Arbeiderpartiet og våpnene

Arbeiderpartiet skal vedta nytt partiprogram i april. Et viktig stridsspørsmål er om partiet skal gå inn for norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud. Det er dissens i programkomiteen om spørsmålet. Et mindretall ønsker at Norge signerer og ratifiserer avtalen. Flertallet er positive til avtalen, men mener at «I dagens sikkerhetspolitiske situasjoner det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.»

Mindretallet får støtte i en ny studie om Arbeiderpartiet og forsvarspolitikk. Nils-Henning Hontvedt har skrevet en grundig og detaljert, men også lettlest, interessant og underholdende bok. Den viser hvordan forsvars- og sikkerhetspolitikk har splittet Arbeiderpartiet gjennom partiets historie.

Avskrekking og beroligelse

Et hovedbudskap hos Hontvedt er at konfliktene har formet partiets uforenlige kombinasjonen av avskrekking og beroligelse. Norge har i NATO vært en lojal alliert, men har også hatt klare, selvstendige og selvpålagte restriksjoner for å berolige Sovjetunionen og senere Russland. Den naturlige forlengelsen av dette er, i følge Hontvedt at Norge støtter opp om FNs forbud mot atomvåpen.

Etter flere tiår med antimilitarisme var det i Arbeiderpartiet påkrevet med en smertefull revisjon av forsvars- og sikkerhetspolitikken i 1935, da Fascismen i Europa truet freden. I utgangspunktet ønsket Arbeiderpartiet å holde Norge utenfor den nye stormaktsrivaliseringen og at Norges rolle skulle være å bygge bro mellom blokkene. Likevel var lærdommen fra 2. verdenskrig at Norge trengte et sterkt forsvar og at det var nødvendig med allianser med andre land. Forsøkene på å etablere en nordisk forsvarsallianse strandet, og Sovjetunionens utenrikspolitikk var skremmende. Særlig viktig var det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948. 

Landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1949 vedtok enstemmig at Norge burde bli medlem av NATO. I følge Hontvedt var beslutningen smertefull for mange i partiet, spesielt statsminister Einar Gerhardsen som også seinere mente at en nordisk forsvarsallianse ville vært en bedre politisk løsning «både for Norge og for den vestlige verden». 

Med NATO-medlemskap kom den norske basepolitikken, som slo fast at det ikke skal være utenlandske militære baser i Norge i fredstid. Basepolitikken var norsk alenegang i NATO og ble utformet som svar på sovjetisk bekymring for norsk NATO-medlemskap. I brev til Sovjetunionen forsikret Norge at NATO-medlemskapet ikke skulle være noen trussel, at det bare skulle være beskjedne norske styrker i Finnmark og det ble satt forbud mot NATO-øvelser i fylket. Norsk politikk i NATO ble både å berolige og å avskrekke.

Lojalt NATO-medlem

Under Arbeiderpartiets ledelse var Norge et lojalt NATO-medlem, men Arbeiderpartiet tok selvstendige valg. På landsmøtet i 1957 ble det bestemt at det ikke skulle plasseres atomvåpen på norsk jord. På NATO-toppmøtet samme år ble vedtaket lojalt fulgt opp av Gerhardsen i en nøye forberedt tale som også advarte mot våpenkappløpet og mot utplassering av nye atomvåpen i Vest-Europa. 

På 1960- og 1970-tallet var det varierende konfliktnivå om norsk atomvåpenpolitikk. Atomvåpenpolitikken til Arbeiderpartiet lå fast, men samtidig var Norge medlem i NATO, og NATOs strategi var basert på bruk av atomvåpen. Det ble gjort forberedende tiltak for atomvåpen, norske piloter trente på bruk av atomvåpen og amerikanske navigasjonssystemer ble etablert i Norge. En annen løsning ble Bratteli-doktrinen. NATO-fartøyer skulle være velkomne i Norge, men under forutsetning av at «atomvåpen ikke medføres om bord». De har blitt ulikt praktisert, men oftest ved bruk av prinsippet «Don’t ask, don’t tell».

På 1980-tallet ble konfliktene om atomvåpen sterkere. Det hadde sammenheng med dobbeltvedtaket i NATO fra 1979 om å utplassere nye atomvåpen i Vest-Europa dersom nedrustningsforhandlinger med Sovjetunionen ikke førte fram. Dobbeltvedtaket i NATO ga opphav til mobilisering i fredsbevegelsen, både i Norge og andre vesteuropeiske land. I Norge ga det støtet til etableringen av Nei til Atomvåpen.

Totalforbud mot kjernefysiske våpen

Arbeiderpartiet var i krysspress mellom NATO-forpliktelser og folkeopinion, men forsøkte å bruke handlingsrommet i alliansen og vedtok viktig atomvåpenpolitikk på 80-tallet. I 1981 ga landsmøtet i Arbeiderpartiet tilslutning til ideen om Norden som atomvåpenfri sone. Men vedtaket var et kompromiss der formuleringen ble at «Norge vil arbeide for en atomvåpenfri sone i nordisk område». Kompromisset kunne inkludere Sovjetunionen i nordisk område. Dermed ville ideen ikke bli realisert. Et annet vedtak fra landsmøtet i 81 inneholdt et mål om «å få til et internasjonalt totalforbud mot produksjon og bruk av kjernefysiske våpen som kan føre til utrydding av menneskeslekten». Jens Stoltenberg talte for at partiet måtte gå «imot enhver utvikling, forskning og utplassering av nye atomvåpen».

I 1983 la en arbeidsgruppe, nedsatt av Gro Harlem Brundtland, med representanter fra begge fløyer, fram et forslag som gikk langt i å kreve atomnedrustning for landsmøtet. Et av vedtakene var å unngå våpenkappløp i verdensrommet. Dette vedtaket var avgjørende for at Norge dissenterte på ministermøte om det amerikanske romvåpenprogrammet SDI.

Det humanitære initiativet

Hontvedt diskuterer utviklingen etter 2010. Et viktig gjennomslag for Arbeiderpartiet ble forbudet mot klasevåpen. Det var resultat av et norsk initiativ i 2006 da Jonas Gahr Støre inviterte stater og organisasjoner til å arbeide for et forbud. Forbudet ble fremforhandlet i 2008 og signert av mer enn 94 land i Oslo i september samme år. 

Norge var også initiativtaker og vertskap til konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen i 2013. Etter regjeringsskiftet i 2013 trakk den borgerlige regjeringen Norge ut av prosessen, som senere resulterte i vedtaket i FNs generalforsamling i 2017 om å forby atomvåpen. For innsatsen fikk ICAN Nobels fredspris. Høyre tok avstand fra fredsprisen. Arbeiderpartiet, derimot, gratulerte ICAN og beskrev tildelingen som “helt i tråd med kjernen i Nobels testamente om å bidra til nedrustning.”

Landsmøtet i Arbeiderpartiet i 2019 vedtok likevel ikke at Norge bør slutte seg til forbudet. Begrunnelsen var den samme som for flertallet i programkomiteen for Arbeiderpartiets nye stortingsvalgprogram (2021-2025). Landsmøtet i 2019 vedtok at «det er politisk umulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.»

Hontvedt er historiker. Denne boka er historien om Arbeiderpartiet og våpnene. Boka er et historiefaglig bidrag og vil komme til nytte i framtidig forskning. Jeg oppfatter boka som saklig og framstillingen som balansert. Men Hontvedt er ikke nøytral. Allerede i forordet gir han sin programerklæring: «Jeg ønsker å påvirke Arbeiderpartiets atomvåpenpolitikk».