.

Det kjente ordspråket "see no evil, hear no evil, speak no evil" blir ofte brukt til å rette et kritisk blikk mot de som, gjennom egoisme eller feighet, velger å ignorere urett.

, Amerikansk veteran og pensjonert professor ved Brown University

, Japansk journalist og professor ved Universitetet i Nagasaki

, Redaktør i Asia Pacific Journal og direktør ved Peace Philosophy Center i Vancouver

https://www.mofa.go.jp/files/000227768.pdf

https://www.japantimes.co.jp/news/2020/10/25/national/un-nuclear-ban-treaty-japan/

Under USAs atomvåpenparaply

Les mer her

Bli medlem

Bedre aktiv i dag enn radioaktiv i morgen!

For 1 kr om dagen (1 kr i uka for deg under 26 år) bidrar du til kampen mot verdens mest inhumane våpen.

Signer her

Det er på tide at Norge blir med på den internasjonale dugnaden for å avskaffe atomvåpen ved støtte FNs atomvåpenforbud.

LES MER HER

Hva bør Norge gjøre for å redusere spenning og bidra til tryggere nordområder?

Les magasinet

Start med det enkleste problemet å løse

Hvor stor forskjell er det egentlig på Biden og Trump i atomvåpenpolitikken?

Alle amerikanske presidenter har ubegrenset makt til å bruke atomvåpen

USAs diskriminerende håndtering av atomavfall

Forskerne Kjølv Egeland og Cecilie Hellestveit analyserer NATOs atomvåpenpolitikk i ny rapport. 

Artikler

LES MER

Norges ensidige fokus på avskrekking bidrar til å øke spenningen mellom stormaktene i nordområdene.

Les mer

Flere og flere norske kommuner støtter FNs atomvåpenforbud gjennom den globale kommuneappellen ICAN Cities Appeal

Kontakt oss

Nei til Atomvåpen tilbyr et spennende undervisningsopplegg for barn og unge som dekker viktige punkter i læreplanen!

Om oss

Engasjer deg

Nei til Atomvåpen er en folkebevegelse og vi trenger din hjelp til å styrke vårt arbeid for en atomvåpenfri verden!

Sjekk ut 9 enkle måter du kan bidra i kampen mot atomvåpen:

Se samtalen her

Gikk du glipp av samtalen mellom Hans Olav Lahlum, Hilde Restad og William Sætren om hvordan presidentskiftet vil påvirke amerikansk atomvåpenpolitikk? 

Abonner på vårt nyhetsbrev

Nei til atomvåpen (NTA) er en norsk organisasjon som arbeider for atomvåpennedrusting og forbud mot atomvåpen. NTA er også mot atomkraft. Organisasjonen er partipolitisk uavhengig.

NTA har sentralt kontor i Oslo. Organisasjonen ledes av et landsstyre, og hadde en ansatt daglig leder til høsten 2017. Ole Kopreitan ledet organisasjonen fra 1981 til 2011. Frode Ersfjord var daglig leder fra 2015 til høsten 2017. I januar 2018 tok Sara Nes over som daglig leder av NTA. NTA utgir en avis som kommer ut tre ganger årlig. 

Ved å hjelpe unge folk å forstå hvor nær trusselen er og at det finnes gode løsninger, kan det bli enklere for folk å engasjere seg personlig i noe som er et stort globalt problem. Det mener leder i Drammen Nei til Atomvåpen, Sigve Grøndahl Fredriksen

Hvordan ble du engasjert i kampen mot atomvåpen?

Mormoren min, Kirsti Kolle Grøndahl var aktiv i Nei til Atomvåpen på 1980-tallet og mange år i Arbeiderpartiet, forteller Sigve

«Hun har vært en inspirasjon og nå har jeg lyst til å bruke muligheten til å snakke med flere på min egen alder om dette viktige temaet.»

Sigve ønsker at det skal bli mer rom for å snakke om at atomvåpen ikke gir oss trygghet.

«I Norge er det mye snakk om at vi er nødt til å ha atomvåpen – at det er eneste måten å gi oss trygghet. Jeg vil jobbe for at det skal være enklere for folk å se nytt på det.»

Spesielt vil Sigve hjelpe unge med å forstå og engasjere seg i atomvåpensaken. Han mener det er et stort potensiale for det og peker på ungdoms engasjement i miljøsaken som et eksempel.


Atomvåpenkampen var stor på 1980-tallet. Da var ikke vi født engang! Nå må vi komme oss tilbake til storhetsperioden, da atomvåpen var skikkelig på agendaen – særlig når vi ser at det blir færre avtaler som kontrollerer atomvåpen

Sigve mener at et problem er at mange unge i dag føler at politikk foregår langt unna folk og at det er stor avstand til dem som tar avgjørelsene om viktige ting som angår deg og meg.

«Ved å hjelpe unge folk å forstå hvor nær trusselen er og at det finnes gode løsninger, kan det bli enklere for folk å engasjere seg personlig i noe som er et stort globalt problem», sier Sigve.

«Derfor tror jeg FNs atomvåpenforbud kan gjøre folk mindre motløse – se at det er mulig», sier Sigve.

FNs atomvåpenforbud trer i kraft i januar 2021. Det er et stort skritt i kampen for å avskaffe atomvåpen, mener Sigve, men mener samtidig at vi må bruke dette verktøyet godt og jobbe videre for å skape dialog med atomvåpenstatene.

«Jeg tror løsningen er folk. 8 av 10 nordmenn er for et atomvåpenforbud.»

Og her har Norge en unik mulighet til å sette seg i førersete, mener Sigve.

«Vi har en befolkning som er sterkt imot atomvåpen og vi kan bruke spillerommet vårt som Nato-medlem mye bedre enn vi gjør i dag ved å tørre å stille noen krav til USA og de andre atomvåpenstatene i alliansen. Ikke bare gjøre det de med den største bomben sier.»

Sigve og resten av lokallaget i Drammen jobbet hardt for å få med seg flertallet i Drammen kommunestyre til å gi sin støtte til FNs atomvåpenforbud ved å vedta kommuneappellen ICAN Cities Appeal.

«Vi jobbet opp mot alle de politiske partiene i Drammen og allierte oss med alle ungdomspartiene som gikk til årsmøtene til moderpartiene sine og lobbet. AUF skal ha spesielt stor takk. I tillegg fikk vi medieoppslag og satte i gang en kampanje på sosiale medier. Det hjalp nok også», forklarer Sigve.

Innsatsen funka. 26. mai vedtok Drammen kommune ICAN Cities Appeal og er blant 36 norske byer og kommuner som ber den norske regjeringa om å snu i spørsmålet om tilslutning til FNs atomvåpenforbud.

I flere kommuner har de ikke ønsket å ta stilling til spørsmålet en gang. Hva sier du til dem som mener at lokalpolitikere ikke skal ta stilling til slike utenrikspolitiske spørsmål, som f.eks. atomvåpen?

«Jeg kan forstå det hvis kommunen deres har et magisk beskyttende skjold rundt seg», sier Sigve litt spøkefullt.

«Men med dagens atomvåpen er dessverre ingen trygge.»

Men Sigve motiveres ikke kun av frykten for at noe kan gå galt og mener kampen mot atomvåpen også må drives av håp.

«Det tror jeg heller ikke nordmenn gjør. Derfor håper jeg kampen mot atomvåpen kan bli en kamp for håp. Håp om at det faktisk er mulig å kvitte seg med disse masseødeleggelsesvåpnene før det er for sent.»

Artikkel om månedens aktivist, Sigve Grøndahl Fredriksen.
Miljøsaken på 1980-tallet. Atomvåpenforbudet som trer i kraft januar 2021.


Mitt første innlegg på norsk

nyhet 5

Leder for AUF Innlandet og ny nestleder i Nei til Atomvåpen, Sigrid Bjerke, mener alle som ønsker seg en bedre fremtid burde engasjere seg i kampen mot atomvåpen i dag.

Fortell litt hvorfor du ble engasjert i kampen mot atomvåpen.

Mitt engasjement for kampen mot atomvåpen startet på et AUF-kurs på Utøya, rett etter jeg hadde blitt valgt som ansvarlig for internasjonal politikk i mitt fylkeslag. Her lærte jeg om hvordan arbeiderbevegelsen var tuftet på internasjonal solidaritet, en kompromissløs kamp for rettferdighet og en tro på at samarbeid funker.

Atomvåpen er det mest inhumane våpenet som finnes og er i all praktisk betydning en konstant trussel om massedrap av sivile, men likevel har vi ikke klart å ta et skikkelig oppgjør mot det.

Arbeiderbevegelsen slik jeg lærte det på Utøya, har ikke fått fremgang gjennom å sitte stille i båten og stole på at noen andre tar ansvaret, eller gjennom å slå seg til ro med store trusler mot mennesker – så lenge det ikke føltes som en øyeblikkelig trussel mot oss selv – men gjennom en kompromissløs kamp for det vi mener er rett, basert på solidaritet og samarbeid. At vi enda ikke har lyktes med dette er grunnen til at jeg ble engasjert i kampen mot atomvåpen.

Hvilken rolle mener du Norge bør spille i nedrustning og avskaffelse av atomvåpen?

Norge har en lang tradisjon for å jobbe for nedrustning og fred og har hatt en lederrolle i tidligere prosesser med å forby inhumane våpen som særlig rammer sivile, som landminer og klasebomber. I dag er det noe av hva vi smykker oss mest med i internasjonal politikk.

Vi har også klart å ha en selvstendig atomvåpenpolitikk tidligere. På NATO-toppmøte i desember 1957 slo statsminister Gerhardsen utvetydig fast at Norge ikke skal atomvåpen på norsk jord i fredstid. Da var det ikke hva USA eller NATO foretrakk som var viktigst, men det var våre egne verdier og vår egen rett til å stå opp for disse. Jeg mener Norge burde gå tilbake til dette og ta en aktiv rolle i kampen for nedrustning

3. Hva motiverer deg i kampen mot atomvåpen?

Det er i hovesak to ting som motiverer meg i kampen mot atomvåpen. Det første er at det er fremgang med FNs atomvåpenforbud! Det vil bli en del av folkeretten snart og presset mot statene med atomvåpen vil øke. Det vil forhåpentligvis lage en norm hvor det å ha atomvåpen vil bli ansett som uansvarlig.

Det andre som fungerer som en motiverende kraft er hvor provoserende det er at NATO-landene, inkludert Norge, vegrer seg for å støtte FNs atomvåpenforbud, i frykt for reaksjoner fra USA.

Kjølv Egeland, ekspert på atomvåpenpolitikk og nedrustning, beskrev det i en artikkel fra Dagsavisen om nedrustning;

«Å tro at vi skal lykkes med global nedrustning uten polarisering og heftig politisk debatt tror jeg er ekstremt usannsynlig. Atomvåpen er dypt forankret i internasjonale maktstrukturer og diskurser, og det å endre det vil utvilsomt føre til store politiske konflikter.»

Det Egeland beskriver her er derimot ikke en ny situasjon vi aldri har tatt stilling til før. Det er uendelig med eksempler på urettferdige maktstrukturer man har tatt kampen i mot og lyktes i, men det var ikke gjennom å tro at noen ting skjedde av seg selv. Det var gjennom aktiv, solidarisk handling og en arbeiderbevegelse og et sosialdemokrati i bresjen.

4.Hva ønsker du å bidra med i kampen mot atomvåpen?

Jeg ønsker å bidra med engasjement og tid, i vissheten om at jeg gjør det sammen med mange, mange andre og at det er på den måten fremgang skjer.

5. Hvorfor bør andre engasjere seg i kampen mot atomvåpen nå?

Alle som ønsker seg en bedre fremtid burde engasjere seg i kampen mot atomvåpen i dag. Verden er urolig og statene med atomvåpen ruster opp. Konsekvensene av dette er like eksistensielle som klimakrisen, men har ikke fått like mye oppmerksomhet. Vi har sett hvor mye makt som ligger i at folk gir en sak oppmerksomhet og krever handling, i kampen mot klimakrisen. Det må vi få til i kampen for nedrustning også.

hello-worldys

Lazy loading images has been a common practice on the web for ages. It improves page speed and avoids loading assets which might never be shown to the user. However, I couldn’t find any good and performant solution for React that satisfied all my needs, so I wrote my own.

Introducing react-lazy-load-image-component

 ready to be installed in any React application.

npm i --save react-lazy-load-image-component

and you are ready to import it in your project.

Here you can see the simplest example of its usage:

It will load the image when it appears in the viewport after scrolling or resizing, but also when it becomes visible after a re-render. For example, in an image gallery with a filter, some images that were below the fold might appear in the viewport when a filter is applied.

Notice how the images are loaded when they appear on the screen, doesn’t matter if it’s because of the cards changing their order or because of a scroll event.

 scroll and resize events by default. You can specify the delay time or use another delay function like 

 are specified, it renders a placeholder of the same size as the image by default. That 

avoids the browser recalculating the layout

 when the image appears in the viewport and is loaded.

, useful to load low resolution assets before downloading the full-resolution ones.

on-visible effects like blur, black-and-white to color and opacity transitions

. And it’s very easy to add new ones with CSS!

Images get color when the full-resolution version is loaded. That’s the 

, so images start loading before they appear on the screen.

 so you can specify any standard <img> attribute. In addition, it never produces something like 

 by default and there are very few inline styles — which are basically used to set the size and background of the placeholder. So you probably will not have to fight against the default styles because they are minimal!

That’s cool, but I want to lazy-load a component which is not an image

 comes to the rescue! You can use it in a similar way than 

 but you must provide a child that will be lazy loaded. It can be any other component or element.

Filmvisning og panelsamtale

Bli medlem i Nei til Atomvåpen

Atomvåpen er forbudt!

Opprop: Krev at Norge støtter FNs atomvåpenforbud

SKRIVEKONKURRANSE

NYTT MAGASIN

LAVSPENNING I NORD

Kommuner mot atomvåpen

Bestill skolebesøk fra Nei til Atomvåpen

Kampen mot atomvåpen trenger deg

Webinar: Atommakten skifter hender - hva nå?

Nyhetsbrev

Følg oss