Landbaserte missiler med kjernevåpen – en anakronisme?

Av: Halvor Kippe, sjefsforsker ved FFI (Forsvarets Forskningsinstitutt)

Ballistiske missiler og kryssermissiler

Missiler er styrte raketter brukt som våpen. Nyttelasten skal altså gjøre skade på målet, for eksempel med en konvensjonell sprengladning eller et kjernefysisk stridshode.

Vi skiller mellom ballistiske missiler og kryssermissiler. Ballistiske missiler går i en krum bane (en parabel) mot målet. De brenner gjerne ut motoren eller motorene (det kan være flere trinn) tidlig i flukten. Og så faller de fleste fritt mot målet uten noen ytterligere framdrift. Allerede ved rekkevidder på noen få hundre kilometer vil en optimal, ballistisk bane nå helt ut i verdensrommet. Der er det tomt for oksygen. Missilene må derfor ha med seg sitt eget oksidasjonsmiddel for å sørge for forbrenning i motoren(e). Mesteparten av startvekten til et ballistisk missil består av drivstoff og oksidasjonsmiddel. Deretter kommer gjerne skroget (med eventuelle styreflater), nyttelasten og styrings- og sensorsystemer (inkludert en navigasjonsenhet og en avfyringsenhet).

Kortrekkende, ballistiske missiler (under 1000 km rekkevidde) har gjerne ett trinn og rammer målet i intakt form. Mer langtrekkende systemer kan ha flere trinn (gjerne to eller tre), og har oftest et stridshode som separerer fra det siste trinnet. Et slikt stridshode kaller vi gjerne et nyttelastkammer, eller på engelsk et re-entry vehicle, RV. Vi vil bruke RV om slike.

Kryssermissiler bruker styreflater (vinger, ror og flaps) til å fly i bestemte høyder, ikke ulikt et fly. De bruker gjerne «luftpustende motorer». Oftest er det varianter av jetmotorer, inkludert ramjet for svært hurtige varianter. De fleste kryssermissiler bruker startmotorer til første del av flukten. Disse er gjerne rakettmotorer med fast drivstoff, som kastes av når de er utbrent. Deretter tar den luftpustende hovedmotoren over for resten av flukten mot målet. Kryssermissiler behøver altså ikke å lastes med eget oksidasjonsmiddel. For en gitt rekkevidde er dermed kryssermissiler ofte mindre i volum og vekt enn et ballistisk missil.

Kryssermissiler har gjerne sensorer for å orientere seg. Målinger fra radarer, GPS-antenner og annet gir oppdateringer til navigasjonssystemet. Og så benytter de gjerne målsøkere og målgjenkjenningsprogramvare når de nærmer seg målet. Enkelte ballistiske missiler er også utrustet til å gjøre kursjusteringer etter at hovedmotorene er utbrent. Det kan gjøres med små styringsmotorer eller med aktive styreflater (små, bevegelige finner). Ballistiske missiler med manøvrerbare RV-er (MaRV) er mest aktuelle for konvensjonelt bestykkede missiler, hvor presisjonen spiller en større rolle enn det gjør for kjernevåpen. Amerikanske Pershing II er et eksempel på et kjernefysisk bestykket, ballistisk missil med MaRV. Missilet hadde over 2000 km rekkevidde og ble eliminert under INF-avtalen.

Russiske Iskander-M er et annet eksempel på et ballistisk missil som ikke slutter å manøvrere etter at hovedmotorene har brent ut. Missilet kan ha en rekke ulike nyttelaster, inkludert kjernefysisk. Istedenfor å søke en lengst mulig bane, flyr dette missilet i en flattrykt bane, slik at det holder seg inne i atmosfæren hele veien. Dermed kan det bruke styreflater til å endre kurs og komplisere missilforsvarssystemer. Slike missiler kalles gjerne kvasiballistiske, siden de ikke faller rent ballistisk etter utbrenning. Kvasiballistiske missiler som holder seg i atmosfæren i hele flukten, kalles også aeroballistiske missiler.

Trenger man landbaserte missiler til kjernevåpen i dag?

Tradisjonelt regner man strategiske kjernevåpen som våpen som kan avfyres fra eget territorium og ramme enten motstanderens strategiske våpen eller andre mål av strategisk betydning, som storbyer, sentrale kommandosentra eller viktige militærbaser. Under den kalde krigen forsøkte USA å begrense begrepet til å gjelde våpen som kunne ramme mellom USA og Sovjetunionen, selv om det fantes våpen med kortere rekkevidde som kunne avfyres innad i Europa og ødelegge storbyer. Det er derfor en historisk presedens å tillegge både stor sprengkraft og lang rekkevidde til strategiske våpen. Men det vesentlige er hvilken rolle våpenet spiller i styrkestrukturen og planverket.

Land som Frankrike, Kina og Storbritannia ser alle sine kjernevåpen som strategiske. I Russland og USA er de strategiske styrkene fordelt på hele triaden, altså ubåter, tunge bombefly (med kryssermissiler og bomber) og landbaserte, ballistiske missiler med interkontinentale rekkevidder (ICBM). Taktiske eller substrategiske kjernevåpen blir i den sammenhengen alle andre typer kjernevåpen disse landene har, slik som de amerikanske B-61-bombene lagret i Europa eller nevnte Iskander-M (som altså er et flerbruksmissil med kjernefysiske stridshoder på lagre).

Russland hadde ifølge FAS hele 329 ICBM-er med i alt 1244 stridshoder i 2024. De tyngste missilene kan bære inntil ti stridshoder hver. Av disse 329 missilene antas 198 å være basert på mobile ramper. Disse kan man anta er vanskeligere å slå ut enn missiler basert i underjordiske siloer, men ikke like vanskelige som ubåtbaserte, ballistiske missiler (SLBM).

USA hadde ifølge FAS hele 400 ICBM-er med i alt 800 stridshoder (noen bærer inntil tre stridshoder) i 2024. Samtlige av disse er basert i underjordiske siloer. Posisjonene til siloene kan man regne som kjent for russiske generaler og andre interesserte.

Begge land har i tillegg hundrevis av termonukleære stridshoder på ubåtbaserte, ballistiske missiler. Hva skal de da med ICBM-styrkene?

Logikken går omtrent som følger: Dersom det verste skulle skje, og atomkrig bryter ut, ønsker de to landene helst at motparten bruker opp et massivt førsteslag mot fiendens mest truende våpen. Alternativet kan nemlig være at de i stedet rammer storbyer. Amerikanerne snakker derfor noe kynisk om sine ICBM-er som «warhead sinks». Sett på en annen måte: Dersom den ene velger å angripe den andre med kjernevåpen, men rammer andre mål enn ICBM-styrken, må de forvente å få en betydelig del av denne styrken i retur. De må derfor angripe kjernevåpen med kjernevåpen. Det kan man kalle et skadebegrensningsperspektiv, all den tid de uansett må regne med massiv gjengjeldelse. Hadde alle de strategiske stridshodene vært basert på ubåter, kan det hende at de første målene hadde vært av mykere art (storbyer).

Amerikanske og russiske ICBM-er kan dermed sies å være rendyrkede førsteslagsvåpen. De to atomstormaktene kan ikke regne med å ha noe særlig av ICBM-styrken intakt etter et innkommende førsteslag fra den andre parten. Denne erkjennelsen reflekteres i landenes doktriner for avfyring under varsling. Det vil si at missilene er i så høy beredskap at det skal være mulig å avfyre dem mot forhåndsbestemte mål dersom det kommer varsel om et innkommende missilangrep. En slik «bruk dem eller mist dem»-tankegang er åpenbart svært risikabelt når vi tenker på faren for feilvurderinger, spesielt falske varsler. Det har også holdt på å gå galt en rekke ganger under Den kalde krigen, noe som er godt dokumentert blant annet i boka til Eric Schlosser, «Command and Control».

Kanskje det derfor er nettopp slike våpen som utgjør den beste muligheten for nye, dype kutt i de strategiske arsenalene? Kutt i disse styrkene reduserer ikke andreslagstroverdigheten som SLBM-er gir. Og en eliminasjon vil betydelig redusere tidspresset i en atomkrise. Kinas voksende ICBM-styrke, som både er basert i siloer og på mobile ramper, er en joker i denne sammenhengen. Amerikanerne frykter et «trelegemeproblem», ikke helt ulikt det de forsøkte å unngå ved å unnlate kjernevåpen i europeiske NATO-land under de første samtalene om begrensinger i strategiske våpen.

Foto: US Department of Defense