Atomvåpen er lokalpolitikk!

INF-avtalen er død. Dermed er det grønt lys for ny kapprustning i Europa. I over 30 år gjorde forbudet mot landbaserte mellomdistanseraketter det litt tryggere å være europeer. Nå er det slutt. Våpenprodusentene gnir seg i hendene og er klare til å produsere nye raketter som amerikanerne vil utplassere. Konvensjonelle, sies det, men blant militære og politikere går diskusjonen om ikke NATO likevel bør satse mer på landbaserte atomvåpen. 

I ZDFs Heute Journal hørte jeg generalsekretær Stoltenberg gjøre det klart at russerne alene har skylden for at INF nå skrotes. «Men russerne hevder at NATO har krøpet stadig nærmere grensene deres de siste årene. Kan de ikke ha noe rett i det?» spurte intervjueren. «Nei, det har de ikke rett i. Det er russerne som har plassert ut raketter med for lang rekkevidde,» sa Stoltenberg og svarte på intervjuerens «goddag mann» med «økseskaft».

Svart og hvitt. Sånn betraktes verden av de som leder oss, og handlingene deres blir deretter. Skal vi ha noe håp om å stanse opprustningsspiralen som nå begynner å snurre for fullt igjen, må vi – velgerne – reagere. Vi må bygge atomvåpenmotstanden nedenfra, og vi må gripe sjansen nå som det er kommunevalg. Stadig flere norske kommuner slutter seg til Ican Cities Appeal om støtte til atomvåpenforbudet, deriblant Oslo og Larvik. Internasjonalt har blant annet Washington DC, Paris og Berlin gått inn for oppropet. Skien bystyre syntes derimot at det var en dårlig idé å forby atomvåpen og gikk etter Arbeiderpartiets og Høyres råd imot Icans appell. Men vedtaket ble gjort på feilaktig grunnlag. AP og Høyre skremte med at støtte til et atomvåpenforbud innebærer ensidig nedrustning, noe som er i strid med ekspertenes utredninger. Mye skjer på veien fra å støtte atomvåpenforbudet, signere forbudstraktaten og til slutt ratifisere den.

De velgerne som ikke ser seg i stand til å stemme på partier som utvetydig støtter atomvåpenforbudet (SP, SV, MDG, Rødt), må gå på den enkelte politiker. Det finnes politikere som støtter atomvåpenforbudet i nesten alle partier, det gjelder bare å finne ut hvem de er. Det er mange i Arbeiderpartiet, bare de våger å stå imot den lokale partipisken. De finnes også i Venstre, Krf og i Høyre. Spør politikerne! Hør om de vil støtte Ican Cities Appeal når saken kommer opp i kommunestyrene rundt om i fylket (den må opp igjen i Skien!),  og stem på dem hvis de vil forplikte seg.

Verden ser dessverre ut til å ha gått av hengslene på flere måter. Det vi trenger minst av alt i en ustabil verden, er en løpsk atomvåpenopprustning som bare kan ende på én måte. Vi kjenner til utallige feilvarslinger og ulykker med atomvåpen. Hittil er vi blitt reddet av ren og skjær flaks.

En støtte til atomvåpenforbudet betyr ikke ensidig nedrustning. Den signaliserer derimot at vi synes det er nok nå, at vi vil forhandle og at vi faktisk vil ha fred, ikke krig. Hver enkelt politiker er ansvarlig for hvor vi går herfra. Og hver enkelt velger.

INF er død. Leve atomvåpenforbudet!

Kari Bolstad, leder i Grenland NTA 

INF-avtalen utgår i dag den 2. August 2019

Verken USA eller Russland vil ta de nødvendige stegene for å redde INF-avtalen, en avtale som ledet til ødeleggelsen av nesten 2700 missiler for konvensjonelle- og atomstridshoder med distanse mellom 500 til 5500 km. Dette gjør at INF-avtalen utgår i dag.

Uten INF-avtalen vil det nå bare være én gjenværende atomavtale mellom verdens to største atomvåpenarsenaler: den nye START avtalen. Den nye START avtalen står også i fare for å forfalle. Den avtalen utgår i februar 2021 men kan – og bør – bli forlenget i fem nye år. 

Nå, når INF-avtalen utgår står USA og Russland frie til å bygge og utplassere mellomdistanseraketter, som kan føre til at atomvåpenstatene vil jobbe mot et nytt atomvåpenkappløp. Siden annonseringen om at USA og Russland trekker seg ut av avtalen har investeringer i firmaer som produserer atomvåpen økt betraktelig. Vi ser nå begynnelsen på ikke nødvendigvis et kappløp slik vi hadde på 80-tallet,  men et kvalitativt atomvåpenkappløp. 

At vi mister INF-avtalen er et stort tap som gjør verden og spesielt Europa til et mer usikkert sted. Det er nå viktigere enn på lenge, med et engasjement mot atomvåpen. Bli medlem av Nei til Atomvåpen i dag: https://nta.regweb.no/membershipform/.

Program Hiroshimadagen

6. august 1945 ble de første atomvåpnene sluppet mot folket i Hiroshima og tre dager etter i Nagasaki. Minst 120 000 ble drept umiddelbart, enda flere av senfølger, og det er fortsatt mange
som lider av sykdommer pga. radioaktiv stråling.

I Norge markerer Nei til Atomvåpen Hiroshimadagen i Oslo, Trondheim og Kristiansand.

Oslo:

Markering på Youngstorget kl. 16:00.
Det blir appell fra representanter fra politiske partier og
fra fredsorganisasjoner samt kulturelt innslag.

Link til arrangement på facebook:
https://www.facebook.com/events/938508439842680/

Trondheim:

De siste årene har Trondheim Nei til atomvåpen i samarbeid med Trondheim Folkebibliotek (hovedbiblioteket) hatt utstilling om bombingen av Hiroshima. Også i år er det utstilling. Utstillinga vil være åpen fra fredag 2. august og åpen helt til 16. august. Ved utstillingen er det også lagt ut materiell fra Trondheim NTA.

Nærmere opplysninger kan gis av Trondheim Folkebibliotek eller Arne Fjelnseth på telefon 99569330.

Kristiansand:

Vi er medarrangør på fredsmarkering på Markens. Vi står samlet kl. 11:30 og krever at Kristiansand by slutter seg til fredsprisvinner ICAN sin cities appeal mot atomvåpen. Bli med på allsangen: Dona Nobis Pacem (Gi oss fred)! Vi får hjelp av dirigent og pianist til å lære denne enkle og vakre internasjonale fredssangen.

Link til arrangement på facebook: https://www.facebook.com/events/485207818918602/

Iran-konflikten krever en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk

Det er all grunn til å tro at verken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet. Det kan fort bli en krig der også atomvåpen tas i bruk av vår allierte. Til grunn ligger konflikten om atomavtalen med Iran. Trump mener avtalen ikke er verdt papiret den er skrevet på, og har dermed sagt den opp. Men når Iran også erklærer at de ikke lenger ser seg bundet av begrensningene i avtalen, sender USA krigsskip og innfører strengere sanksjoner mot Iran. Nei til atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Nå møter de imidlertid enda strengere begrensinger i sin handel. Kina som tidligere har berget dem fra amerikansk boikott, er i dag mindre villig til å hjelpe. Årsaken er at landet er mer involvert i internasjonal handel og kineserne er redde for å rammes av amerikanske mottiltak om de handler med Iran. De siste ukene er Irans oljeeksport kuttet med 90%. Irans skip får ikke seile med landets egen olje, samtidig som Iran må godta at olje fra andre land passerer det smale Hormuz-stredet mellom Iran og Oman. Det er oljeboikotten som har startet konflikten, men Iran har likevel ingen rett til å stoppe skipstrafikken. 

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuz-stredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuz-stredet. 

USA er en viktig alliert for Norge, slik som Tyskland var det før annen verdenskrig. Kort før den andre verdenskrigs utbrudd kom den britiske statsminister Chamberlain tilbake etter et møte med Adolf Hitler. Hans ord da han viftet med avtalen på flytrappa etter landing, er blitt historiske på hvor feilaktig det var å prøve å oppnå enighet med en aggressiv, autoritær politiker som Hitler. «Fred i vår tid», sa Chamberlain. Så brøt krigen løs. 

Vi skal være forsiktige med å dra paralleller mellom Trump og Hitler. Men norske myndigheter må stille seg spørsmålet om hvor lenge vi skal være en av Trumps mest lojale alliansepartner. Det er selvfølgelig en avveiing av det politisk mulige, men også om politisk etikk: For øyeblikket ser Trump ut til å være den største trusselen mot verdensfreden gjennom sin aggressive og uforutsigbare politikk. Hvordan bør Norge stille seg til det?

Det finnes ingen lettvint løsning  på konflikten USA- Iran. Men noen tiltak er åpenbare: Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.

Hvordan finansiere en ny grønn deal?

Atomvåpen og klimaendringer er de to eksistensielle truslene som menneskene står overfor. Hvordan kan avskaffing av atomvåpnene spille en avgjørende rolle for å hindre en ødeleggende klimakrise, og bidra til en ny «grønn deal»? Dette var tema for en rapport som organisasjonen NuclearBan  la fram i Kongressen i USA i slutten av juni. Rapporten heter «Warheads to Mindmills» som et apropos til Bibelens slagord om å smi våpna om til plogjern, mer enn en rapport for vindmøller.

NuclearBan er en av partnerorganisasjonene til ICAN, den internasjonale kampanjen for avskaffing av atomvåpen, som vant fredsprisen i 2017. I Norge er Nei til atomvåpen en sentral partner for ICAN.

Atomvåpen er like farlige som de alltid har vært. Farene ligger i mulige ulykker eller at de blir tatt i bruk i krig og vil føre til lidelser for sivile som det ikke finnes noe helsevesen som kan håndtere. Men bruk av atomvåpen vil også påvirke klimaet. Vitenskapsfolk bar beregnet hvor mye sot som kan komme inn i den øvre atmosfæren om atomvåpen skulle blir brukt mot en stor by som f.eks. Moskva. Konklusjonen var 150 millioner tonn sot. Det vil kunne føre til en kjernefysisk vinter, det vil si at temperaturfall på opptil 7 grader. Det vil være dramatisk med tanke på at verden ellers er opptatt av å redusere Co2-utslippene for å unngå de dramatiske konsekvensene av en temperaturøkning på 2 grader.

Dessverre er det slik at en atomvinter ikke kan brukes som løsning på menneskeskapt oppvarming av kloden. Men hvis vi slutter å produsere atomvåpen har vi penger, hjernekapasitet og infrastruktur til å gjennomføre et grønt skifte. NuclearBans rapport «Fra krigshoder til vindmøller» lager et veikart for hvordan dette kan skje.

1. Å skaffe penger til et grønt skifte

Rapporten peker på at det nå pågår ny atomopprusting i mange land, ikke minst i USA. Å bruke penger på atomvåpen er ikke investeringer som gir framtidige inntekter. Tvert i mot er dette investeringer som kan føre til et ragnarokk. I USA brukes det cirka 55 milliarder dollar hvert år til atomopprusting. Det er ganske nøyaktig det samme beløpet som en effektiv ny grønn deal til kreve. Det er vanskelig å forestille seg at vi globalt kan finansiere overgangen til et fossiltfritt og bærekraftig samfunn, om vi fortsetter å bruke like mye penger som i dag på atomvåpen.

2. Å skaffe talenter

I 2016 gikk halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA, til selskaper som utvikler, bygger eller vedlikeholder atomvåpen. Skal vi få til et grønt skifte trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige løsninger innen energi, transport og produksjon. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber med atomvåpen.

3. Å fremme internasjonalt samarbeide

USA, Kina og Russland står for over halvparten av klimautslippene i verden. Sammen med de øvrige fem atommaktene i verden utgjør disse landenes utslipp ¾ av alle klimagasser. Skal vi løse klimaproblemene, trenger vi at atommaktene samarbeider. Det går ikke hvis fokuset er å bruke trillioner av dollar til opprusting og såkalt modernisering av atomvåpnene. Det er derfor en nødvendig start på samarbeidet for å redusere klimagassutslipp, at atommaktene slutter å true hverandre med utslettelse.

Dessverre er det lite realistisk at USA vil slutte seg til FNs atomvåpenforbud. Men rapporten fra NuclearBan synliggjør hvilke fordeler det ville kunne føre med seg. En avvikling av atomvåpenindustrien vil føre til tap av 139.000 sivile jobber, men potensialet for nye jobber i en grønn deal er beregnet til over 7,9 millioner.

Her finner du rapporten:

http://www.nuclearban.us/wp-content/uploads/2019/06/Warheads-Windmills-FINAL-single-file.pdf

Pressemelding: Iran-konflikten krever en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk

Det er all grunn til å tro at hverken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet» sier Nei til Atomvåpens nestleder Lars Egeland. Han påpeker at en krig i dette området kan føre til at atomvåpen tas i bruk av vår allierte USA. Nei til Atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk der Norge ikke kan være en servil alliert av USA. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

Atomopprustningen i Asia øker. Ifølge en artikkel av NUPI-forsker Henrik Stålhane Hiim, nylig publisert i Nei til Atomvåpen Magasinet, er Asia per i dag den regionen i verden med størst fare for at atomvåpen blir brukt nå. Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Iranavtalen synger på sitt siste vers og situasjonen som har utviklet seg den siste tiden i Hormuzstredet er svært alvorlig. Faren for at Iran vil utvikle atomvåpen øker betydelig og det er ingen tjent på.

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuzstredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuzstredet.

“Det finnes ingen lettvint løsning på konflikten mellom USA og Iran, men noen tiltak er åpenbare” sier Lars Egeland. – “Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.”

Ved henvendelse, kontakt: Lars Egeland (tlf: 901 94 838) nestleder
Sigrid Heiberg (tlf: 482 59 418) nestleder

Vil du jobbe med verdens viktigste sak?

Nei til Atomvåpen søker deg som kan bidra til å gjennomføre våre spennende prosjekter. Stillingen vil gi et bredt innblikk i organisasjonsarbeid, med arbeidsoppgaver knyttet til informasjonsformidling og mediearbeid, arrangementsvirksomhet og politisk påvirkningsarbeid.

Nei til Atomvåpen (NTA) arbeider for nedbygging av alle atomvåpen og er også mot atomkraft.

NTA er en landsomfattende, partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon, og samler alle som støtter organisasjonens formål. NTA tar initiativ til kampanjer rettet til den norske befolkningen, politikere, fagforeninger og andre organisasjoner. Det skjer ofte i tett samarbeid med andre. NTA er partner i ICAN – den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen.

Arbeidsoppgaver

  • Delta i planleggingen og gjennomføringen av møter og seminarer, og andre arrangementer og aktiviteter
  • Delta i utvikling av politisk og organisatorisk strategi og politisk påvirkningsarbeid
  • Oppdatere nettsider, sosiale medier og andre nettbaserte informasjonskanaler
  • Bistå i den daglige driften av NTAs kontor og organisasjon

Ønskede kvalifikasjoner

  • Relevant utdanning
  • Erfaring fra organisasjonsarbeid
  • Kunne jobbe godt i team, men samtidig evne til å ta initiativ og jobbe selvstendig
  • Positiv innstilling og fleksibilitet, evne til å ta utfordringer på strak arm
  • Interesse for fredsskapende arbeid og internasjonalt samarbeid
  • Gode skriftlige og muntlige evner, både på norsk og engelsk

Vi kan tilby

  • Innsikt i en viktig organisasjon, politisk påvirkningsarbeid og internasjonale nedrustningsprosesser
  • Et ungt arbeidsmiljø sammen med andre fredsorganisasjoner over hele Norge
  • Å ta del i utviklingen av en spennende organisasjon, der det også er rom for åfølge opp egne ideer og initiativ
  • Erfaring og nettverksbygging i norsk og internasjonalt organisasjonsliv
  • Fleksibel arbeidstid

Stillingen er foreløpig et fulltidsengasjement på ett år, med forbehold om økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet. Det er mulighet for forlengelse. Lønn etter avtale.

Nei til Atomvåpen holder til på ​Sentralen​ i Øvre Slottsgate 3, der vi jobber tett med blant andre ICAN og Norske Leger mot Atomvåpen (NLA).

Søknad, CV og eventuelle spørsmål kan rettes til daglig leder i NTA, Akari Izumi Kvamme på post@neitilatomvapen.org. Telefon: 977 51 803.
Aktuelle søkere vil bli kontaktet for intervju, som blir gjennomført så snart som mulig.

Søknadsfrist: 4. juli 2019.

Mot et nytt atomvåpenkappløp i Asia

Av Henrik Stålhane Hiim: Seniorforsker, NUPI

Henrik S. Hiim har sin doktorgrad fra UiO i 2016 . Hans bok Strategic Assistance: China and International Nuclear Weapons Proli- feration (Routledge 2018) analyseres Kinas politikk overfor atomprogrammene til Pa- kistan, Iran og Nord-Korea. 

Flere stater i Asia ruster opp sine atomvåpen. Opprustningen bidrar til økte spenninger, og væpnede kon- flikter kan i verste fall eskalere til kjernefysisk konfrontasjon. Motset- ningene mellom de asiatiske statene som har kjernevåpen bygger seg opp i skyggen av oppmerksomheten om konflikten mellom USA og Russland. I tiden framover blir det avgjørende å få asiatiske stater med på interna- sjonal våpenkontroll.

Etter flere år preget av relativt optimisme ser fremtiden for internasjonal nedrustning og våpenkontroll dystrere ut
enn på lenge. INF-avtalen, som var en hjørnestein i det internasjonale våpen- kontrollregimet, er etter alt å dømme historie. Den såkalte «Nye START»-avtalen, som utløper i 2021, står også i fare. Samtidig ruster både USA og Russland opp sine kjernevåpenar- senal med nye våpen, og gir kjernevåpen en større rolle i sine forsvarsstrategier. 

Selv om mye av oppmerksomheten i Europa har rettet seg mot USA og Russ- land, er det imidlertid opprustningen i Asia det er aller størst grunn til å be- kymre seg over. Det er mer sannsynlig at en væpnet konflikt som i verste fall kan ende med bruk av kjernevåpen skal bryte ut i Asia enn mellom Russland og USA. Dessuten har alle de fire asiatiske statene med atomvåpen – Kina, India, Pakistan, og Nord-Korea – satt i gang en betyde- lig kvalitatitiv og kvantitativ opprustning som i seg selv kan virke destabiliserende, og øke faren for konflikt. Dersom det internasjonale våpenkontroll- og ned- rustningsarbeidet skal komme tilbake på fote, er det umulig å se bort fra særlig Kina, men også de andre asiatiske kjerne- våpenstatene. 

Økende fare for konflikt 

Blant alle de asiatiske kjernevåpenstatene er faren for at væpnet konflikt skal bryte ut høyst reell, og i flere tilfeller økende. I verste fall kan det føre til kjernefysisk konflikt. 

Når det gjelder Kina, er det først og fremst en konflikt med USA som kan lede til bruk av kjernevåpen. Selv om et slikt utfall ikke er sannsynlig – både USA og Kina har i utgangspunktet en sterk inter- esse av at en væpnet konflikt holder seg begrenset – kan det likevel ikke utelukkes at en konflikt kan eskalere, eller at mis- forståelser leder til bruk av atomvåpen. På grunn av de sterkere spenningene og den økende rivaliseringen mellom de to stormaktene, er faren for at en konflikt skal bryte ut i for eksempel Sør-Kinahavet større enn tidligere.

Sør-Asia er trolig det området i verden der faren for bruk av kjernevåpen er aller størst. Forholdet mellom India og Pakis- tan er svært anstrengt. Kashmir-krisen tidligere i år, der landene gjennomførte flere flyangrep mot hverandre, demon- strerte hvordan spenningene raskt kan lede til bruk av militærmakt. På grunn av Indias store og økende militære overtak, har Pakistan en strategi som går ut på at landet truer med å ta i bruk kjernevåpen ved et større indisk konvensjonelt angrep. Denne strategien bidrar til å øke faren for bruk av kjernevåpen betydelig. 

Også i Nord-Korea er det fare for at en konflikt skal bryte ut, og i verste fall lede til bruk av atomvåpen. Selv om situasjo- nen er roligere nå enn den var i 2017 – da USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver gikk langt i å true med et begrenset angrep mot Nord-Korea – skal det likevel lite til før situasjonen endrer seg til det verre. Nord- Korea er dessuten i ferd med å bygge opp en reell kjernevåpenkapasitet. I en krise der landets ledere tror et angrep fra USA og/eller Sør-Korea er nært forestående, er det langt fra utenkelig at de i desperasjon vil bruke kjernevåpen for å forsøke å stan- se angrepet. Nord-Korea har allerede gått langt i å signalisere at slik trussel om før- stebruk er landets kjernevåpenpolitikk. I likhet med Pakistan bidrar denne politik- ken til å øke faren for bruk. 

Konsekvensene av en kjernefysisk kon- flikt i Asia vil bli katastrofale. Både Sør- Asia og den koreanske halvøya er svært tett befolket, og selv om ikke land utenfor disse områdene rammes, kan en konflikt samt amerikansk satsing på missilforsvar, en klar uro i Kina. Denne uroen kan bidra til at Kinas sat- sing på kjernevåpen sky- ter ytterligere fart. 

Kinas opprustning kan skape ringvirkninger og påvirke dynamikken i Sør- Asia. De siste årene har både India og Pakistan utviklet nye våpen, og økt størrelsen på sine arsenal. Selv om India og Pakistans atomvåpenpo- litikk er drevet av konflikten mellom de to landene, spiller også kinesisk politikk en viktig rolle: India har et anstrengt forhold til Kina, og utvikler derfor nye våpen for å avskrekke sin store nabo. Indias opp- rustning overfor Kina kan igjen forsterke kappløpsdynamikken med Pakistan. 

Nord-Koreas satsing på kjernevåpen er først og fremst et resultat av regimets uro for sin egen sikkerhet, og ønsket om å kunne avskrekke særlig USA. Likevel kan også Nord-Koreas opprustning skape ringvirkninger. I motsetning til tidligere har Nord-Korea nå høyst sannsynlig en reell evne til å true både Japan og Sør-Ko- rea. Særlig i Sør-Korea er uroen voksende, og det er forholdsvis sterk støtte i befolk- ningen for å utvikle egne kjernevåpen. Dersom samtalene mellom USA og Nord- Korea ikke leder fram – eller dersom USA inngår en avtale som ikke tar Sør-Koreas interesser med i betraktning – er det ikke helt usannsynlig at Sør-Korea vil sette i gang et våpenprogram. 

Sterkt behov for våpenkontroll 

Dersom det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet skal gå framover, er det derfor stadig viktigere å se til Asia. Det er i Asia spenningene er sterkest, og hvor muligheten for at kjernevåpen fak- tisk vil bli brukt er aller størst. I tillegg vil det bli stadig mer krevende framover – og på sikt trolig umulig – å få i stand våpen- kontroll mellom USA og Russland dersom ikke særlig Kina er med. 

Samtidig vil det bli krevende å få de asi- atiske landene med i forhandlinger. Når USA har uttrykt ønsker om å få Kina med i trilaterale samtaler med Russland, har ki- nesiske myndigheter takket nei, vist til at landene med størst arsenaler må gå foran. I og med at USA fortsatt har fem ganger så mange utplasserte kjernevåpen som Kina – om mange tusen flere våpen i reserve – har kineserne unektelig et poeng. 

Til tross for utfordringene, er det like- vel svært viktig å tenke videre på hvordan man kan begrense, og på sikt forhåpent- ligvis stanse det gryende atomvåpenkapp- løpet i Asia. Det er trolig nødvendig å be- gynne i det små med tillitsskapende tiltak. På noe lengre sikt bør det være et mål å få i stand avtaler som kan begrense utplasse- ring av enkelte våpentyper, og å forhindre at stater utvikler risikable strategier som øker faren for bruk av kjernevåpen. Større nedrustningstiltak vil høyst sannsynlig ta lengre tid, og kreve at de politiske konflik- tene som er med på å drive opprustningen i det minste demper seg kraftig. 

For øyeblikket ser utsiktene til å få i stand internasjonal våpenkontroll og ned- rustning i Asia krevende ut. Samtidig er det nettopp i en tid med sterkere spennin- ger det er aller viktigst å forsøke å styrke dette arbeidet, og å begrense opprustnin- gen. Alternativet er et nytt våpenkappløp og en farligere verden. 

Besøk på atomreaktoren på Kjeller: Enorme kostnader på lagring av atomavfall

Kostnadene ved behandling av atomavfall er så store at det ikke er noen mening i å produsere atomenergi hvis man ikke har en tilleggs-agenda som kan være å lage atomvåpen. Det var noe av det vi lærte på omvisning på atomanlegget på Kjeller som nå er under avvikling.

Troverdighet og tillit skal prege arbeidet til Norsk Nukleær dekommisjonering, sa daglig leder Pål Mikkelsen som sammen med Institutt for Energiteknikk (IFE) inviterte ulike sivilsamfunnsorganisasjoner til orientering og omvisning på IFEs anlegg på Kjeller 6. mai. IFE vedtok i slutten av april å stenge atomreaktoren JEEP 2 som følge av at det var avdekket korrosjon. Stengingen av JEEP 2 og den kommende stengingen av Halden-reaktoren betyr at det nå ikke lenger skal drives noen reaktor, men at kreftene nå skal brukes på opprydding etter 70 år med atomvirksomhet i Norge.

Norsk reaktorvirksomhet har vært svært beskjeden, og avfallet utgjør ingenting i forhold til de landene som har drevet med kraftproduksjon fra atomkraftverk. Likevel: Det er ikke uproblematisk å sikre 17 tonn brukt atombrensel og annet atomavfall fra industri, sykehus og fra forsvaret.

Institutt for energiteknikk (IFE) ble etablert i 1948 som Institutt for atomenergi (IFA). Reaktoren på Kjeller og i Halden har vært forskningsreaktorer. I 2018 ble Norsk Nukleær Dekommisjonering etablert for å lede avviklingen av de norske atomanleggene.  De neste årene regner man med å bruke opptil 18 milliarder på å sikre atomavfallet. Det haster, bl.a. har man oppdaget rust i rørene der store deler av dagens avfall blir lagret. Pål Mikkelsen peker på at det foreløpig ikke er noen land i verden som har utviklet en endelig løsning for lagring av atomavfall. Hans første mål er å etablere et system for mellomlagring i inntil 50 år. Vi skal drive industrielt og kostnadseffektivt, sa han. Det betyr også at man ikke skal ta unødvendig risiko, sa Mikkelsen. Det er ikke noe som er risikofritt, derfor er han nøye med å si at det er UNØDVENDIG risiko de skal unngå. – Vi har et langsiktig perspektiv – vi vil eksistere også om 150 år, sa han. På sikt må det lages et såkalt dypdeponi der avfallet kan lagres. Det ideelle deponiet er ikke gamle gruver. Gruver eksisterer der det er forkastninger som gir tilgang til metaller, vi vil helst ha massiv granitt, sa Mikkelsen.

NND skal overta ansvaret for atomavfallet fra IFE i 2021. Tida fram til det skal brukes til å planlegge tiltak på kort, mellomkort og lang tid. Hva som blir den tekniske løsningen er ennå uklart, men for store deler av avfallet haster det.

Løfterikt fra Norge i forhold til Ikkespredningsavtalen

Under de forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen for atomvåpen kom Norge med en del løfterike uttalelser og var dessuten med på flere sammen med andre land. Bortsett fra et par forhold, gir det håp om at Norge likevel vil føre an i kampen for en verden fri for atomvåpen.

Skrevet av Bjørn Hilt: styremedlem i Nei til Atomvåpen i Trondheim, styremedlem i Nei til Atomvåpen, styremedlem i Norske leger mot atomvåpen og styreleder for International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW)

NPT 50 år

I 2020 er det 50 år siden FNs Ikkespredningsavtale for atomvåpen (NPT) trådte i kraft. Selv om antallet stater som nå er væpnet med atomvåpen er nær doblet siden den gang, kan vi gjerne si at NPT har vært et godt verktøy for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen. Avtalen inneholder også bestemmelser om sivil bruk av kjernefysisk teknologi og forplikter i artikkel VI de statene som i 1970 var væpnet atomvåpen til å inngå forhandlinger om deres avskaffelse. 

NPT var ment å vare i 25 år og egentlig burde forpliktelsene under artikkel VI vært oppfylt innen den tid. Men så gjorde man i 1995 avtalen evigvarende. Dermed åpnet man på et vis også muligheten for at atomvåpenstatene kunne utsette sine nedrustningsforpliktelser på evig tid. De sier at de nok skal ruste ned, men vil ikke si når.

Alle de 190 landene som er med i NPT møtes hvert femte år til en såkalt tilsynskonferanse, og de fleste dessuten også hvert år for forberedende samtaler for tilsynskonferansen. Målet er at man skal legge grunnlaget for enighet på den neste tilsynskonferansen som skal holdes i New York i 2020 samtidig som man også skal markere at NPT er 50 år.

I april-mai i år var det forberedende samtaler i New York for neste års konferanse. Norge hadde ordet flere ganger både som enkeltnasjon og dessuten sammen med andre land, som de nordiske landene og andre grupper som vi samarbeider med.

Tause om FNs forbud mot atomvåpen

I uttalelsene var det påfallende at Norge verken i de egne eller i samarbeidsuttalelsene nevnte FNs forbudsavtale mot atomvåpen (TPNW) med et eneste ord. Dette var klart provoserende for de 122 landene som i 2017 stemte for forbudsavtalen som ICAN samme år fikk Fredsprisen for å ha bidratt til. At den nåværende norske regjeringen og flertallet på Stortinget ennå ikke vil slutte seg til TPNW for være så sin sak, men å late som om avtalen ikke finnes blir påfallende. 

Et annet uheldig forhold var at Norge på slutten av forhandlingene bidro til splittelse mellom landene ved å gå imot det foreslåtte sluttdokumentet. Atomvåpenstatene ville ikke ha styrket uttalelsen der om de katastrofale humanitære virkningene av atomvåpen eller at TPNW skulle nevnes som et brukbart verktøy som vurderes å være helt i samsvar med NPT.  Norge støttet atomvåpenstatene i dette og dermed ble det dessverre ikke oppnådd enighet om noe sluttdokument.

Den norske regjeringen sier at de vil satse på NPT og andre avtaler der også atomvåpenstatene er med. I forhold til det var det tross alt en hel del positivt i Norges uttalelser under de forberedende samtalene i New York.

Jeg tar i det følgende for meg noen av disse positive uttalelsene og knytter også noen kommentarer til dem.

En verden fri for atomvåpen

Først og fremst bedyrer Norge fra FNs talerstol at vår regjering vil arbeide for målet om en verden fri for atomvåpen. De sier rett nok ikke når dette skal være oppnådd, men det må jo være i vår tid og ikke i en eller annen uendelig framtid. Spørsmålet blir hvordan vår regjering skal oppnå dette målet når de landene som er væpnet med atomvåpen ikke viser noen vilje til reell nedrustning. Tvert imot har de fleste av disse landene med USA og Russland i spissen nylig vedtatt at de i løpet av de nærmeste årene vil gjennomføre såkalte moderniseringsprosjekter for tusentalls milliarder dollar.  Hvis vi mener det vi så må vi virkelig sette inn press for å oppnå noe.

Samtidig som Norge sier at vi som nasjon føler oss fullt og helt forpliktet til å arbeide for avskaffelse av alle atomvåpen så sier vi også at vi anser NPT for å være hjørnesteinen i dette arbeidet. Det kan den kanskje være, men da må NPT effektiviseres og gjøres mer virksom. Samtidig som man i 1995 gjorde NPT evigvarende ble det også av alle landene vedtatt å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone. Det samme ble gjentatt i 2010, men har ikke blitt noe av. 

I 2000 vedtok tilsynskonferansen 14 positive tiltak som skulle settes i verk på veien mot en verden fri for atomvåpen. Da ingen av tiltakene var gjennomført ved neste tilsynskonferanse fem år senere klarte de deltakende landene ikke å bli enige om noe som helst. Det samme gjentok seg i 2015 da tilsynskonferansen ikke engang klarte å bli enige om en dagsorden. Skal NPT være en hjørnestein i arbeidet for avskaffelse av alle atomvåpen så må sannelig tilsynskonferansen i 2020 komme med noe bedre. Det høres ut som om Norge både kan og vil bidra til det.

Artikkel VI i NPT må etterleves

Noe av det som svekker NPT er at de få landene som er væpnet med atomvåpen gir blanke i deres forpliktelser til reell nedrustning etter avtalens artikkel VI. Dette har vært gjenstand for stadige diskusjoner uten at man kommer noen vei. Mange land er dessverre, eller naturlig nok, i ferd med å miste tålmodigheten. Derfor er det veldig positivt at Norge under de nylig avholdte forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse igjen understreker at forpliktelsene under artikkel VI må etterleves. Vi går til og med så langt at vi oppfordrer USA og Russland, som har de absolutt største atomvåpenarsenalene, til og gå foran ved å starte forhandlinger om fullstendig avskaffelse av atomvåpen. Er vi villige til å legge nødvendig press bak en slik viktig oppfordring?

Norge sier også at atomvåpennedrustning bare kan oppnås gjennom balansert, gjensidig, endelig og verifiserbare reduksjon av disse våpnene. Det er noe som alle er enige i. TPNW legger opp til nettopp det, selv om Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt og noen andre prøver å innbille oss at FNs forbudsavtale liksom legger opp til ensidig nedrustning.

Ja til prøvestansavtalen

Et veldig positivt innspill fra Norge under de nylig avholdte samtalene i New York er at vi, både alene og også sammen med andre, nærmest forlanger at de landene som ennå ikke har ratifisert den fullstendige prøvestans avtalen (CTBT) som ble vedtatt i 1996 nå gjør det uten ytterligere opphold. Blant de landene som ikke har ratifisert avtalen og som dermed hindrer at den kan tre i kraft er USA og Kina. Kina sier at de vil ratifisere så snart USA gjør det, men USA er steile og nekter fortsatt. Hvilket press vil Norge og de samarbeidende landene legge på de landene som etter 23 år fortsatt blokkerer for en så livsviktig avtale?

Tiltak mot bruk ved uhell

Faren for at atomvåpen kan bli brukt ved uhell er dessverre overhengende. Dommedagsklokka er for første gang siden den kalde krigen nå stilt på to minutter på tolv. Det er nok litt av bakgrunnen for at Norge i New York annonserte nye tiltak for a hindre bruk ved uhell. En annen bakgrunn for dette ble også sagt å være ny og faktabasert kunnskap om virkningene av atomvåpen på mennesker og på miljøet. Men det ble dessverre ikke sagt noe om hvilke tiltak man vil iverksette. Tre effektive tiltak som Norge kan kreve at atomvåpenstatene umiddelbart iverksetter er:

  • Å ta alle atomvåpen bort fra alarmberedskap som gir en responstid på bare noen minutter ved indikasjoner på at atomvåpen skal avfyres. I dag er ca 1.500 atomvåpen konstant i en slik alarmberedskap. 
  • Å avstå fra doktrinen om at man har rett til å være den første til å bruke atomvåpen dersom man selv anser det som nødvendig.  NATO har i dag en slik veldig farlig førstebruksdoktrine. Her kan Norge gå sammen med andre og få den fjernet.
  • Få slutt på at ett eneste statsoverhode i en atomvåpenstat enten han heter Donald Trump, Kim Jong Un eller Vladimir Putin, alene kan bestemme at atomvåpen skal avfyres. Sett i lys av de katastrofale virkningene av enhver bruk av atomvåpen må aldri bare en person pålegges ansvaret for dette. Her har det internasjonale samfunnet en felles interesse som bør tas opp på neste års tilsynskonferanse. Norge kan sørge for det.
Negative sikkerhetsgarantier

Norge går inn for at atomvåpenstatene skal gi såkalte negative sikkerhetsgarantier til land som selv ikke har atomvåpen. Det betyr at de landene som er væpnet med atomvåpen erklærer at de aldri vil bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen. De fleste atomvåpenstatene har på enkelte tidspunkt gitt noen form for betingete negative sikkerhetsgarantier, men man har aldri kommet fram til noen bindende internasjonal avtale om dette. Det har flere ganger vært tatt opp i NPT-sammenheng, og Norge gjør rett i å ta dette opp på ny.

Atomvåpenfrie soner

Nesten hele den sørlige halvkulen består i dag av atomvåpenfrie soner der landene i en region eller på et kontinent som Sør-Amerika, Afrika og Sør-Øst Asia frivillig blir enige om å avstå fra produksjon, testing og besittelse av atomvåpen. Norge erklærer at vi ønsker flere slike soner og nevner Midtøsten spesielt, noe som altså ble vedtatt av NPT tilsynskonferansene både i 1995 og 2010 uten at noe skjedde. Hva med om Norge også går inn for Norden eller hele Europa som nye atomvåpenfrie soner?

Verifikasjon av atomvåpennedrustning

Et annet forhold der Norge fortjener litt ros og som regjeringen dessuten med en viss rett selv skryter av, er at Norge i 2015 tok initiativ til, og, sammen med Storbritannia, USA, Nord-Irland og Sverige, har vært med på å fremforhandle en nylig lansert konsensusrapport om verifikasjonsregimer for atomvåpennedrustning. Det høres kanskje litt tørt ut, men det er uhyre viktig at vi nå har systemer for dette på plass. Da kan ingen lenger hevde at verifikasjon av atomvåpennedrustning er alt for vanskelig til å få til i praksis.

Andre viktige avtaler

Norge erklærer at vi er tilhengere av at alle spørsmål om atomvåpen må styres av internasjonale avtaler. Derfor støtter vi fortsatt Iranavtalen som USA nettopp har trukket seg fra og INF avtalen om mellomdistanseraketter i Europa der partene gjensidig beskylder hverandre for avtalebrudd som begrunnelse for å avslutte avtalen allerede fra august i år. Hva gjør vi med det? Russiske mellomdistanseraketter i Europa er en trussel mot alle som bor her. 

Norge vil også at spørsmål om såkalte ikke-strategiske atomvåpen, d.v.s. mellomdistanseraketter og taktiske atomvåpen, skal reguleres i internasjonale avtaler. Vi har helt rett i å ønske multilaterale avtaler framfor bilaterale avtaler som alt for lett kan sies opp.  Likevel er vi også klare på at vi ønsker en ny START-avtale mellom Russland og USA om videre reduksjon av strategiske atomvåpen. Det er tross alt langt bedre enn ingen avtale i det hele tatt.

Betinget håp om at NPT kan bidra til nedrustning

Alt i alt, og på tross av de uheldige forholdene under sluttforhandlingene i New York, må vi si at regjeringen har noen gode innspill til det Norge mener må bli innholdet på og resultatene av neste års tilsynskonferanse for den 50 år gamle NPT avtalen. Hvis disse ønskene blir innfridd kan det være håp om at NPT kan bringe oss videre på veien mot en verden fri for atomvåpen. Det som er sikkert er at så ikke skje uten betydelig press fra flere land. 

De landene som alt for lenge ensidig har tatt seg retten til å være væpnet med atomvåpen må av Norge og andre presses til å etterleve sine klare forpliktelser om reell atomnedrustning. Det må mere til for å gi vår FN-ambassadør Mona Juul rett da hun på vegne av de nordiske landene under de forberedende samtalene i New York nylig uttalte at NPT er en «rungende suksess».

Det som også er sikkert er at dersom våre vi fortsetter å støtte atomvåpenstatene i deres syn så vil tilsynskonferansen neste år ende opp like begredelig som de foregående. Det vil i tilfelle gi stor grunn til skuffelse. Da kan NPT ikke på noen måte lenger sies å være en hjørnestein på veien mot en verden fri for atomvåpen.  Norsk tilslutning til FNs avtale om forbud mot atomvåpen må da vurderes på ny.

Kilder:

Norske innlegg:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/1May_Norway.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Norway.pdf

Norge sammen med andre:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Nordic.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_ViennaGroup.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Quad.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Group_States_Belgium.pdf

Foreslått sluttdokument som Norge og atomvåpenstatene ikke gikk med på:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/documents/CRP4Rev1.pdf

Støtte til øremerket tilskudd til Norske leger mot atomvåpen i 2019

Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett å fjerne den øremerkede bevilgningen til Norske Leger mot atomvåpen (NLA) på 2 millioner kroner.

I regjeringens opprinnelige budsjettforslag var alle midler til fredsorganisasjoner strøket. I budsjettforliket med KrF kom det på plass øremerkede midler til Norges Fredsråd, ICAN international og NLA. Etter regjeringsforhandlingene på Granavolden kom det i tillegg inn en generell post om tilskudd til fredsarbeid, som bl.a. Nei til Atomvåpen kan søke tilskudd fra. Hittil i år er det imidlertid ikke utbetalt noe penger, hverken av de øremerkede midlene eller midler fra det generelle tilskuddet til fredsarbeid. 

Det er et politisk valg hvorvidt man ønsker øremerkede tilskudd, eller en post der ulike organisasjoner kan søke om tilskudd til ulike aktiviteter knyttet til fredsarbeid. Det som er problematisk er når man midt i året endrer forutsetningene. Vi har forståelse for at Norske leger mot atomvåpen har kommet i en svært vanskelig situasjon ved at de gjennom snart et halvt år, har regnet med at de skulle få utbetalt et øremerket tilskudd som de nå ikke får.

Finansminister Siv Jensen har i sine kommentarer til revidert nasjonalbudsjett argumentert sterkt for at man ikke kan endre bevilgninger til ulike formål midt i året. Det er viktig med forutsigbarhet, sier finansministeren. Det må etter Nei til Atomvåpen sin mening også gjelde for Norske Leger mot atomvåpen. Ved neste års statsbudsjett kan man gjerne diskutere om alt skal være søknadspliktig, men man kan ikke sette frivillige organisasjoner som NLA i en krise ved å endre forutsetningene midt i budsjettåret. 

Styret i Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.

Nyhetsbrev

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676