Nei til Atomvåpen

100 sekunder på midnatt!

Vi er nærmere en global menneskeskapt katastrofe enn vi noen gang har vært. Bulletin of the Atomic Scientist stilte torsdag 23.januar Dommedagsklokken til 100 sekunder på midnatt. Dommedagsklokken signaliserer hvor nær vi er ved å ødelegge vårt eget eksistensgrunnlag gjennom teknologier vi selv har utviklet.

Atomvåpen og klimakrisen er de to største eksistensielle truslene som gjør at vi nå befinner oss 100 sekunder på midnatt. Det er det nærmeste vi har vært midnatt i Dommedagsklokkas 73 år lange historie.

Budskapet fra ekspertene i Bulletin of Atomic Scientists er klart: Alt vi har gjort hittil er utilstrekkelig, både for å møte klimaendringene og atomvåpentrusselen. De erklærer krise og ber verdens befolkning og statsledere om å våkne opp og ta ansvar for den risikoen vi står ovenfor.

Fare for atomkrig

I dag finnes nesten 14 000 atomvåpen, og ca 1800 av disse står i høy beredskap, klare til å avfyres på minutters varsel. En håndfull atomvåpenstater holder verden i et terrorgrep og ignorerer sine forpliktelser til å ruste ned. I stedet ser vi økte spenninger, fiendtlig retorikk og tilløp til et nytt atomvåpenkappløp.

Trefninger mellom India og Pakistan om Kashmir har ført til frykt for at konflikten skal eskalere til atomkrig. INF-avtalen mellom USA og Russland som forbød landbaserte mellomdistanseraketter, kollapset i fjor. Amerikanernes rakettskjold fortsetter å skape spenning mellom de to stormaktene, og Russland på sin side har annonsert en rekke grusomme nye våpen. Ny START-avtalen (Strategic Arms Reduction Treaty) mellom Russland og USA om langtrekkende strategiske atomvåpen, har også en usikker fremtid. Avtalen løper ut i 2021, og så langt er det ingen enighet på plass om en ny avtale. Forhandlingene med Nord Korea har brutt sammen og de har varslet nye strategiske våpen. Det økte konfliktnivået mellom USA og Iran de siste ukene har skapt stor usikkerhet rundt atomavtalen fra 2015 som regulerer Irans atomprogram.

I en verden preget av hard rivalisering mellom stormaktene, intens opprustning, uforutsigbarhet, ustabilitet og høy mistillit, er risikoen for at avskrekking går galt, uakseptabelt høy. Vi kan ikke stole på flaksen som har avverget katastrofen de siste 75 årene.

Svekket tabu

I 1982 sa den daværende amerikanske presidenten Ronald Reagan at “nuclear war can never be won and must never be fought.” I dag er dette atomvåpentabuet tydelig svekket: Atomvåpenstatene moderniserer sine arsenaler, og flere frykter at satsingen på mindre, såkalte taktiske atomvåpen, gjør bruk av atomvåpen mer sannsynlig fordi terskelen for bruk senkes.

En ny undersøkelse fra Røde Kors viser at et stort flertall av unge frykter bruk av atomvåpen i det neste tiåret. Deres frykt er ikke uten grunn. Med atomvåpen i høy beredskap, svekket tabu og mangel på kontrollavtaler er faren for en atomkrig overhengende.

Dommedagsklokka er en ubehagelig, men nødvendig påminnelse til oss selv og våre statsledere om at enhver bruk av atomvåpen, i krig eller ved uhell, vil utløse katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø.

Den beste garantien mot bruk av atomvåpen er å forby og avskaffe atomvåpen.

Atomvåpen-medskyldig

FNs forbud mot atomvåpen fra 2017 er et lyspunkt i kampen for avskaffelse av atomvåpen. Til nå har 35 stater ratifisert forbudet. Forbudet trer i kraft som internasjonal rett når 50 stater ratifiserer. Det kan skje i løpet av 2020.

Norge støtter ikke forbudet og tilhører et mindretall av verdens land som tviholder på forestillingen om at atomvåpen er nødvendige og legitime. Vi har ikke selv atomvåpen, men la det ikke være noen tvil: Norge er en atomvåpen-medskyldig stat – vår sikkerhetsstrategi bygger på trusselen om massedrap av sivile. I dag har vi flagget ut trusselen til USA, som gjennom NATO truer med og kan bruke atomvåpen på våre vegne.

8 av 10 nordmenn ønsker at Norge skal slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen, viser en undersøkelse utført for Norsk Folkehjelp i 2017. I tillegg til folkelig motstand trenger vi politikere som tar atomtrusselen på alvor, tar innover seg de faktiske konsekvensene av atomvåpenbruk og tør å stå opp mot atomvåpenstatene. Norge har ført en selvstendig atomvåpenpolitikk før og kan gjøre en forskjell ved å løfte atomvåpendebatten innad i NATO, og initiere dialog med atomvåpenstatene for gjensidig avspenning og nedrustning.

Det handler ikke om hva som er mulig, men om politisk mot og vilje!

Skrevet av: Nina Sofie Pedersen, Rådgiver Nei til Atomvåpen og Tuva Widskjold, Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN).

Menneskeskapte dystopier og utopier – kan vi skape en bedre fremtid?

Hvilke dystopiske virkeligheter eksisterer, hva slags dystopisk fremtid truer oss, og hvilke muligheter har vi for å skape oss en bedre fremtid?

Lørdag 2. november på Kulturhuset i Oslo hadde Nei til Atomvåpen, i samarbeid med Oslo World, samlet et bredt fagpanel til å snakke om eksistensielle trusler samfunnet vårt står overfor og vår evne til å ivareta menneskerettighetene i møte med klimatrusselen, nye teknologier og den overhengende faren for bruk av atomvåpen.

Gulag on the side of eden

– Vi er alle fascister, innledet kunstner, filmskaper og provokatør, Morten Traavik.

Han mener totalitarisme ligger nedfelt hos alle mennesker. Med dette mener han at det i utopiske prosjekter er en iboende fare fordi evnen eller viljen til introspeksjon er veldig liten.

Han siterte den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera for å illustrere dette:

«Totalitarianism is not only hell, but all the dream of paradise– the age-old dream of a world where everybody would live in harmony, united by a single common will and faith, without secrets from one another (…) If totalitarianism did not exploit these archetypes, which are deep inside us all and rooted deep in all religions, it could never attract so many people, especially during the early phases of its existence. Once the dream of paradise starts to turn into reality, however, here and there people begin to crop up who stand in its way. and so the rulers of paradise must build a little gulag on the side of Eden. In the course of time this gulag grows ever bigger and more perfect, while the adjoining paradise gets even smaller and poorer».

Totalitarisme begynner altså alltid som en drøm om paradis. Men så snart drømmen begynner å bli virkelighet, vil motstand vokse frem og de som regjerer systemet må bygge gulager for å stemme motstanden.

Nord-Koreas første rockekonsert

Traavik har reist mange ganger til det lukkede regimet i Nord-Korea i et forsøk på å demystifisere totalitarisme. Han utfordrer ideer om utopier og idealisme i sin kunst, og viste publikum utdrag fra noen av sine prosjekter.

En av de mest slående var fra Traaviks samarbeid med art-rockebandet Laibach, som i 2015 ble det første rockebandet til å spille konsert i Nord-Korea. Laibach bruker totalitære bilder og symboler i sine fremførelser, forteller Traavik. Et tydelig ekko til det Nord-Koreanske regimet.

Vi er alle fascister

Kunsten til Traavik undersøker reisen fra utopi til dystopi. Moderator Eirik Vold vendte på utgangspunktet og utfordret panelet til å snakke om dystopiene i deres respektive fagfelt.

Til John Peder Egenæs fra Amnesty Norge, spurte Vold om de tilfellene der et stort fokus på en humanitær krise bidrar til å legitimere militær aksjon?

Amnestys arbeid og rapportering om menneskerettighetsbrudd har blitt brukt til å legitimere voldelig handling, bekreftet Egenæs.

– I den en første Gulf-krigen ble våre rapporter brukt av George Bush til å legitimere invasjonen, fortalte Egenæs.

I oppløpet til 2003-invasjonen i Irak var det store anti-krigsdemonstrasjoner i mange europeiske byer, inkludert Oslo. Egenæs innrømmer at han ikke var sikker på om det ville være feil å invadere Irak da. De hadde sett at Saddam Hussein var så forferdelig grusom.

– Det er siste gangen jeg trodde det kunne være legitimt å bombe noen til å få menneskerettigheter, sa Egenæs.

For Hanne Eggen Røislien som forsker i Cyberforsvaret innebærer jobben å forberede seg på dystopiske scenarioer, men hun syns det er en spennende tid å jobbe med militære spørsmål.

– Det er veldig interessant tid å jobbe i en konservativ institusjon som militæret. En del ting er oppe for diskusjon, for eksempel hvordan vi definerer krig, sa Røislien.

Dystopiske tider

– Vi lever allerede i dystopiske tider, påpekte Nei til Atomvåpens talsperson og representant i MDG Oslo, Sigrid Heiberg. Klimakrisen kommer nærmere og nærmere og vi gjør ingenting med det.

Dystopia er der hver morgen, sa Heiberg, og fortalte publikum om et gjentagende mareritt hun har der hun er fanget på et cruiseskip – et flytende fengsel av konsumerisme og likegyldighet.

Men, påpeker hun – vi har mulighet til å gjøre noe med det. For eksempel kan vi unngå en katastrofal bruk av atomvåpen igjen – vi kan forby dem.

Er det en risiko for at en verden uten atomvåpen kan bli et dystopisk mareritt ved å forrykke terrorbalansen som oppstod under den kalde krigen? spurte Vold.

– Det finnes ingen bevis på at avskrekking fungerer, svarte Heiberg. Det eneste vi vet sikkert er at det er 14 000 atomvåpen i verden, og bruken av én av disse ville vært en enorm katastrofe. Tanken at atomvåpen gjør oss tryggere har gjort at vi ikke er klar over risikoen som våpnene innebærer, sa Heiberg.

Vi lever allerede i dystopiske tider

– Norge er ikke fritatt fra atomvåpen-spørsmålet, påpekte Vold.

I fjor godkjente Stortinget et satellittprosjekt som åpner for at amerikanske atomubåter kan bruke norske satellitter under en atomkrig. Vold forteller at dette fremkom som en liten detalj i en større rapport om et sivilt satellittprosjekt.

Cyber og atomvåpen

Fra publikum ble risikoen som oppstår når atomvåpen møter cyber, trukket frem.

Kan dere kommentere på sammenhengen mellom cyber og atomvåpen, og hvilke nye risikoer som oppstår for kontrollsystemene til atomvåpen?

– USA har frem til nå brukt disketter for sine kommando- og kontrollsystemer, påpekte Heiberg. Det som har vært bra med disketter – de kan ikke hackes. Vi vet ikke hva moderniseringen og digitaliseringen vil bety for sikkerheten til atomvåpnene.

Mange av nesten-ulykkene med atomvåpen i historien har oppstått på grunn av tekniske feil.

Dystopisk samfunn – med håp?

– Vi må snakke mer om sosial ulikhet – et av de mest dystopiske trekkene ved samfunnet, sa Heiberg.

Hun mener Sør-Afrika er et eksempel på et dystopisk samfunn.

– Det er et land der enorme naturressurser har blitt misbrukt og klimaendringene har satt inn for fullt, og det er et av landene i verden med høyest sosial ulikhet. Det er verre i dag enn under apartheid. Men det finnes så mye håp og skjønnhet der også. Selv i et dystopisk samfunn vil det være ting som gir håp.

Sør Afrika er et spennende tilfelle i atomvåpensammenheng. Den tidligere atomvåpenstaten ga fra seg våpnene i 1989 og er nå en fremtredende atomvåpen-motstander. Tidligere i år ratifiserte de FNs forbud mot atomvåpen.

– Man bør aldri oppnå et utopisk samfunn, sa Egenæs.

– Vi ser en åpenbar autoritær vending. Verdens ledere er en gjeng hvite mannsjåvinister og nasjonalister. Min utopi finnes i håpet at folk reiser seg! Det finnes så mange håpløse steder der de tar til gatene og protesterer: Hongkong, Libanon, Irak.

Egenæs avsluttet med et sitat av Eduardo Galleano, som Oslo World-festivaldirektør Alexandra Archetti Stølen åpnet festivalen med torsdagen før:

Utopia lies at the horizon. When I draw nearer by two steps, it retreats two steps. If I proceed ten steps forward, it swiftly slips ten steps ahead. No matter how far I go, I can never reach it. What, then, is the purpose of utopia? It is to cause us to advance.

Statsbudsjettet 2020: Regjeringen kutter i arbeidet mot atomvåpen

I dag la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2020 der de mer enn halverer støtten til til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen. Sammen med ICAN, Norske Leger mot Atomvåpen og Norges Fredsråd sendte Nei til Atomvåpen ut pressemelding om konsekvensene et slikt kutt vil medføre for organisasjonenes viktige arbeid. Les pressemeldingen her:

I en tid der spenningen øker både regionalt og globalt, der atomvåpenstatene ruster opp og faren for atomkrig er større enn siden den kalde krigen, velger regjeringen å dramatisk redusere støtten til organisasjoner som arbeider med nedrustning.

Støtten avsatt til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen er kuttet fra ti til fire millioner. Dersom dette kuttet opprettholdes, står flere organisasjoner og kampanjen ICAN i fare for å måtte legge ned arbeidet. Resultatet blir mindre informasjon om de humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk og mindre fokus på Norges rolle i det internasjonale nedrustningsarbeidet.

– At regjeringen øker bevilgningen til Human Rights Service, men reduserer støtten til arbeid med fred og nedrustning, er rystende, sier Anja Lillegraven, Daglig leder i Norske leger mot atomvåpen.

Skal vi lykkes med å redusere risikoen knyttet til atomvåpen, er det vesentlig at temaet er på agendaen og debatteres. Sivilsamfunnsorganisasjonene spiller en viktig rolle i å løfte disse problemstillingene i offentligheten.

– Norge har en viktig rolle i internasjonalt nedrustningsarbeid. At vi nå får mindre debatt om hvordan Norge forvalter denne rollen er et stort skritt tilbake, sier Oda Andersen Nyborg, i Norges Fredsråd.

Det er positivt at den søknadsbaserte ordningen til arbeid for nedrustning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen består, men i realiteten vil ordningen med dagens bevilgning resultere i redusert arbeid og innsats for nedrustning og en tryggere verden.

– For å sikre at arbeidet mot atomvåpen opprettholdes bør fjorårets støtte i det minste videreføres, det vil si at de 6 millionene som nå er kuttet føres tilbake til den søknadsbaserte ordningen, sier Akari Izumi Kvamme, Daglig leder i Nei til Atomvåpen.

Folkelig deltakelse og opplysningsarbeid er grunnleggende for å ivareta et opplyst ordskifte om hvilken rolle atomvåpen spiller i vår samtid.

– Regjeringen må styrke sin støtte til internasjonalt og norsk sivilt samfunnsengasjement mot atomvåpen. 4 mill er alt for lite i en tid der faren for bruk av atomvåpen er større enn under den kalde krigen, sier Henriette Killi Westhrin, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Filosofisk frokost: Atomvåpen

I anledning FNs dag for total avskaffelse av atomvåpen arrangerte Norges Fredsråd i samarbeid med Norske Leger mot Atomvåpen, ICAN og Nei til Atomvåpen filosofisk samtale om atomvåpen.

Frokostseminaret tok utgangspunkt i et ønske om å løfte frem samtalen om atomvåpen og de brutale konsekvensene bruken av slike våpen vil medføre.

Filosof og forsker Henrik Syse ledet samtalen med Gro Nystuen, forsker og jurist og Jan Helge Solbakk, lege og professor i medisinsk etikk. Samtalen berørte mange interessante tema for dem som er opptatt av å oppnå en verden fri for atomvåpen. Spesielt snakket deltakerne om atomvåpnenes umoralske natur, risikoene og de katastrofale konsekvensene av selv en begrenset atomkrig og behovet for å bryte ned den mystiske religion som omsvøper atomvåpen.

“Drømmen om en verden uten atomvåpen er gammel”, innledet Henrik Syse. Helt siden ikke-spredningsavtalen i 1969 har stater forpliktet seg til å arbeide for en verden fri for atomvåpen, men i dag befinner vi oss i en verden der ni land har atomvåpen og flere land kan utvikle dem.

Det er denne bakgrunnen som gjør det nødvendig å snakke om atomvåpen som et moralsk problem, påpekte Syse. Atomvåpnenes store paradoks, mente han, er spørsmålet om det er moralsk riktig å true med noe det er umoralsk å gjøre? Vi vet at spørsmål om etikk og moral forsvinner i den strategiske logikken til avskrekking og trussel.

Solbakk pekte på at atomvåpenstatene, i moralsk forstand, er banditter.

“De de ni statene som har atomvåpen holder menneskeheten i et forferdelig terrorgrep», sa Solbakk. Ved å legitimere sin rett til å beholde disse våpnene generer atomvåpenstatene så mye usikkerhet om fremtiden for alle mennesker på denne planeten, og alt annet liv, hevder Solbakk. Atomvåpen har ingenting med etikk å gjøre. Det er ondskap satt i system”.

Spørsmålet om moral bør stå sentralt i en diskusjon om atomvåpen, og har blitt mer fremtredende som følge av det humanitære initiativ, som tvinger oss til å tenke på hva det faktisk innebærer å bruke atomvåpen. Nystuen trakk frem det humanitære initiativet og hvordan det har ført til en utvidelse av eierskap i forhold til atomvåpenproblematikken og hvem som er berettiget til å mene noe om atomvåpen. Det er ikke lenger bare en liten gruppe med atomvåpenstater og sikkerhetseksperter som har lov til å mene noe om atomvåpen, sa Nystuen.

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem», sa Nystuen videre. Her mener hun det er rom for politikere å se forbi den mystiske religionen som omslutter atomvåpen, og se dem for hva de faktisk her: våpen.

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem»

En utvidet debatt om atomvåpen blir spesielt viktig når vi i økende grad hører snakk om mulighetene for begrenset atomkrig med bruk av mindre, taktiske atomvåpen. Dette vil ha massivt ødeleggende konsekvenser, var deltakerne enig om. “Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig”, sa Syse. Nystuen påpekte i tillegg at det er lite verdens hjelpeorganisasjonene vil kunne gjøre i etterkant av selv en begrenset atomkrig.

«Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig»

Avslutningsvis diskuterte deltakerne det politiske handlingsrommet og mulighetene for å endre dagens atomvåpenpolitikk. «Vi trenger flere fortvilte, rasende unge mennesker», sa Solbakk og ønsket et mer emosjonelt engasjement blant atomvåpenmotstanderne.

På spørsmål om hvorvidt NATO-medlemskapet står i veien for norsk støtte til FNs atomvåpenforbud, gjorde Nystuen det klart at det ikke er noe folkerettslig i veien for dette og pekte i tillegg på motsigelsen i NATOs strategiske konsept: NATO vil kjempe for en verden fri for atomvåpen, men så lenge det finnes atomvåpen så ønsker NATO å ha dem. Norsk tilslutning vil være politisk vanskelig, men vi har tatt lignende upopulære valg i NATO tidligere, som da Norge sa tydelig nei til atomvåpen på norsk jord poengterte Nystuen.

Styrket innsats med to nye ansatte i Nei til Atomvåpen

Sara Elisabeth Larsen (26) og Nina Sofie Pedersen (29) er nyansatte rådgivere ved Nei til Atomvåpens hovedkontor i Oslo fra 2.september.

Sara har en master i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo og har jobbet og vært aktiv i flere miljøorganisasjoner i Norge, blant annet Natur og Ungdom og Spire. Hun har et stort miljø- og klimaengasjement og ble kjent med atomvåpensaken gjennom arbeid knyttet til miljøaspektene rundt atomkraft.

– Jeg gleder meg til å bidra til mer aktivitet i organisasjonen og arbeide for større synlighet og gjennomslag!

Nina flyttet nylig tilbake fra England og har en bakgrunn i statsvitenskap og internasjonal sikkerhet. Hun har lenge vært engasjert i nedrustning- og ikkespredningspørsmål. De siste årene har hun jobbet med atomavæpning- og nedrusting i en tenketank i London.

– Jeg er drevet av et sterkt ønske om å finne politiske løsninger på atomvåpensaken. Det blir derfor spennende å få jobbe med bidra til Nei til Atomvåpens politiske påvirkning- og opplysningsarbeid, sier hun.

Daglig leder i Nei til Atomvåpen, Akari Izumi Kvamme gleder seg til samarbeidet med sine nye kolleger.

– Å gå fra én til tre ansatte er et enormt styrkeløft for organisasjonen. Den nye arbeidskapasiteten vil være utrolig verdifullt for det videre arbeidet for full nedrustning og forbud mot atomvåpen.

Atomvåpen er lokalpolitikk!

INF-avtalen er død. Dermed er det grønt lys for ny kapprustning i Europa. I over 30 år gjorde forbudet mot landbaserte mellomdistanseraketter det litt tryggere å være europeer. Nå er det slutt. Våpenprodusentene gnir seg i hendene og er klare til å produsere nye raketter som amerikanerne vil utplassere. Konvensjonelle, sies det, men blant militære og politikere går diskusjonen om ikke NATO likevel bør satse mer på landbaserte atomvåpen.

I ZDFs Heute Journal hørte jeg generalsekretær Stoltenberg gjøre det klart at russerne alene har skylden for at INF nå skrotes. «Men russerne hevder at NATO har krøpet stadig nærmere grensene deres de siste årene. Kan de ikke ha noe rett i det?» spurte intervjueren. «Nei, det har de ikke rett i. Det er russerne som har plassert ut raketter med for lang rekkevidde,» sa Stoltenberg og svarte på intervjuerens «goddag mann» med «økseskaft».

Svart og hvitt. Sånn betraktes verden av de som leder oss, og handlingene deres blir deretter. Skal vi ha noe håp om å stanse opprustningsspiralen som nå begynner å snurre for fullt igjen, må vi – velgerne – reagere. Vi må bygge atomvåpenmotstanden nedenfra, og vi må gripe sjansen nå som det er kommunevalg. Stadig flere norske kommuner slutter seg til Ican Cities Appeal om støtte til atomvåpenforbudet, deriblant Oslo og Larvik. Internasjonalt har blant annet Washington DC, Paris og Berlin gått inn for oppropet. Skien bystyre syntes derimot at det var en dårlig idé å forby atomvåpen og gikk etter Arbeiderpartiets og Høyres råd imot Icans appell. Men vedtaket ble gjort på feilaktig grunnlag. AP og Høyre skremte med at støtte til et atomvåpenforbud innebærer ensidig nedrustning, noe som er i strid med ekspertenes utredninger. Mye skjer på veien fra å støtte atomvåpenforbudet, signere forbudstraktaten og til slutt ratifisere den.

De velgerne som ikke ser seg i stand til å stemme på partier som utvetydig støtter atomvåpenforbudet (SP, SV, MDG, Rødt), må gå på den enkelte politiker. Det finnes politikere som støtter atomvåpenforbudet i nesten alle partier, det gjelder bare å finne ut hvem de er. Det er mange i Arbeiderpartiet, bare de våger å stå imot den lokale partipisken. De finnes også i Venstre, Krf og i Høyre. Spør politikerne! Hør om de vil støtte Ican Cities Appeal når saken kommer opp i kommunestyrene rundt om i fylket (den må opp igjen i Skien!), og stem på dem hvis de vil forplikte seg.

Verden ser dessverre ut til å ha gått av hengslene på flere måter. Det vi trenger minst av alt i en ustabil verden, er en løpsk atomvåpenopprustning som bare kan ende på én måte. Vi kjenner til utallige feilvarslinger og ulykker med atomvåpen. Hittil er vi blitt reddet av ren og skjær flaks.

En støtte til atomvåpenforbudet betyr ikke ensidig nedrustning. Den signaliserer derimot at vi synes det er nok nå, at vi vil forhandle og at vi faktisk vil ha fred, ikke krig. Hver enkelt politiker er ansvarlig for hvor vi går herfra. Og hver enkelt velger.

INF er død. Leve atomvåpenforbudet!

Kari Bolstad, leder i Grenland NTA

Vi trenger din støtte

VI TRENGER DEG

meld deg inn

gjør en forskjell

bidra i dag

Noen Fakta

Kontakt NTA

Bli medlem