Det siste våpenkappløpet?

Se for deg to bitre fiender i et rom fullt av bensin, hvor begge er mest opptatt av hvem som har flest og best fyrstikker. Det er et godt bilde på den kalde krigen, men atomvåpenets økende rolle i verdenspolitikken og utviklingen av ny våpenteknologi de seinere åra, tyder på at vi befinner oss i et nytt våpenkappløp. Trusselen om en atomkrig er allerede på sitt høyeste siden den kalde krigen, og sabelraslingen eskalerer. Dersom ikke alvoret i denne situasjonen synker inn hos atomvåpenstatene, risikerer vi alle å måtte betale prisen for dette livsfarlige sjansespillet.

Hypersoniske våpen

Dette nye våpenkappløpet er først og fremst av en kvalitativ art; det vil si at konkurransen i hovedsak går ut på å utvikle ny teknologi, heller enn å bygge flest antall våpen. Et eksempel er hypersoniske våpen, som Russlands president Putin demonstrerte i 2018. Dette fikk stor oppmerksomhet, blant annet fordi demonstrasjonsvideoen viser det som kan se ut som et angrep på Florida, med klar henvisning til Trumps feriehus i Mar-A-Lago. Hypersoniske våpen er svært raske (derav navnet), og ettersom de flyr lavt, er de tilnærmet umulige å oppdage og forsvare seg mot. Istedenfor å gå inn for fornyelse av nedrustningsavtaler, er USA og andre land dessverre mest opptatt av å utvikle hypersoniske våpen selv.

Taktiske atomvåpen

En annen endring i atomvåpenlandskapet er rollen til såkalte taktiske atomvåpen. Taktiske atomvåpen har mindre sprengkraft enn strategiske atomvåpen og har som formål å brukes mot militære mål heller enn sivile. USA utplasserte slike taktiske atomvåpen på sine ubåter i desember 2019, angivelig som svar på Russlands antatte strategi om å bruke taktiske atomvåpen hvis de ligger an til å tape en konvensjonell konflikt. Dette er kjent retorikk. Hver gang taktiske atomvåpen foreslås utplassert, er rettferdiggjørelsen den samme: økt fleksibilitet gjør trusselen om gjengjeldelse mer troverdig og avskrekker en motstander fra å bruke atomvåpen først. De taktiske atomvåpnene USA allerede har er ikke tilstrekkelige, mener noen, fordi de må slippes av bombefly og vil kanskje ikke nå forbi russiske luftforsvarssystemer. Derfor er løsningen å utplassere taktiske atomvåpen på missiler i ubåter, som Russland ikke kan forsvare seg mot.

Disse argumentene er fulle av svakheter. For det første er det omtrent umulig å skille et taktisk atomvåpen fra et strategisk før det eksploderer, og spesielt på den korte tiden det tar før et missil treffer sitt mål. I tillegg innebærer det en åpenbar senkning av terskelen for bruk av atomvåpen. Stigmaet som eksisterer rundt bruk av strategiske atomvåpen mot byer - som vil ta livet av hundretusener, kanskje millioner av mennesker - er ikke tilstede på samme måte når det gjelder taktiske atomvåpen. Taktiske atomvåpen er tross alt ment å brukes på slagmarken, mot militære mål. USA anerkjenner dette delvis selv, men insisterer på at det ikke gjelder deres egne taktiske atomvåpen. Det er selvsagt ikke sant. Økt fleksibilitet er lite annet enn kodeord for «mer anvendelig», og skillet mellom taktiske og strategiske atomvåpen er kunstig. Atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, ville kunne regnes som taktiske i dag, og de tok livet av mer enn 120 000 mennesker. At dette nye taktiske atomvåpenet brukes mot Russland er likevel neppe det mest sannsynlige scenariet. De fleste innser at bruk av atomvåpen, enten de er taktiske eller strategiske, innebærer en alvorlig opptrapping av en konflikt og vil føre til gjengjeldelse. Mer sannsynlig er det at disse vil brukes i en krig mot Nord-Korea eller Iran.

Undervannsdrone

Den mest fryktinngytende utviklingen i det nye våpenkappløpet er kanskje Russlands nye undervannsdrone. Det er lite en kan si med sikkerhet om dette våpenet, men Russland har selv beskrevet formålet som “skade de viktige delene av fiendens økonomi i kystområder og å påføre uakseptabel skade til et lands territorium ved å forårsake radioaktiv stråling over store områder som vil bli uegnet for militær, økonomisk, eller annen aktivitet i lang tid”. På grunn av dette har enkelte spekulert i at dronen kan være armert med en såkalt skitten bombe, altså en bombe spesifikt designet for å spre radioaktivt avfall. Andre har spekulert i at dronen kan bære et stridshode med en sprengkraft på opptil 100 megatonn. En slik sprengkraft er vanskelig å forestille seg. Det er dobbelt så kraftig som Tsar-bomben, den største atombomben som noensinne har blitt eksplodert, og mer enn 30 ganger så kraftig som alle bombene sluppet under andre verdenskrig til sammen, inkludert atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Målet med dette våpenet er altså ikke bare å drepe fiendtlige soldater eller ødelegge fiendtlig militære mål, men å gjøre store områder ulevelige i lang tid. Det strider åpenbart mot grunnleggende prinsipper i internasjonal lov.

Vedvarende trussel mot menneskeheten

Det er vanskelig å forutsi de langsiktige konsekvensene av et nytt våpenkappløp, men det er liten grunn til optimisme. Den mest sannsynlige konsekvensen er at atomvåpen kommer til å forbli en trussel i lang tid. USAs nye landbaserte missil, som er under utvikling, forventes å være i drift frem til 2075. Når det i løpet av de 75 årene siden andre verdenskrig har vært en rekke nesten-uhell og falske alarmer som kunne resultert i atomkrig, er det svært risikabelt å satse på at noe sånt ikke vil skje igjen. Å gjøre noe 100% sikkert er meget vanskelig, om ikke umulig, og det gjelder spesielt noe så kompleks som atomvåpen og infrastrukturen rundt dem.

Det er heller ikke sikkert at kappløpet vil forbli utelukkende kvalitativt. Våpenkappløp undergraver tilliten mellom og samarbeidsviljen til partene, og kan gjøre det vanskeligere å inngå nye nedrustningsavtaler. Det kan også legge press på eksisterende avtaler. INF-avtalen, som forbød landbaserte mellomdistanseraketter, er et godt eksempel på det. Den kollapset i august 2019, etter at Russland og USA beskyldte hverandre for å utvikle og utplassere missiler som brøt med avtalen. Siden avtalen kollapset, har både Russland og USA testet missiler av typen avtalen forbød. Resultatet er en verden der vi alle er mindre trygge.

Det viktigste trekket ved forholdet mellom USA og Russland forblir likevel uendret: de har nemlig vært i stand til å utslette hverandre – og verden – i flere tiår. Den siste tids utvikling bør imidlertid få varsellampene til å blinke verden over. I en tid der våpenkontrollregimet forvitrer, spenningene mellom atommaktene øker og verden står overfor både en pandemi og klimaendringer, er det siste vi trenger nye våpen. Atommaktene bør heller gjenoppta kontakten, og diskutere konkrete steg for å ruste ned og redusere faren for atomkrig. Her må Norge ta ansvar, og det kan vi gjøre gjennom vår plass i sikkerhetsrådet. Noe annet vil være et svik mot fremtiden og alt vi holder kjært.

Foto: Det Russiske Forsvarsdepartementet