Statsbudsjettet 2020: Regjeringen kutter i arbeidet mot atomvåpen

I dag la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2020 der de mer enn halverer støtten til til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen. Sammen med ICAN, Norske Leger mot Atomvåpen og Norges Fredsråd sendte Nei til Atomvåpen ut pressemelding om konsekvensene et slikt kutt vil medføre for organisasjonenes viktige arbeid. Les pressemeldingen her:

I en tid der spenningen øker både regionalt og globalt, der atomvåpenstatene ruster opp og faren for atomkrig er større enn siden den kalde krigen, velger regjeringen å dramatisk redusere støtten til organisasjoner som arbeider med nedrustning.

Støtten avsatt til organisasjoner som jobber med nedrustning av atomvåpen er kuttet fra ti til fire millioner. Dersom dette kuttet opprettholdes, står flere organisasjoner og kampanjen ICAN i fare for å måtte legge ned arbeidet. Resultatet blir mindre informasjon om de humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk og mindre fokus på Norges rolle i det internasjonale nedrustningsarbeidet.

– At regjeringen øker bevilgningen til Human Rights Service, men reduserer støtten til arbeid med fred og nedrustning, er rystende, sier Anja Lillegraven, Daglig leder i Norske leger mot atomvåpen. 

Skal vi lykkes med å redusere risikoen knyttet til atomvåpen, er det vesentlig at temaet er på agendaen og debatteres. Sivilsamfunnsorganisasjonene spiller en viktig rolle i å løfte disse problemstillingene i offentligheten.

– Norge har en viktig rolle i internasjonalt nedrustningsarbeid. At vi nå får mindre debatt om hvordan Norge forvalter denne rollen er et stort skritt tilbake, sier Oda Andersen Nyborg, i Norges Fredsråd.

Det er positivt at den søknadsbaserte ordningen til arbeid for nedrustning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen består, men i realiteten vil ordningen med dagens bevilgning resultere i redusert arbeid og innsats for nedrustning og en tryggere verden. 

– For å sikre at arbeidet mot atomvåpen opprettholdes bør fjorårets støtte i det minste videreføres, det vil si at de 6 millionene som nå er kuttet føres tilbake til den søknadsbaserte ordningen, sier Akari Izumi Kvamme, Daglig leder i Nei til Atomvåpen.

Folkelig deltakelse og opplysningsarbeid er grunnleggende for å ivareta et opplyst ordskifte om hvilken rolle atomvåpen spiller i vår samtid.  

– Regjeringen må styrke sin støtte til internasjonalt og norsk sivilt samfunnsengasjement mot atomvåpen. 4 mill er alt for lite i en tid der faren for bruk av atomvåpen er større enn under den kalde krigen, sier Henriette Killi Westhrin, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Filosofisk frokost: Atomvåpen

I anledning FNs dag for total avskaffelse av atomvåpen arrangerte Norges Fredsråd i samarbeid med Norske Leger mot Atomvåpen, ICAN og Nei til Atomvåpen filosofisk samtale om atomvåpen. 

Frokostseminaret tok utgangspunkt i et ønske om å løfte frem samtalen om atomvåpen og de brutale konsekvensene bruken av slike våpen vil medføre.

Filosof og forsker Henrik Syse ledet samtalen med Gro Nystuen, forsker og jurist og Jan Helge Solbakk, lege og professor i medisinsk etikk. Samtalen berørte mange interessante tema for dem som er opptatt av å oppnå en verden fri for atomvåpen. Spesielt snakket deltakerne om atomvåpnenes umoralske natur, risikoene og de katastrofale konsekvensene av selv en begrenset atomkrig og behovet for å bryte ned den mystiske religion som omsvøper atomvåpen. 

“Drømmen om en verden uten atomvåpen er gammel”, innledet Henrik Syse. Helt siden ikke-spredningsavtalen i 1969 har stater forpliktet seg til å arbeide for en verden fri for atomvåpen, men i dag befinner vi oss i en verden der ni land har atomvåpen og flere land kan utvikle dem. 

Det er denne bakgrunnen som gjør det nødvendig å snakke om atomvåpen som et moralsk problem, påpekte Syse. Atomvåpnenes store paradoks, mente han, er spørsmålet om det er moralsk riktig å true med noe det er umoralsk å gjøre? Vi vet at spørsmål om etikk og moral forsvinner i den strategiske logikken til avskrekking og trussel. 

Solbakk pekte på at atomvåpenstatene, i moralsk forstand, er banditter. 

“De de ni statene som har atomvåpen holder menneskeheten i et forferdelig terrorgrep», sa Solbakk. Ved å legitimere sin rett til å beholde disse våpnene generer atomvåpenstatene så mye usikkerhet om fremtiden for alle mennesker på denne planeten, og alt annet liv, hevder Solbakk. Atomvåpen har ingenting med etikk å gjøre. Det er ondskap satt i system”. 

Spørsmålet om moral bør stå sentralt i en diskusjon om atomvåpen, og har blitt mer fremtredende som følge av det humanitære initiativ, som tvinger oss til å tenke på hva det faktisk innebærer å bruke atomvåpen. Nystuen trakk frem det humanitære initiativet og hvordan det har ført til en utvidelse av eierskap i forhold til atomvåpenproblematikken og hvem som er berettiget til å mene noe om atomvåpen. Det er ikke lenger bare en liten gruppe med atomvåpenstater og sikkerhetseksperter som har lov til å mene noe om atomvåpen, sa Nystuen. 

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem», sa Nystuen videre. Her mener hun det er rom for politikere å se forbi den mystiske religionen som omslutter atomvåpen, og se dem for hva de faktisk her: våpen. 

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem»

En utvidet debatt om atomvåpen blir spesielt viktig når vi i økende grad hører snakk om mulighetene for begrenset atomkrig med bruk av mindre, taktiske atomvåpen. Dette vil ha massivt ødeleggende konsekvenser, var deltakerne enig om. “Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig”, sa Syse. Nystuen påpekte i tillegg at det er lite verdens hjelpeorganisasjonene vil kunne gjøre i etterkant av selv en begrenset atomkrig. 

«Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig»

Avslutningsvis diskuterte deltakerne det politiske handlingsrommet og mulighetene for å endre dagens atomvåpenpolitikk. «Vi trenger flere fortvilte, rasende unge mennesker», sa Solbakk og ønsket et mer emosjonelt engasjement blant atomvåpenmotstanderne.

På spørsmål om hvorvidt NATO-medlemskapet står i veien for norsk støtte til FNs atomvåpenforbud, gjorde Nystuen det klart at det ikke er noe folkerettslig i veien for dette og pekte i tillegg på motsigelsen i NATOs strategiske konsept: NATO vil kjempe for en verden fri for atomvåpen, men så lenge det finnes atomvåpen så ønsker NATO å ha dem. Norsk tilslutning vil være politisk vanskelig, men vi har tatt lignende upopulære valg i NATO tidligere, som da Norge sa tydelig nei til atomvåpen på norsk jord poengterte Nystuen.

Iran-konflikten krever en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk

Det er all grunn til å tro at verken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet. Det kan fort bli en krig der også atomvåpen tas i bruk av vår allierte. Til grunn ligger konflikten om atomavtalen med Iran. Trump mener avtalen ikke er verdt papiret den er skrevet på, og har dermed sagt den opp. Men når Iran også erklærer at de ikke lenger ser seg bundet av begrensningene i avtalen, sender USA krigsskip og innfører strengere sanksjoner mot Iran. Nei til atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Nå møter de imidlertid enda strengere begrensinger i sin handel. Kina som tidligere har berget dem fra amerikansk boikott, er i dag mindre villig til å hjelpe. Årsaken er at landet er mer involvert i internasjonal handel og kineserne er redde for å rammes av amerikanske mottiltak om de handler med Iran. De siste ukene er Irans oljeeksport kuttet med 90%. Irans skip får ikke seile med landets egen olje, samtidig som Iran må godta at olje fra andre land passerer det smale Hormuz-stredet mellom Iran og Oman. Det er oljeboikotten som har startet konflikten, men Iran har likevel ingen rett til å stoppe skipstrafikken. 

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuz-stredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuz-stredet. 

USA er en viktig alliert for Norge, slik som Tyskland var det før annen verdenskrig. Kort før den andre verdenskrigs utbrudd kom den britiske statsminister Chamberlain tilbake etter et møte med Adolf Hitler. Hans ord da han viftet med avtalen på flytrappa etter landing, er blitt historiske på hvor feilaktig det var å prøve å oppnå enighet med en aggressiv, autoritær politiker som Hitler. «Fred i vår tid», sa Chamberlain. Så brøt krigen løs. 

Vi skal være forsiktige med å dra paralleller mellom Trump og Hitler. Men norske myndigheter må stille seg spørsmålet om hvor lenge vi skal være en av Trumps mest lojale alliansepartner. Det er selvfølgelig en avveiing av det politisk mulige, men også om politisk etikk: For øyeblikket ser Trump ut til å være den største trusselen mot verdensfreden gjennom sin aggressive og uforutsigbare politikk. Hvordan bør Norge stille seg til det?

Det finnes ingen lettvint løsning  på konflikten USA- Iran. Men noen tiltak er åpenbare: Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.

Hvordan finansiere en ny grønn deal?

Atomvåpen og klimaendringer er de to eksistensielle truslene som menneskene står overfor. Hvordan kan avskaffing av atomvåpnene spille en avgjørende rolle for å hindre en ødeleggende klimakrise, og bidra til en ny «grønn deal»? Dette var tema for en rapport som organisasjonen NuclearBan  la fram i Kongressen i USA i slutten av juni. Rapporten heter «Warheads to Mindmills» som et apropos til Bibelens slagord om å smi våpna om til plogjern, mer enn en rapport for vindmøller.

NuclearBan er en av partnerorganisasjonene til ICAN, den internasjonale kampanjen for avskaffing av atomvåpen, som vant fredsprisen i 2017. I Norge er Nei til atomvåpen en sentral partner for ICAN.

Atomvåpen er like farlige som de alltid har vært. Farene ligger i mulige ulykker eller at de blir tatt i bruk i krig og vil føre til lidelser for sivile som det ikke finnes noe helsevesen som kan håndtere. Men bruk av atomvåpen vil også påvirke klimaet. Vitenskapsfolk bar beregnet hvor mye sot som kan komme inn i den øvre atmosfæren om atomvåpen skulle blir brukt mot en stor by som f.eks. Moskva. Konklusjonen var 150 millioner tonn sot. Det vil kunne føre til en kjernefysisk vinter, det vil si at temperaturfall på opptil 7 grader. Det vil være dramatisk med tanke på at verden ellers er opptatt av å redusere Co2-utslippene for å unngå de dramatiske konsekvensene av en temperaturøkning på 2 grader.

Dessverre er det slik at en atomvinter ikke kan brukes som løsning på menneskeskapt oppvarming av kloden. Men hvis vi slutter å produsere atomvåpen har vi penger, hjernekapasitet og infrastruktur til å gjennomføre et grønt skifte. NuclearBans rapport «Fra krigshoder til vindmøller» lager et veikart for hvordan dette kan skje.

1. Å skaffe penger til et grønt skifte

Rapporten peker på at det nå pågår ny atomopprusting i mange land, ikke minst i USA. Å bruke penger på atomvåpen er ikke investeringer som gir framtidige inntekter. Tvert i mot er dette investeringer som kan føre til et ragnarokk. I USA brukes det cirka 55 milliarder dollar hvert år til atomopprusting. Det er ganske nøyaktig det samme beløpet som en effektiv ny grønn deal til kreve. Det er vanskelig å forestille seg at vi globalt kan finansiere overgangen til et fossiltfritt og bærekraftig samfunn, om vi fortsetter å bruke like mye penger som i dag på atomvåpen.

2. Å skaffe talenter

I 2016 gikk halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA, til selskaper som utvikler, bygger eller vedlikeholder atomvåpen. Skal vi få til et grønt skifte trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige løsninger innen energi, transport og produksjon. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber med atomvåpen.

3. Å fremme internasjonalt samarbeide

USA, Kina og Russland står for over halvparten av klimautslippene i verden. Sammen med de øvrige fem atommaktene i verden utgjør disse landenes utslipp ¾ av alle klimagasser. Skal vi løse klimaproblemene, trenger vi at atommaktene samarbeider. Det går ikke hvis fokuset er å bruke trillioner av dollar til opprusting og såkalt modernisering av atomvåpnene. Det er derfor en nødvendig start på samarbeidet for å redusere klimagassutslipp, at atommaktene slutter å true hverandre med utslettelse.

Dessverre er det lite realistisk at USA vil slutte seg til FNs atomvåpenforbud. Men rapporten fra NuclearBan synliggjør hvilke fordeler det ville kunne føre med seg. En avvikling av atomvåpenindustrien vil føre til tap av 139.000 sivile jobber, men potensialet for nye jobber i en grønn deal er beregnet til over 7,9 millioner.

Her finner du rapporten:

http://www.nuclearban.us/wp-content/uploads/2019/06/Warheads-Windmills-FINAL-single-file.pdf

Stortinget i utakt med folket om atomvåpen

Etter regjeringens utredning som en del av statsbudsjettet i høst, leverte utenriks- og forsvarskomiteen 13. februar innstilling på at de ikke vil ha norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud. I går vedtok også Stortinget at Norge ikke signerer atomvåpenforbudet.

– Det er et alvorlig tilbakesteg for Norge som fredsnasjon, og direkte i strid med våre – og alle lands – interesser: nemlig å få til reell og gjensidig nedrustning av atomvåpen, sier nestleder i Nei til Atomvåpen Sigrid Z. Heiberg.

Av stortingspartiene stemte SV, SP, Rødt og MDG for signering av forbudet. Men regjeringspartiene Frp, H, V og KrF fikk følge av Ap, og flertallet gikk dermed mot at Norge skal tilslutte seg forbudet.

Regjeringen forsøker å delegitimere avtalen

Nei til Atomvåpen mener det er viktig å slutte opp om de eksisterende internasjonale avtalene, og at den beste strategien for nedrustning i dag er atomvåpenforbudet. Også Nei til Atomvåpen vet at forbudet ikke vil gjøre verden atomvåpenfri på 1,2,3. Men forbudets formål er å deligitimere og marginalisere atomvåpen, på samme måte vi ser at det ikke lenger gir status å ha biologiske våpen, kjemiske våpen eller klasebomber. Ved å la være å signere forbudet, legitimerer Norge i stedet bruken av atomvåpen og stiller seg på atomvåpenstatenes side.

– Med dette stiller regjeringen seg på feil side av historien, de går mot FN-flertallet og mot flertallet i befolkningen, og baserer forsvaret til landet vårt på å true med masseødeleggelsesvåpen som bryter folkeretten, sier nestleder i Nei til Atomvåpen Sigrid Z. Heiberg.

I debatten i Stortinget i dag ble det tydelig at det er behov for atskillig mer diskusjon og kunnskap om dette temaet. Høyre hevdet i debatten at atomvåpenforbudet har manglende verifikasjonsmekanismer, men forbudsavtalen bygger på rammene til Ikkespredningsavtalen og har de samme verifikasjonsmekanismene – som overvåkes av IAEA. Ikkespredningsavtalen og FNs atomvåpenforbud er gjensidig forsterkende, å signere forbudet svekker ikke nåværende avtaler.

Norske byer leder an i kampen mot atomvåpen

– Realiteten er at regjeringen ikke ønsker å følge opp sine egne forpliktelser til å arbeide aktivt for nedrustning, som de er bundet av gjennom Ikkespredningsavtalen, sier Heiberg  – Det er feigt, og det er farlig. De store atomvåpenstatene bryter sine egne Ikkesprednings-forpliktelser ved å ruste opp og modernisere sine arsenaler. I steden for å støtte det store flertallet av FNs medlemsland, som ønsker å skape et press for gjensidig nedrustning, stiller Norge seg på feil side av historien.

Norske byer har vist ved å slutte seg til den globale appellen – ICAN Cities Appeal – for å støtte FNs atomvåpenforbud, at befolkningen i Norge er for signering av forbudet. Trondheim og Tromsø har allerede sluttet seg til appellen og flere norske byer er godt i gang med arbeidet for å signere appellen. Ordfører Marianne Borgen og byrådsleder Raymond Johansen i Oslo ønsker at Oslo også skal slutte seg til appellen, som blir vedtatt senere i mars.

Vis din støtte til en atomvåpenfri verden!

Vi i Nei til Atomvåpen skal stå på for å få Norge til å snu, men vi trenger DIN hjelp. Meld deg inn på www.neitilatomvapen.org/bli-medlem/ for å hjelpe til i arbeidet, eller verv en venn!

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.

Nyhetsbrev

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676