Årets fredspris er en viktig sivilsamfunnspris for avskaffelse av atomvåpen

Av: Alexander Harang, Styremedlem i Nei til Atomvåpen

Statsledere kunne denne gangen gratulere Nihon Hidankyo unisont, gi dem en velfortjent anerkjennelse, og derigjennom også tilby vinneren en ny plattform for å spre sitt viktige budskap til et enda større publikum.

Når den norske nobelkomiteen tildeler Nihon Hidankyo årets fredspris «for sin innsats for en atomvåpenfri verden og for å vitne om hvorfor atomvåpen aldri må brukes igjen» er dette også en seier for anti-atomvåpen bevegelsen i sin helhet. Denne fredsprisen er viktig fordi den øker momentet for atomavrustning verden over. Denne prisen har åpnet den globale samtalen om hvordan vi alle kan bidra til en verden fri for atomvåpen.

Siden jeg bor i USA, hvor jeg jobber som professor og fredsforsker på begge kyster, har jeg også bevitnet dette fredsprismomentet både i sivilsamfunnskampanjer som «Back from the Brink», og fredsbevegelser som «Nuclear Age Peace Foundation», i tillegg til de universitetsmiljø jeg er del av. Aktivister så vel som akademikere føler seg nå styrket i sin anti-atomvåpen sak. Slik virker Nobels fredspris på sitt aller beste; prisen retter et globalt fokus mot en relevant fredssak, og styrker det offentlige ordskiftet om hvordan et akutt problem kan løses. Og nå var det altså atomvåpnenes tur.

Dette er ikke første gang kampen mot atomvåpen hedres med Nobels fredspris. Tar man en kikk på fredsprisens historie gjennom atomalderen, vil man se at ingen annen fredssak har vunnet flere fredspriser enn kampen mot atomvåpen. Her kan Nobel-historikerne velge å telle på litt forskjellige måter, men uansett bør man kunne enes om at spesielt mange fredspriser er tildelt arbeidet for atomnedrustning, ikkespredning og andre tiltak for å forhindre atomkrig.

I fjor gjennomgikk jeg elleve av de atomvåpen-relevante fredsprisene sammen med nestlederen i Nobelkomiteen, da for å besvare følgende spørsmål: i hvilken grad har disse fredsprisene bidratt konstruktivt til kampen mot atomvåpen? Hva kan vi ta lærdom av fra disse fredsprisene i dagens kamp mot atomvåpen? Og hva kan disse atomprisene fortelle oss om atomvåpnenes rolle i storpolitikken opp gjennom årene? Det hele endte opp med podkast-serien «Atompodden», som er fritt tilgjengelig for alle gjennom Spotify, iTunes osv. I denne teksten vil jeg reflektere over årets fredspris opp mot det Asle Toje og jeg snakket oss gjennom, over tretten episoder, i denne podkast-serien.

En måte å kategorisere de elleve ovennevnte atomvåpenprisene på er å inndele dem etter mottakerens politiske representasjon. Noen av prisene er gitt stemmer fra sivilsamfunn, noen til statsledere og noen til internasjonale organisasjoner. I denne forstand er de mest sammenlignbare atomprisene til årets vinner de prisene som er tildelt stemmer mot atomvåpen fra sivilsamfunnet.

Årets prisvinner er altså en sivilsamfunnsorganisasjon mot atomvåpen. Den er etablert av overlevende (Hibakusha) fra atombombingene av Hiroshima og Nagasaki. Sammen med overlevende fra prøvesprengninger i Stillehavet stiftet disse Hibakusha-foreningene den japanske konføderasjonen av ofre for atom og hydrogen bomber (forkortet Nihon Hidankyo på japansk) i 1956. Denne organisasjonen ble etter hvert den største og mest representative Hibakusha-organisasjonen i Japan. Deres arbeid har to hovedmålsettinger: å fremme de overlevende sine sosiale og økonomiske rettigheter, og å forhindre at nye ofre for atomvåpen kommer til. Gjennom Hibakushas vitnesbyrd har Nihon Hidankyo drevet omfattende opplysningsarbeid om de uakseptable humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk verden rundt. Deres motto er «Aldri mer Hibakusha».

Årets fredspris er dermed en pris til grasrota. Dette er en pris tildelt for folkelig mobilisering mot atomkrig. I denne kategorien finner vi også fredsprisen til Den internasjonale legeforeningen mot atomkrig i 1985. Den gangen ble fredsprisen tildelt legeforeningen (IPPNW) «for sin formidling av sikker informasjon og for å ha skapt bevissthet om de katastrofale følgene av en atomkrig». IPPNW ble etablert for å avholde årlige kongresser for å fortelle verden om hva vi risikerer ved atomkrig, og dette arbeidet er fortsatt pågående. Denne fredsprisvinneren har som årets vinner også to hovedmålsettinger, og de er sammenfallende. For det første dreier det seg om å sette fokus på de katastrofale konsekvensene av atomvåpenbruk, og for det andre handler det om å bidra til avskaffelse av alle atomvåpen. Tanken er da også at pengene spart på avrustning av atomvåpen skal investeres i folkehelse. Historisk sett er derfor årets pris svært nær den atomvåpenprisen som ble tildelt i 1985.

Den neste av de historiske atomprisene som kommer svært nær årets fredspris er også den siste i rekken, den som gikk til Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen (ICAN) i 2017. IPPNW var også en helt avgjørende medstifter til, og del av denne kampanjen, som altså fikk atomvåpenforbudet vedtatt i FN samme år. Dette var også en pris til folkelig mobilisering mot atomvåpen. Nobelkomiteen tildelte denne prisen for ICANs «arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen».

Blant andre sivilsamfunnspriser gitt til kampen mot atomvåpen finner vi også fredsprisen til Linus Pauling i 1963. Denne prisvinneren bidro stort i kampen ved å dokumentere konsekvenser av prøvesprengninger, og å sette fokus på de uakseptable humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk. Nobelkommiteen begrunnet Paulings pris for sin «kamp mot atomvåpenkappløpet mellom Øst og Vest». I Paulings tilfelle var det særlig arbeidet for å forby atmosfæriske prøvesprengninger som var utslagsgivende. Og her ligger også en mer dyptliggende kobling til årets prisvinner.

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte et skille i Paulings liv, noe som ledet han til aktivisme mot atomvåpnene sammen med andre vitenskapsmenn i Pugwash-bevegelsen. Og denne komitéens arbeid for å redusere kjernevåpenetes rolle i internasjonal politikk ble også tildelt fredsprisen i 1995. Linus Pauling skrev også den berømte «Hiroshima-appellen» i 1959. Han var en av pådriverne for å få i stand en prøvestansavtale mellom atommaktene USA, Sovjetunionen og Storbritannia, som trådte i kraft 10. oktober 1963. Samme dag kunngjorde så Nobelkomiteen at Linus Pauling hadde vunnet fredsprisen for 1962.

Den første fredsprisen som må forstås som en pris for kampen mot atomvåpen kom i 1952. Denne prisen gikk til legen Albert Schweizer. Riktignok var dette en pris tildelt for hans humanitære arbeid, men Schweizer brukte den anerkjennelsen fredsprisen ga til kamp mot atomvåpnene. Denne fredsprisen bidro også til å sette fokus på de uakseptable humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk. Ikke bare som lege, men også som Albert Einsteins brevvenn, forsto Schweizer atomvåpnenes uakseptable konsekvenser svært tidlig, selv før verden fikk sine første folkelige bevegelser mot disse våpnene. Nettopp derfor bidro også fredsprisen til Schweizer betydelig til de store anti-atombevegelsenes etablering fra midten av 1950-tallet av.

Vender vi så tilbake til Pugwash prisen i 1995, blir altså bevegelsen sammen med sin store leder Josef Rotblat tildelt denne fredsprisen for «deres arbeid for å redusere kjernevåpnenes plass i internasjonal politikk og på lengre sikt å avskaffe slike våpen». Dette er åpenbart en pris som også er i årets fredspris sin ånd. Rotblat mente at vitenskap og forskning skulle tjene fredens sak. Rotblat bidro som atomfysiker i Manhattan prosjektet (der den første atombomben ble utviklet) fordi han selv som pasifist anså en amerikansk atombombe som et mindre onde enn en Nazi- bombe. Men han var også den eneste som forlot Manhattan prosjektet da han forsto at Hitler ikke ville utvikle atomvåpen først.

Sett i Nobel-historisk sammenheng føyer dermed årets fredspris seg inn i en stolt tradisjon av sivilsamfunnspriser mot atomvåpen. La oss nå gjøre det vi kan for at årets pris også vil bidra til videre folkelig atomvåpenmotstand i tiden som kommer.