Månedens atomaktivist: Sigrid Bjerke

Leder for AUF Innlandet og ny nestleder i Nei til Atomvåpen, Sigrid Bjerke, mener alle som ønsker seg en bedre fremtid burde engasjere seg i kampen mot atomvåpen i dag.

  1. Fortell litt hvorfor du ble engasjert i kampen mot atomvåpen.

Mitt engasjement for kampen mot atomvåpen startet på et AUF-kurs på Utøya, rett etter jeg hadde blitt valgt som ansvarlig for internasjonal politikk i mitt fylkeslag. Her lærte jeg om hvordan arbeiderbevegelsen var tuftet på internasjonal solidaritet, en kompromissløs kamp for rettferdighet og en tro på at samarbeid funker.

Atomvåpen er det mest inhumane våpenet som finnes og er i all praktisk betydning en konstant trussel om massedrap av sivile, men likevel har vi ikke klart å ta et skikkelig oppgjør med det.

Arbeiderbevegelsen slik jeg lærte det på Utøya, har ikke fått fremgang gjennom å sitte stille i båten og stole på at noen andre tar ansvaret, eller gjennom å slå seg til ro med store trusler mot mennesker – så lenge det ikke føltes som en øyeblikkelig trussel mot oss selv – men gjennom en kompromissløs kamp for det vi mener er rett, basert på solidaritet og samarbeid. At vi enda ikke har lyktes med dette er grunnen til at jeg ble engasjert i kampen mot atomvåpen.

2. Hvilken rolle mener du Norge bør spille i nedrustning og avskaffelse av atomvåpen?

Norge har en lang tradisjon for å jobbe for nedrustning og fred og har hatt en lederrolle i tidligere prosesser med å forby inhumane våpen som særlig rammer sivile, som landminer og klasebomber. I dag er det noe av hva vi smykker oss mest med i internasjonal politikk.

Vi har også klart å ha en selvstendig atomvåpenpolitikk tidligere. På NATO-toppmøte i desember 1957 slo statsminister Gerhardsen utvetydig fast at Norge ikke skal atomvåpen på norsk jord i fredstid. Da var det ikke hva USA eller NATO foretrakk som var viktigst, men det var våre egne verdier og vår egen rett til å stå opp for disse. Jeg mener Norge burde gå tilbake til dette og ta en aktiv rolle i kampen for nedrustning

3. Hva motiverer deg i kampen mot atomvåpen?

Det er i hovesak to ting som motiverer meg i kampen mot atomvåpen. Det første er at det er fremgang med FNs atomvåpenforbud! Det vil bli en del av folkeretten snart og presset mot statene med atomvåpen vil øke. Det vil forhåpentligvis lage en norm hvor det å ha atomvåpen vil bli ansett som uansvarlig.

Det andre som fungerer som en motiverende kraft er hvor provoserende det er at NATO-landene, inkludert Norge, vegrer seg for å støtte FNs atomvåpenforbud, i frykt for reaksjoner fra USA.

Kjølv Egeland, ekspert på atomvåpenpolitikk og nedrustning, beskrev det i en artikkel fra Dagsavisen om nedrustning;

«Å tro at vi skal lykkes med global nedrustning uten polarisering og heftig politisk debatt tror jeg er ekstremt usannsynlig. Atomvåpen er dypt forankret i internasjonale maktstrukturer og diskurser, og det å endre det vil utvilsomt føre til store politiske konflikter.»

Det Egeland beskriver her er derimot ikke en ny situasjon vi aldri har tatt stilling til før. Det er uendelig med eksempler på urettferdige maktstrukturer man har tatt kampen i mot og lyktes i, men det var ikke gjennom å tro at noen ting skjedde av seg selv. Det var gjennom aktiv, solidarisk handling og en arbeiderbevegelse og et sosialdemokrati i bresjen.

4.Hva ønsker du å bidra med i kampen mot atomvåpen?

Jeg ønsker å bidra med engasjement og tid, i vissheten om at jeg gjør det sammen med mange, mange andre og at det er på den måten fremgang skjer.

5. Hvorfor bør andre engasjere seg i kampen mot atomvåpen nå?

Alle som ønsker seg en bedre fremtid burde engasjere seg i kampen mot atomvåpen i dag. Verden er urolig og statene med atomvåpen ruster opp. Konsekvensene av dette er like eksistensielle som klimakrisen, men har ikke fått like mye oppmerksomhet. Vi har sett hvor mye makt som ligger i at folk gir en sak oppmerksomhet og krever handling, i kampen mot klimakrisen. Det må vi få til i kampen for nedrustning også.

Må Trump prøvesprenge atomvåpen for at vi skal kunne snakke om atomvåpen?

Helgens nyheter om at Trump-administrasjonen vurderer å prøvesprenge atomvåpen har fått norske medier på banen i atomvåpensaken. Det er på høy tid. Det er akutt behov for mer oppmerksomhet rundt atomvåpen og en offentlig debatt om Norges rolle i det internasjonale nedrustningsregimet. 

På lederplass mandag 25. mai skrev Dagbladet at atomvåpnene blir mer farlige og at advarslene ikke lenger kan ignoreres. Det har de helt rett i. 

Trusselen om atomkrig øker, normen om ikke-bruk svekkes, nedrustningsavtaler brytes og det internasjonale kontrollregimet rakner. Likevel er atomvåpen et sjeldent tema i det norske nyhetsbildet.

Dette til tross for at Norge har, slik Dagbladet påpeker, en vital interesse av kjernefysisk nedrustning. De aller fleste i Norge er enige. 4 av 5 ønsker at Norge skal slutte seg til FNs atomvåpenforbud, som ble vedtatt av et flertall av verdens land i 2017. 

Den norske regjeringen støtter ikke forbudet og er aktivt med på å opprettholde atomvåpentrusselen gjennom å støtte oss på amerikanske atomvåpen for «beskyttelse». I praksis er Norge med på å true andre land med massedrap av sivile. I dag har vi flagget ut trusselen til USA, som gjennom NATO truer med og kan bruke atomvåpen på våre vegne.

At vår nærmeste allierte gir blaffen i internasjonale normer og regler, og truer med å igangsette et våpenkappløp, bør være en oppvekker og en advarsel: Norge kan ikke lenger ignorere trusselen atomvåpen utgjør eller vår egen rolle. 

Norge kan bidra til å redusere risikoen og styrke det internasjonale nedrustningsarbeidet ved å ratifisere FNs atomvåpenforbud. For at dette skal skje må norske medier bli med å rette søkelyset mot hvilken rolle Norge spiller i atomvåpenenstatenes maktspill. Vi trenger en regjering som tør å stå opp mot atomvåpenstatene og som blir med på å stigmatisere og avskaffe atomvåpen, og vi trenger medier som tar atomtrusselen på alvor og stiller regjeringen til ansvar for politikken som føres. 

Dagbladet viser at de tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og forhåpentligvis følger andre etter. At medias søkelys rettes mot atomvåpen kan ikke være et engangstilfelle. Til det er risikoen for stor.

Skrevet av: Nina Sofie Pedersen, rådgiver Nei til Atomvåpen

100 sekunder på midnatt!

Vi er nærmere en global menneskeskapt katastrofe enn vi noen gang har vært. Bulletin of the Atomic Scientist stilte torsdag 23.januar Dommedagsklokken til 100 sekunder på midnatt. Dommedagsklokken signaliserer hvor nær vi er ved å ødelegge vårt eget eksistensgrunnlag gjennom teknologier vi selv har utviklet. 

Atomvåpen og klimakrisen er de to største eksistensielle truslene som gjør at vi nå befinner oss 100 sekunder på midnatt. Det er det nærmeste vi har vært midnatt i Dommedagsklokkas 73 år lange historie. 

Budskapet fra ekspertene i Bulletin of Atomic Scientists er klart: Alt vi har gjort hittil er utilstrekkelig, både for å møte klimaendringene og atomvåpentrusselen. De erklærer krise og ber verdens befolkning og statsledere om å våkne opp og ta ansvar for den risikoen vi står ovenfor. 

Fare for atomkrig

I dag finnes nesten 14 000 atomvåpen, og ca 1800 av disse står i høy beredskap, klare til å avfyres på minutters varsel. En håndfull atomvåpenstater holder verden i et terrorgrep og ignorerer sine forpliktelser til å ruste ned. I stedet ser vi økte spenninger, fiendtlig retorikk og tilløp til et nytt atomvåpenkappløp.

Trefninger mellom India og Pakistan om Kashmir har ført til frykt for at konflikten skal eskalere til atomkrig. INF-avtalen mellom USA og Russland som forbød landbaserte mellomdistanseraketter, kollapset i fjor. Amerikanernes rakettskjold fortsetter å skape spenning mellom de to stormaktene, og Russland på sin side har annonsert en rekke grusomme nye våpen. Ny START-avtalen (Strategic Arms Reduction Treaty) mellom Russland og USA om langtrekkende strategiske atomvåpen, har også en usikker fremtid. Avtalen løper ut i 2021, og så langt er det ingen enighet på plass om en ny avtale. Forhandlingene med Nord Korea har brutt sammen og de har varslet nye strategiske våpen. Det økte konfliktnivået mellom USA og Iran de siste ukene har skapt stor usikkerhet rundt atomavtalen fra 2015 som regulerer Irans atomprogram.

I en verden preget av hard rivalisering mellom stormaktene, intens opprustning, uforutsigbarhet, ustabilitet og høy mistillit, er risikoen for at avskrekking går galt, uakseptabelt høy. Vi kan ikke stole på flaksen som har avverget katastrofen de siste 75 årene. 

Svekket tabu

I 1982 sa den daværende amerikanske presidenten Ronald Reagan at “nuclear war can never be won and must never be fought.” I dag er dette atomvåpentabuet tydelig svekket: Atomvåpenstatene moderniserer sine arsenaler, og flere frykter at satsingen på mindre, såkalte taktiske atomvåpen, gjør bruk av atomvåpen mer sannsynlig fordi terskelen for bruk senkes.

En ny undersøkelse fra Røde Kors viser at et stort flertall av unge frykter bruk av atomvåpen i det neste tiåret. Deres frykt er ikke uten grunn. Med atomvåpen i høy beredskap, svekket tabu og mangel på kontrollavtaler er faren for en atomkrig overhengende.

Dommedagsklokka er en ubehagelig, men nødvendig påminnelse til oss selv og våre statsledere om at enhver bruk av atomvåpen, i krig eller ved uhell, vil utløse katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø.

Den beste garantien mot bruk av atomvåpen er å forby og avskaffe atomvåpen.

Atomvåpen-medskyldig

FNs forbud mot atomvåpen fra 2017 er et lyspunkt i kampen for avskaffelse av atomvåpen. Til nå har 35 stater ratifisert forbudet. Forbudet trer i kraft som internasjonal rett når 50 stater ratifiserer. Det kan skje i løpet av 2020.

Norge støtter ikke forbudet og tilhører et mindretall av verdens land som tviholder på forestillingen om at atomvåpen er nødvendige og legitime. Vi har ikke selv atomvåpen, men la det ikke være noen tvil: Norge er en atomvåpen-medskyldig stat – vår sikkerhetsstrategi bygger på trusselen om massedrap av sivile. I dag har vi flagget ut trusselen til USA, som gjennom NATO truer med og kan bruke atomvåpen på våre vegne. 

8 av 10 nordmenn ønsker at Norge skal slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen, viser en undersøkelse utført for Norsk Folkehjelp i 2017. I tillegg til folkelig motstand trenger vi politikere som tar atomtrusselen på alvor, tar innover seg de faktiske konsekvensene av atomvåpenbruk og tør å stå opp mot atomvåpenstatene. Norge har ført en selvstendig atomvåpenpolitikk før og kan gjøre en forskjell ved å løfte atomvåpendebatten innad i NATO, og initiere dialog med atomvåpenstatene for gjensidig avspenning og nedrustning. 

Det handler ikke om hva som er mulig, men om politisk mot og vilje!

Skrevet av: Nina Sofie Pedersen, Rådgiver Nei til Atomvåpen og Tuva Widskjold, Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN).

Filosofisk frokost: Atomvåpen

I anledning FNs dag for total avskaffelse av atomvåpen arrangerte Norges Fredsråd i samarbeid med Norske Leger mot Atomvåpen, ICAN og Nei til Atomvåpen filosofisk samtale om atomvåpen. 

Frokostseminaret tok utgangspunkt i et ønske om å løfte frem samtalen om atomvåpen og de brutale konsekvensene bruken av slike våpen vil medføre.

Filosof og forsker Henrik Syse ledet samtalen med Gro Nystuen, forsker og jurist og Jan Helge Solbakk, lege og professor i medisinsk etikk. Samtalen berørte mange interessante tema for dem som er opptatt av å oppnå en verden fri for atomvåpen. Spesielt snakket deltakerne om atomvåpnenes umoralske natur, risikoene og de katastrofale konsekvensene av selv en begrenset atomkrig og behovet for å bryte ned den mystiske religion som omsvøper atomvåpen. 

“Drømmen om en verden uten atomvåpen er gammel”, innledet Henrik Syse. Helt siden ikke-spredningsavtalen i 1969 har stater forpliktet seg til å arbeide for en verden fri for atomvåpen, men i dag befinner vi oss i en verden der ni land har atomvåpen og flere land kan utvikle dem. 

Det er denne bakgrunnen som gjør det nødvendig å snakke om atomvåpen som et moralsk problem, påpekte Syse. Atomvåpnenes store paradoks, mente han, er spørsmålet om det er moralsk riktig å true med noe det er umoralsk å gjøre? Vi vet at spørsmål om etikk og moral forsvinner i den strategiske logikken til avskrekking og trussel. 

Solbakk pekte på at atomvåpenstatene, i moralsk forstand, er banditter. 

“De de ni statene som har atomvåpen holder menneskeheten i et forferdelig terrorgrep», sa Solbakk. Ved å legitimere sin rett til å beholde disse våpnene generer atomvåpenstatene så mye usikkerhet om fremtiden for alle mennesker på denne planeten, og alt annet liv, hevder Solbakk. Atomvåpen har ingenting med etikk å gjøre. Det er ondskap satt i system”. 

Spørsmålet om moral bør stå sentralt i en diskusjon om atomvåpen, og har blitt mer fremtredende som følge av det humanitære initiativ, som tvinger oss til å tenke på hva det faktisk innebærer å bruke atomvåpen. Nystuen trakk frem det humanitære initiativet og hvordan det har ført til en utvidelse av eierskap i forhold til atomvåpenproblematikken og hvem som er berettiget til å mene noe om atomvåpen. Det er ikke lenger bare en liten gruppe med atomvåpenstater og sikkerhetseksperter som har lov til å mene noe om atomvåpen, sa Nystuen. 

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem», sa Nystuen videre. Her mener hun det er rom for politikere å se forbi den mystiske religionen som omslutter atomvåpen, og se dem for hva de faktisk her: våpen. 

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem»

En utvidet debatt om atomvåpen blir spesielt viktig når vi i økende grad hører snakk om mulighetene for begrenset atomkrig med bruk av mindre, taktiske atomvåpen. Dette vil ha massivt ødeleggende konsekvenser, var deltakerne enig om. “Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig”, sa Syse. Nystuen påpekte i tillegg at det er lite verdens hjelpeorganisasjonene vil kunne gjøre i etterkant av selv en begrenset atomkrig. 

«Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig»

Avslutningsvis diskuterte deltakerne det politiske handlingsrommet og mulighetene for å endre dagens atomvåpenpolitikk. «Vi trenger flere fortvilte, rasende unge mennesker», sa Solbakk og ønsket et mer emosjonelt engasjement blant atomvåpenmotstanderne.

På spørsmål om hvorvidt NATO-medlemskapet står i veien for norsk støtte til FNs atomvåpenforbud, gjorde Nystuen det klart at det ikke er noe folkerettslig i veien for dette og pekte i tillegg på motsigelsen i NATOs strategiske konsept: NATO vil kjempe for en verden fri for atomvåpen, men så lenge det finnes atomvåpen så ønsker NATO å ha dem. Norsk tilslutning vil være politisk vanskelig, men vi har tatt lignende upopulære valg i NATO tidligere, som da Norge sa tydelig nei til atomvåpen på norsk jord poengterte Nystuen.

Atomvåpen er lokalpolitikk!

INF-avtalen er død. Dermed er det grønt lys for ny kapprustning i Europa. I over 30 år gjorde forbudet mot landbaserte mellomdistanseraketter det litt tryggere å være europeer. Nå er det slutt. Våpenprodusentene gnir seg i hendene og er klare til å produsere nye raketter som amerikanerne vil utplassere. Konvensjonelle, sies det, men blant militære og politikere går diskusjonen om ikke NATO likevel bør satse mer på landbaserte atomvåpen. 

I ZDFs Heute Journal hørte jeg generalsekretær Stoltenberg gjøre det klart at russerne alene har skylden for at INF nå skrotes. «Men russerne hevder at NATO har krøpet stadig nærmere grensene deres de siste årene. Kan de ikke ha noe rett i det?» spurte intervjueren. «Nei, det har de ikke rett i. Det er russerne som har plassert ut raketter med for lang rekkevidde,» sa Stoltenberg og svarte på intervjuerens «goddag mann» med «økseskaft».

Svart og hvitt. Sånn betraktes verden av de som leder oss, og handlingene deres blir deretter. Skal vi ha noe håp om å stanse opprustningsspiralen som nå begynner å snurre for fullt igjen, må vi – velgerne – reagere. Vi må bygge atomvåpenmotstanden nedenfra, og vi må gripe sjansen nå som det er kommunevalg. Stadig flere norske kommuner slutter seg til Ican Cities Appeal om støtte til atomvåpenforbudet, deriblant Oslo og Larvik. Internasjonalt har blant annet Washington DC, Paris og Berlin gått inn for oppropet. Skien bystyre syntes derimot at det var en dårlig idé å forby atomvåpen og gikk etter Arbeiderpartiets og Høyres råd imot Icans appell. Men vedtaket ble gjort på feilaktig grunnlag. AP og Høyre skremte med at støtte til et atomvåpenforbud innebærer ensidig nedrustning, noe som er i strid med ekspertenes utredninger. Mye skjer på veien fra å støtte atomvåpenforbudet, signere forbudstraktaten og til slutt ratifisere den.

De velgerne som ikke ser seg i stand til å stemme på partier som utvetydig støtter atomvåpenforbudet (SP, SV, MDG, Rødt), må gå på den enkelte politiker. Det finnes politikere som støtter atomvåpenforbudet i nesten alle partier, det gjelder bare å finne ut hvem de er. Det er mange i Arbeiderpartiet, bare de våger å stå imot den lokale partipisken. De finnes også i Venstre, Krf og i Høyre. Spør politikerne! Hør om de vil støtte Ican Cities Appeal når saken kommer opp i kommunestyrene rundt om i fylket (den må opp igjen i Skien!),  og stem på dem hvis de vil forplikte seg.

Verden ser dessverre ut til å ha gått av hengslene på flere måter. Det vi trenger minst av alt i en ustabil verden, er en løpsk atomvåpenopprustning som bare kan ende på én måte. Vi kjenner til utallige feilvarslinger og ulykker med atomvåpen. Hittil er vi blitt reddet av ren og skjær flaks.

En støtte til atomvåpenforbudet betyr ikke ensidig nedrustning. Den signaliserer derimot at vi synes det er nok nå, at vi vil forhandle og at vi faktisk vil ha fred, ikke krig. Hver enkelt politiker er ansvarlig for hvor vi går herfra. Og hver enkelt velger.

INF er død. Leve atomvåpenforbudet!

Kari Bolstad, leder i Grenland NTA 

AP-landsmøtet var ikke bare et nederlag for atomvåpenmotstanden

AUFere og mange andre kjempet heroisk for at AP-landsmøtet skulle vedta å støtte norsk tilslutning til det internasjonale atomvåpenforbudet. På forhånd hadde Norsk Folkehjelp fått laget en gallup som viste at 85% av Aps velgere støttet forbudet. Av dem sa 9 av 10 at støtten gjaldt selv om Norge var det første NATO-landet som signerte forbudet. Flertallet av Aps fylkespartier hadde også gjort vedtak som var positive til atomvåpenforbudet.

Derfor var det ikke rart at vi var mange som var skuffet når atomvåpenforbudet falt. Aps utenrikspolitiske talsperson Anniken Huitfeldt og partileder Jonas Gahr Støre la inn mye prestisje for å hindre et positivt vedtak. I sitt hovedinnlegg argumenterte Huitfeldt for at selv om hun mente Norge burde si nei til atomvåpenforbudet, så var det mye annet vi bør gjøre. Hva det var, sa hun ikke. Da hun la fram redaksjonskomiteens innstilling kastet hun inn et nytt argument: Atomvåpenforbudet innebar ensidig nedrustning, mente hun.  Det er et argument seniorforsker Sverre Lodgaard i NUPI avviser. – Å signere et atomvåpenforbud innebærer et brudd med MATO-doktrinen som innebærer mulig førstebruk av atomvåpen. Men det ligger ingen oppfordring til ensidig nedrustning i avtalen, sier han: Avtalen henvender seg til alle stormakter og utfordrer atommaktenes særstilling.

Når AP går inn for noe, betyr det ofte at det kan bli vedtatt. Slik gikk det ikke med atomvåpenforbudet denne gangen. Men det var ikke et totalt nederlag: Det er mange år siden vi har hatt en så omfattende diskusjon om atomvåpen som det vi så på Aps landsmøte. Resolusjonen som ble lagt fram av redaksjonskomiteen og som ble vedtatt, ble av mange atomvåpenmotstandere betraktet som et kompromiss. Uttalelsen slår fast at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen. «Sjøl om vedtaket slår fast at AP ikke vil undertegne avtalen for ikke å utfordre andre NATO-land, slår den også fast at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.»

Fra Nei til atomvåpen slår vi fast at atom-opposisjonen i AP har vokst, at det pågår en mer intens debatt om atomvåpen i partiet enn på flere ti-år. Om partiet ikke står i spissen for et forbud nå, er vi sikre på at tida arbeider for også norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Uavhengig av Aps og Norges støtte til atomvåpenforbudet bli internasjonal folkerett ganske snart. Det betyr at AP ikke har hatt sin siste atomvåpendebatt. Dette er en kamp vi kommer til å vinne! Vi heier på atomvåpenmotstanderne i AP!

Stortinget sier nei til atomvåpenforbud, men vi vinner til slutt!

Onsdag stemte flertallet på Stortinget nei til å slutte seg til traktaten for forbud av atomvåpen. Undersøkelser viser at 4 av 5 nordmenn støtter et forbud. Men på Stortinget var det bare SV, Sp, MDG, Rødt og to utbrytere fra Høyre og en fra AP – som stemte for forbud. I Nei til atomvåpen registrerer vi at atomvåpenmotstanden til KrF og Venstre er blitt borte i regjering. Men mest skuffet er vi over Arbeiderpartiet som både stemte mot forbudet, men også alle andre forslag om nedrustningsinitativ slik som å være observatør i de videre møtene blant forbudstraktat-partene.

Onsdag  stemte flertallet på Stortinget nei til å slutte seg til traktaten for forbud av atomvåpen.  Undersøkelser viser at 4 av 5 nordmenn støtter et forbud. Men på Stortinget var det bare SV, MDG og Rødt som stemte for forbud. I Nei til atomvåpen registrerer vi at atomvåpenmotstanden til KrF og Venstre er blitt borte i regjering. Men mest skuffet er vi over Arbeiderpartiet som både stemte mot forbudet, men også alle andre forslag om nedrustningsinitativ slik som å være observatør i de videre møtene blant forbudstraktat-partene. 

Men utenfor Stortinget er Arbeiderpartiet splitta. Et flertall av fylkespartiene har vedtatt støtte til et forbud. Annichen Huitfeldt hadde debattens frekkeste innlegg når hun ville sette utenriksministeren i forlegenhet ved å spørre om hun støttet Venstres merknad om at tilslutning til et forbud er forenlig med NATO-medlemskap. Søreide svarte med å vise til Utenriksdepartementets utredning som konkluderte med at det ikke er juridiske problemer om Norge slutter seg til forbudet. Søreide spurte derfor Huitfeldt om hvordan hun forholdt seg til å være leder av AP i Akershus som i helga entydig vedtok at Norge burde ratifisere forbudstraktaten.  Det kan du spørre meg om om 2 år, sa Huitfeldt – overbevist om at da er det hun som er utenriksminister.  Det blir i så fall en fortsettelse av samme politikk som Solberg-regjeringa. 

De som stemte mot forbudet, har ikke mange alternativer å peke på i en verden hvor det ellers er et   for nedrustningsavtaler. USA har sagt opp Iran-avtalen, både USA og Russland har trukket seg fra mellomdistanseavtalen som har sørget for at Europa ikke har hatt mellomdistanseraketter siden 1987. Utenriksmi997058925nister Søreide hadde ingen ambisjoner om å berge denne avtalen, men håpet at Start og Salt-avtalene som regulerer interkontinentale raketter, i hvert fall kan berges. Avtalemotstanderne står igjen med avskrekkingspolitikken men det er det bare FrPs Tybring Gjedde som i å si: Våpnenes blotte eksistens er så avskrekkende og det faktum at om de brukes så er det et kollektivt selvmord, og nettopp dette har hindret bruk, sa han i debatten. Vi kan ikke satse på at vi skal ha like mye flaks i framtida som vi har hatt til nå, sa SVs Audun Lysbakken. Han la til: De som overlever en atomkrig, vil misunne de døde. 

Det store spørsmålet for Høyre og AP var om avtalen var forenlig med våre NATO-forpliktelser. De mener at vårt forsvar er avhengig av atomavskrekking. Vi mener at vi har en mulighet for at NATO kan gå foran for å presse fram nedrustning mellom stormaktene som alternativ til den store opprustinga vi nå ser. Det er redusert spenning og nedrustning som fører til økt sikkerhet, ikke flere våpen som gjør naboen mer utrygg. 

Før debatten hadde ICAN og Nei til atomvåpen et arrangement utenfor. Der var det appeller fra LO og Norsk Folkehjelp som sammen med Røde Kors har vært viktige organisasjoner for å drive fram det humanitære alternativet som førte til det internasjonale forbudet. Norsk Folkehjelps generalsekretær, Henriette Westhrin sa at verden er truet av både klimakrisa og atomkrig. Men forskjellene på de to truslene er at atomtruslen kan vi fjerne med politiske vedtak. Appeller var det også fra KrFU og AUF. De var skuffa over egne partier. KrFU pekte på forbudet mot personellminer som for 20 år siden ble drevet fram av Bondevik-regjeringa til tross for protester fra flere NATO-allierte. Denne avtalen ble vedtatt med et mindre flertall, og er fortsatt ikke ratifisert av land som USA og Kina. Men det er gjeldende folkerett. Det tror vi også at atomvåpenforbudet blir. Det folkelige engasjementet mot atomvåpen øker. Byer som Tromsø, Trondheim har vedtatt å slutte seg til forbudet gjennom ICANs Cityappeal. Oslo og Bergen vil følge etter sammen med mange andre byer over hele verden. . Vi som er tilhengere av forbud vinner til slutt!

Stortinget i utakt med folket om atomvåpen

Etter regjeringens utredning som en del av statsbudsjettet i høst, leverte utenriks- og forsvarskomiteen 13. februar innstilling på at de ikke vil ha norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud. I går vedtok også Stortinget at Norge ikke signerer atomvåpenforbudet.

– Det er et alvorlig tilbakesteg for Norge som fredsnasjon, og direkte i strid med våre – og alle lands – interesser: nemlig å få til reell og gjensidig nedrustning av atomvåpen, sier nestleder i Nei til Atomvåpen Sigrid Z. Heiberg.

Av stortingspartiene stemte SV, SP, Rødt og MDG for signering av forbudet. Men regjeringspartiene Frp, H, V og KrF fikk følge av Ap, og flertallet gikk dermed mot at Norge skal tilslutte seg forbudet.

Regjeringen forsøker å delegitimere avtalen

Nei til Atomvåpen mener det er viktig å slutte opp om de eksisterende internasjonale avtalene, og at den beste strategien for nedrustning i dag er atomvåpenforbudet. Også Nei til Atomvåpen vet at forbudet ikke vil gjøre verden atomvåpenfri på 1,2,3. Men forbudets formål er å deligitimere og marginalisere atomvåpen, på samme måte vi ser at det ikke lenger gir status å ha biologiske våpen, kjemiske våpen eller klasebomber. Ved å la være å signere forbudet, legitimerer Norge i stedet bruken av atomvåpen og stiller seg på atomvåpenstatenes side.

– Med dette stiller regjeringen seg på feil side av historien, de går mot FN-flertallet og mot flertallet i befolkningen, og baserer forsvaret til landet vårt på å true med masseødeleggelsesvåpen som bryter folkeretten, sier nestleder i Nei til Atomvåpen Sigrid Z. Heiberg.

I debatten i Stortinget i dag ble det tydelig at det er behov for atskillig mer diskusjon og kunnskap om dette temaet. Høyre hevdet i debatten at atomvåpenforbudet har manglende verifikasjonsmekanismer, men forbudsavtalen bygger på rammene til Ikkespredningsavtalen og har de samme verifikasjonsmekanismene – som overvåkes av IAEA. Ikkespredningsavtalen og FNs atomvåpenforbud er gjensidig forsterkende, å signere forbudet svekker ikke nåværende avtaler.

Norske byer leder an i kampen mot atomvåpen

– Realiteten er at regjeringen ikke ønsker å følge opp sine egne forpliktelser til å arbeide aktivt for nedrustning, som de er bundet av gjennom Ikkespredningsavtalen, sier Heiberg  – Det er feigt, og det er farlig. De store atomvåpenstatene bryter sine egne Ikkesprednings-forpliktelser ved å ruste opp og modernisere sine arsenaler. I steden for å støtte det store flertallet av FNs medlemsland, som ønsker å skape et press for gjensidig nedrustning, stiller Norge seg på feil side av historien.

Norske byer har vist ved å slutte seg til den globale appellen – ICAN Cities Appeal – for å støtte FNs atomvåpenforbud, at befolkningen i Norge er for signering av forbudet. Trondheim og Tromsø har allerede sluttet seg til appellen og flere norske byer er godt i gang med arbeidet for å signere appellen. Ordfører Marianne Borgen og byrådsleder Raymond Johansen i Oslo ønsker at Oslo også skal slutte seg til appellen, som blir vedtatt senere i mars.

Vis din støtte til en atomvåpenfri verden!

Vi i Nei til Atomvåpen skal stå på for å få Norge til å snu, men vi trenger DIN hjelp. Meld deg inn på www.neitilatomvapen.org/bli-medlem/ for å hjelpe til i arbeidet, eller verv en venn!

NTA Magasinet nr. 2-2018

2. utgave av NTA Magasinet 2018. 

Innhold: Norske satelitter, FNs atomvåpenforbud implikasjoner for Norge, Kjølv Egeland, Ine Eriksen Søreide, ICAN, Beatrice Fihn, ICAN save your city, Sverre Lodgaard, norsk atomkraft etter stengingen av Halden-reaktoren, religion som verktøy mot atomvåpen, Erling Pettersen, demonstrasjon, nedrustningssesjon i FN, Tiril Barland og Unge Venstre, Oslo NTA, ansatte i NTA.

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676

Nyhetsbrev

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.