Mot et nytt atomvåpenkappløp i Asia

Av Henrik Stålhane Hiim: Seniorforsker, NUPI

Henrik S. Hiim har sin doktorgrad fra UiO i 2016 . Hans bok Strategic Assistance: China and International Nuclear Weapons Proli- feration (Routledge 2018) analyseres Kinas politikk overfor atomprogrammene til Pa- kistan, Iran og Nord-Korea. 

Flere stater i Asia ruster opp sine atomvåpen. Opprustningen bidrar til økte spenninger, og væpnede kon- flikter kan i verste fall eskalere til kjernefysisk konfrontasjon. Motset- ningene mellom de asiatiske statene som har kjernevåpen bygger seg opp i skyggen av oppmerksomheten om konflikten mellom USA og Russland. I tiden framover blir det avgjørende å få asiatiske stater med på interna- sjonal våpenkontroll.

Etter flere år preget av relativt optimisme ser fremtiden for internasjonal nedrustning og våpenkontroll dystrere ut
enn på lenge. INF-avtalen, som var en hjørnestein i det internasjonale våpen- kontrollregimet, er etter alt å dømme historie. Den såkalte «Nye START»-avtalen, som utløper i 2021, står også i fare. Samtidig ruster både USA og Russland opp sine kjernevåpenar- senal med nye våpen, og gir kjernevåpen en større rolle i sine forsvarsstrategier. 

Selv om mye av oppmerksomheten i Europa har rettet seg mot USA og Russ- land, er det imidlertid opprustningen i Asia det er aller størst grunn til å be- kymre seg over. Det er mer sannsynlig at en væpnet konflikt som i verste fall kan ende med bruk av kjernevåpen skal bryte ut i Asia enn mellom Russland og USA. Dessuten har alle de fire asiatiske statene med atomvåpen – Kina, India, Pakistan, og Nord-Korea – satt i gang en betyde- lig kvalitatitiv og kvantitativ opprustning som i seg selv kan virke destabiliserende, og øke faren for konflikt. Dersom det internasjonale våpenkontroll- og ned- rustningsarbeidet skal komme tilbake på fote, er det umulig å se bort fra særlig Kina, men også de andre asiatiske kjerne- våpenstatene. 

Økende fare for konflikt 

Blant alle de asiatiske kjernevåpenstatene er faren for at væpnet konflikt skal bryte ut høyst reell, og i flere tilfeller økende. I verste fall kan det føre til kjernefysisk konflikt. 

Når det gjelder Kina, er det først og fremst en konflikt med USA som kan lede til bruk av kjernevåpen. Selv om et slikt utfall ikke er sannsynlig – både USA og Kina har i utgangspunktet en sterk inter- esse av at en væpnet konflikt holder seg begrenset – kan det likevel ikke utelukkes at en konflikt kan eskalere, eller at mis- forståelser leder til bruk av atomvåpen. På grunn av de sterkere spenningene og den økende rivaliseringen mellom de to stormaktene, er faren for at en konflikt skal bryte ut i for eksempel Sør-Kinahavet større enn tidligere.

Sør-Asia er trolig det området i verden der faren for bruk av kjernevåpen er aller størst. Forholdet mellom India og Pakis- tan er svært anstrengt. Kashmir-krisen tidligere i år, der landene gjennomførte flere flyangrep mot hverandre, demon- strerte hvordan spenningene raskt kan lede til bruk av militærmakt. På grunn av Indias store og økende militære overtak, har Pakistan en strategi som går ut på at landet truer med å ta i bruk kjernevåpen ved et større indisk konvensjonelt angrep. Denne strategien bidrar til å øke faren for bruk av kjernevåpen betydelig. 

Også i Nord-Korea er det fare for at en konflikt skal bryte ut, og i verste fall lede til bruk av atomvåpen. Selv om situasjo- nen er roligere nå enn den var i 2017 – da USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver gikk langt i å true med et begrenset angrep mot Nord-Korea – skal det likevel lite til før situasjonen endrer seg til det verre. Nord- Korea er dessuten i ferd med å bygge opp en reell kjernevåpenkapasitet. I en krise der landets ledere tror et angrep fra USA og/eller Sør-Korea er nært forestående, er det langt fra utenkelig at de i desperasjon vil bruke kjernevåpen for å forsøke å stan- se angrepet. Nord-Korea har allerede gått langt i å signalisere at slik trussel om før- stebruk er landets kjernevåpenpolitikk. I likhet med Pakistan bidrar denne politik- ken til å øke faren for bruk. 

Konsekvensene av en kjernefysisk kon- flikt i Asia vil bli katastrofale. Både Sør- Asia og den koreanske halvøya er svært tett befolket, og selv om ikke land utenfor disse områdene rammes, kan en konflikt samt amerikansk satsing på missilforsvar, en klar uro i Kina. Denne uroen kan bidra til at Kinas sat- sing på kjernevåpen sky- ter ytterligere fart. 

Kinas opprustning kan skape ringvirkninger og påvirke dynamikken i Sør- Asia. De siste årene har både India og Pakistan utviklet nye våpen, og økt størrelsen på sine arsenal. Selv om India og Pakistans atomvåpenpo- litikk er drevet av konflikten mellom de to landene, spiller også kinesisk politikk en viktig rolle: India har et anstrengt forhold til Kina, og utvikler derfor nye våpen for å avskrekke sin store nabo. Indias opp- rustning overfor Kina kan igjen forsterke kappløpsdynamikken med Pakistan. 

Nord-Koreas satsing på kjernevåpen er først og fremst et resultat av regimets uro for sin egen sikkerhet, og ønsket om å kunne avskrekke særlig USA. Likevel kan også Nord-Koreas opprustning skape ringvirkninger. I motsetning til tidligere har Nord-Korea nå høyst sannsynlig en reell evne til å true både Japan og Sør-Ko- rea. Særlig i Sør-Korea er uroen voksende, og det er forholdsvis sterk støtte i befolk- ningen for å utvikle egne kjernevåpen. Dersom samtalene mellom USA og Nord- Korea ikke leder fram – eller dersom USA inngår en avtale som ikke tar Sør-Koreas interesser med i betraktning – er det ikke helt usannsynlig at Sør-Korea vil sette i gang et våpenprogram. 

Sterkt behov for våpenkontroll 

Dersom det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet skal gå framover, er det derfor stadig viktigere å se til Asia. Det er i Asia spenningene er sterkest, og hvor muligheten for at kjernevåpen fak- tisk vil bli brukt er aller størst. I tillegg vil det bli stadig mer krevende framover – og på sikt trolig umulig – å få i stand våpen- kontroll mellom USA og Russland dersom ikke særlig Kina er med. 

Samtidig vil det bli krevende å få de asi- atiske landene med i forhandlinger. Når USA har uttrykt ønsker om å få Kina med i trilaterale samtaler med Russland, har ki- nesiske myndigheter takket nei, vist til at landene med størst arsenaler må gå foran. I og med at USA fortsatt har fem ganger så mange utplasserte kjernevåpen som Kina – om mange tusen flere våpen i reserve – har kineserne unektelig et poeng. 

Til tross for utfordringene, er det like- vel svært viktig å tenke videre på hvordan man kan begrense, og på sikt forhåpent- ligvis stanse det gryende atomvåpenkapp- løpet i Asia. Det er trolig nødvendig å be- gynne i det små med tillitsskapende tiltak. På noe lengre sikt bør det være et mål å få i stand avtaler som kan begrense utplasse- ring av enkelte våpentyper, og å forhindre at stater utvikler risikable strategier som øker faren for bruk av kjernevåpen. Større nedrustningstiltak vil høyst sannsynlig ta lengre tid, og kreve at de politiske konflik- tene som er med på å drive opprustningen i det minste demper seg kraftig. 

For øyeblikket ser utsiktene til å få i stand internasjonal våpenkontroll og ned- rustning i Asia krevende ut. Samtidig er det nettopp i en tid med sterkere spennin- ger det er aller viktigst å forsøke å styrke dette arbeidet, og å begrense opprustnin- gen. Alternativet er et nytt våpenkappløp og en farligere verden. 

NTA Magasinet nr. 1-2019

1. utgave av NTA Magasinet i 2019.

Innhold: Atomvåpenkappløp i Asia, årlig pengebruk på atomvåpen, US B-52 patruljering i Norskehavet, INF-avtalen, Iran, ICAN citites appeal, AUF, Anniken Huitfeldt, NPT, atomvåpen og kino, drapsroboter, Fagbevegelsen, Ungdommer, Helge Fiskaa, Henrik Hiim, Per Botolf Maurseth, Eirik Vold, Alexander Harang, Lars Egeland, Fredrik Walløe, Bitte Vadtvedt, Bjørn Hilt, Sara Nes, Erling Pettersen, Per Haddal, Lene Grimstad, Akari Izumi Kvamme, Hagbart Vebostad,

Løfterikt fra Norge i forhold til Ikkespredningsavtalen

Under de forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen for atomvåpen kom Norge med en del løfterike uttalelser og var dessuten med på flere sammen med andre land. Bortsett fra et par forhold, gir det håp om at Norge likevel vil føre an i kampen for en verden fri for atomvåpen.

Skrevet av Bjørn Hilt: styremedlem i Nei til Atomvåpen i Trondheim, styremedlem i Nei til Atomvåpen, styremedlem i Norske leger mot atomvåpen og styreleder for International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW)

NPT 50 år

I 2020 er det 50 år siden FNs Ikkespredningsavtale for atomvåpen (NPT) trådte i kraft. Selv om antallet stater som nå er væpnet med atomvåpen er nær doblet siden den gang, kan vi gjerne si at NPT har vært et godt verktøy for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen. Avtalen inneholder også bestemmelser om sivil bruk av kjernefysisk teknologi og forplikter i artikkel VI de statene som i 1970 var væpnet atomvåpen til å inngå forhandlinger om deres avskaffelse. 

NPT var ment å vare i 25 år og egentlig burde forpliktelsene under artikkel VI vært oppfylt innen den tid. Men så gjorde man i 1995 avtalen evigvarende. Dermed åpnet man på et vis også muligheten for at atomvåpenstatene kunne utsette sine nedrustningsforpliktelser på evig tid. De sier at de nok skal ruste ned, men vil ikke si når.

Alle de 190 landene som er med i NPT møtes hvert femte år til en såkalt tilsynskonferanse, og de fleste dessuten også hvert år for forberedende samtaler for tilsynskonferansen. Målet er at man skal legge grunnlaget for enighet på den neste tilsynskonferansen som skal holdes i New York i 2020 samtidig som man også skal markere at NPT er 50 år.

I april-mai i år var det forberedende samtaler i New York for neste års konferanse. Norge hadde ordet flere ganger både som enkeltnasjon og dessuten sammen med andre land, som de nordiske landene og andre grupper som vi samarbeider med.

Tause om FNs forbud mot atomvåpen

I uttalelsene var det påfallende at Norge verken i de egne eller i samarbeidsuttalelsene nevnte FNs forbudsavtale mot atomvåpen (TPNW) med et eneste ord. Dette var klart provoserende for de 122 landene som i 2017 stemte for forbudsavtalen som ICAN samme år fikk Fredsprisen for å ha bidratt til. At den nåværende norske regjeringen og flertallet på Stortinget ennå ikke vil slutte seg til TPNW for være så sin sak, men å late som om avtalen ikke finnes blir påfallende. 

Et annet uheldig forhold var at Norge på slutten av forhandlingene bidro til splittelse mellom landene ved å gå imot det foreslåtte sluttdokumentet. Atomvåpenstatene ville ikke ha styrket uttalelsen der om de katastrofale humanitære virkningene av atomvåpen eller at TPNW skulle nevnes som et brukbart verktøy som vurderes å være helt i samsvar med NPT.  Norge støttet atomvåpenstatene i dette og dermed ble det dessverre ikke oppnådd enighet om noe sluttdokument.

Den norske regjeringen sier at de vil satse på NPT og andre avtaler der også atomvåpenstatene er med. I forhold til det var det tross alt en hel del positivt i Norges uttalelser under de forberedende samtalene i New York.

Jeg tar i det følgende for meg noen av disse positive uttalelsene og knytter også noen kommentarer til dem.

En verden fri for atomvåpen

Først og fremst bedyrer Norge fra FNs talerstol at vår regjering vil arbeide for målet om en verden fri for atomvåpen. De sier rett nok ikke når dette skal være oppnådd, men det må jo være i vår tid og ikke i en eller annen uendelig framtid. Spørsmålet blir hvordan vår regjering skal oppnå dette målet når de landene som er væpnet med atomvåpen ikke viser noen vilje til reell nedrustning. Tvert imot har de fleste av disse landene med USA og Russland i spissen nylig vedtatt at de i løpet av de nærmeste årene vil gjennomføre såkalte moderniseringsprosjekter for tusentalls milliarder dollar.  Hvis vi mener det vi så må vi virkelig sette inn press for å oppnå noe.

Samtidig som Norge sier at vi som nasjon føler oss fullt og helt forpliktet til å arbeide for avskaffelse av alle atomvåpen så sier vi også at vi anser NPT for å være hjørnesteinen i dette arbeidet. Det kan den kanskje være, men da må NPT effektiviseres og gjøres mer virksom. Samtidig som man i 1995 gjorde NPT evigvarende ble det også av alle landene vedtatt å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone. Det samme ble gjentatt i 2010, men har ikke blitt noe av. 

I 2000 vedtok tilsynskonferansen 14 positive tiltak som skulle settes i verk på veien mot en verden fri for atomvåpen. Da ingen av tiltakene var gjennomført ved neste tilsynskonferanse fem år senere klarte de deltakende landene ikke å bli enige om noe som helst. Det samme gjentok seg i 2015 da tilsynskonferansen ikke engang klarte å bli enige om en dagsorden. Skal NPT være en hjørnestein i arbeidet for avskaffelse av alle atomvåpen så må sannelig tilsynskonferansen i 2020 komme med noe bedre. Det høres ut som om Norge både kan og vil bidra til det.

Artikkel VI i NPT må etterleves

Noe av det som svekker NPT er at de få landene som er væpnet med atomvåpen gir blanke i deres forpliktelser til reell nedrustning etter avtalens artikkel VI. Dette har vært gjenstand for stadige diskusjoner uten at man kommer noen vei. Mange land er dessverre, eller naturlig nok, i ferd med å miste tålmodigheten. Derfor er det veldig positivt at Norge under de nylig avholdte forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse igjen understreker at forpliktelsene under artikkel VI må etterleves. Vi går til og med så langt at vi oppfordrer USA og Russland, som har de absolutt største atomvåpenarsenalene, til og gå foran ved å starte forhandlinger om fullstendig avskaffelse av atomvåpen. Er vi villige til å legge nødvendig press bak en slik viktig oppfordring?

Norge sier også at atomvåpennedrustning bare kan oppnås gjennom balansert, gjensidig, endelig og verifiserbare reduksjon av disse våpnene. Det er noe som alle er enige i. TPNW legger opp til nettopp det, selv om Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt og noen andre prøver å innbille oss at FNs forbudsavtale liksom legger opp til ensidig nedrustning.

Ja til prøvestansavtalen

Et veldig positivt innspill fra Norge under de nylig avholdte samtalene i New York er at vi, både alene og også sammen med andre, nærmest forlanger at de landene som ennå ikke har ratifisert den fullstendige prøvestans avtalen (CTBT) som ble vedtatt i 1996 nå gjør det uten ytterligere opphold. Blant de landene som ikke har ratifisert avtalen og som dermed hindrer at den kan tre i kraft er USA og Kina. Kina sier at de vil ratifisere så snart USA gjør det, men USA er steile og nekter fortsatt. Hvilket press vil Norge og de samarbeidende landene legge på de landene som etter 23 år fortsatt blokkerer for en så livsviktig avtale?

Tiltak mot bruk ved uhell

Faren for at atomvåpen kan bli brukt ved uhell er dessverre overhengende. Dommedagsklokka er for første gang siden den kalde krigen nå stilt på to minutter på tolv. Det er nok litt av bakgrunnen for at Norge i New York annonserte nye tiltak for a hindre bruk ved uhell. En annen bakgrunn for dette ble også sagt å være ny og faktabasert kunnskap om virkningene av atomvåpen på mennesker og på miljøet. Men det ble dessverre ikke sagt noe om hvilke tiltak man vil iverksette. Tre effektive tiltak som Norge kan kreve at atomvåpenstatene umiddelbart iverksetter er:

  • Å ta alle atomvåpen bort fra alarmberedskap som gir en responstid på bare noen minutter ved indikasjoner på at atomvåpen skal avfyres. I dag er ca 1.500 atomvåpen konstant i en slik alarmberedskap. 
  • Å avstå fra doktrinen om at man har rett til å være den første til å bruke atomvåpen dersom man selv anser det som nødvendig.  NATO har i dag en slik veldig farlig førstebruksdoktrine. Her kan Norge gå sammen med andre og få den fjernet.
  • Få slutt på at ett eneste statsoverhode i en atomvåpenstat enten han heter Donald Trump, Kim Jong Un eller Vladimir Putin, alene kan bestemme at atomvåpen skal avfyres. Sett i lys av de katastrofale virkningene av enhver bruk av atomvåpen må aldri bare en person pålegges ansvaret for dette. Her har det internasjonale samfunnet en felles interesse som bør tas opp på neste års tilsynskonferanse. Norge kan sørge for det.
Negative sikkerhetsgarantier

Norge går inn for at atomvåpenstatene skal gi såkalte negative sikkerhetsgarantier til land som selv ikke har atomvåpen. Det betyr at de landene som er væpnet med atomvåpen erklærer at de aldri vil bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen. De fleste atomvåpenstatene har på enkelte tidspunkt gitt noen form for betingete negative sikkerhetsgarantier, men man har aldri kommet fram til noen bindende internasjonal avtale om dette. Det har flere ganger vært tatt opp i NPT-sammenheng, og Norge gjør rett i å ta dette opp på ny.

Atomvåpenfrie soner

Nesten hele den sørlige halvkulen består i dag av atomvåpenfrie soner der landene i en region eller på et kontinent som Sør-Amerika, Afrika og Sør-Øst Asia frivillig blir enige om å avstå fra produksjon, testing og besittelse av atomvåpen. Norge erklærer at vi ønsker flere slike soner og nevner Midtøsten spesielt, noe som altså ble vedtatt av NPT tilsynskonferansene både i 1995 og 2010 uten at noe skjedde. Hva med om Norge også går inn for Norden eller hele Europa som nye atomvåpenfrie soner?

Verifikasjon av atomvåpennedrustning

Et annet forhold der Norge fortjener litt ros og som regjeringen dessuten med en viss rett selv skryter av, er at Norge i 2015 tok initiativ til, og, sammen med Storbritannia, USA, Nord-Irland og Sverige, har vært med på å fremforhandle en nylig lansert konsensusrapport om verifikasjonsregimer for atomvåpennedrustning. Det høres kanskje litt tørt ut, men det er uhyre viktig at vi nå har systemer for dette på plass. Da kan ingen lenger hevde at verifikasjon av atomvåpennedrustning er alt for vanskelig til å få til i praksis.

Andre viktige avtaler

Norge erklærer at vi er tilhengere av at alle spørsmål om atomvåpen må styres av internasjonale avtaler. Derfor støtter vi fortsatt Iranavtalen som USA nettopp har trukket seg fra og INF avtalen om mellomdistanseraketter i Europa der partene gjensidig beskylder hverandre for avtalebrudd som begrunnelse for å avslutte avtalen allerede fra august i år. Hva gjør vi med det? Russiske mellomdistanseraketter i Europa er en trussel mot alle som bor her. 

Norge vil også at spørsmål om såkalte ikke-strategiske atomvåpen, d.v.s. mellomdistanseraketter og taktiske atomvåpen, skal reguleres i internasjonale avtaler. Vi har helt rett i å ønske multilaterale avtaler framfor bilaterale avtaler som alt for lett kan sies opp.  Likevel er vi også klare på at vi ønsker en ny START-avtale mellom Russland og USA om videre reduksjon av strategiske atomvåpen. Det er tross alt langt bedre enn ingen avtale i det hele tatt.

Betinget håp om at NPT kan bidra til nedrustning

Alt i alt, og på tross av de uheldige forholdene under sluttforhandlingene i New York, må vi si at regjeringen har noen gode innspill til det Norge mener må bli innholdet på og resultatene av neste års tilsynskonferanse for den 50 år gamle NPT avtalen. Hvis disse ønskene blir innfridd kan det være håp om at NPT kan bringe oss videre på veien mot en verden fri for atomvåpen. Det som er sikkert er at så ikke skje uten betydelig press fra flere land. 

De landene som alt for lenge ensidig har tatt seg retten til å være væpnet med atomvåpen må av Norge og andre presses til å etterleve sine klare forpliktelser om reell atomnedrustning. Det må mere til for å gi vår FN-ambassadør Mona Juul rett da hun på vegne av de nordiske landene under de forberedende samtalene i New York nylig uttalte at NPT er en «rungende suksess».

Det som også er sikkert er at dersom våre vi fortsetter å støtte atomvåpenstatene i deres syn så vil tilsynskonferansen neste år ende opp like begredelig som de foregående. Det vil i tilfelle gi stor grunn til skuffelse. Da kan NPT ikke på noen måte lenger sies å være en hjørnestein på veien mot en verden fri for atomvåpen.  Norsk tilslutning til FNs avtale om forbud mot atomvåpen må da vurderes på ny.

Kilder:

Norske innlegg:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/1May_Norway.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Norway.pdf

Norge sammen med andre:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Nordic.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_ViennaGroup.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Quad.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Group_States_Belgium.pdf

Foreslått sluttdokument som Norge og atomvåpenstatene ikke gikk med på:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/documents/CRP4Rev1.pdf

NATO 70 år i Trondheim

I Trondheim vil det arrangeres et møte i Rådhussalen torsdag den 4.april kl 19.00 i anledning NATOs «fødselsdag».

Det vil være innledning fra den nyutgitte boken «NATO komplekset» ved professor og forfatter Jon Hellesnes, med påfølgende samtale mellom Hellesnes og forfatter Kjartan Fløgstad.

Uttalelse fra Nei til Atomvåpen Trøndelag sitt årsmøte

Samtidig som menneskeheten kanskje aldri har hatt det så godt på denne jord som nå, så lever vi i ytterst usikre tider. På lang sikt trues vår eksistens av klimaendringer og på kort sikt trues vår eksistens av videreutvikling og bruk av atomvåpen. Verden, slik vi kjenner den i dag, kan bli ødelagt av atomvåpen på en ettermiddag, bokstavelig talt. Dommedagsklokka, som stilles av noen av verdens fremste kjernefysikere (Bulletin of atomic scientists), er satt til to minutter på tolv. Den har ikke vært så nær undergangen siden den kalde krigen var på sitt verste.

Verden trues av at nedrustings- og våpenbegrensningsavtaler sies opp ut fra enkelte statslederes forgodtbefinnende. Nye eksempler på dette er ABM-avtalen om såkalt rakettforsvar og INF-avtalen om mellomdistanseraketter mellom Russland og USA, samt «Iran-avtalen» som USAs president Trump plutselig ikke ville være med på. Nedrustingskonferansen (CD) i Genève har på mere enn tjue ikke fattet et eneste positivt vedtak, og Ikkespredningsavtalen for atomvåpen (NPT) står i fare for å bryte sammen ved neste års tilsynskonferanse. Her hjemme oppfordrer norske myndigheter oss til å ha jod-tabletter på lager i tilfelle det de kaller «en atomhendelse» skulle oppstå. Det de ikke forteller er at de under «atomhendelser» også mener at det er økende fare for at en «kjernefysisk detonasjon», et angrep med atomvåpen, kan finne sted på norsk jord. Hvis en så ufattelig katastrofe skulle inntreffe vil jod-tabletter være en fattig trøst,

både for barn og gravide som de anbefales for, samt alle oss andre. Et angrep med atomvåpen på Trondheim, Bergen, eller Oslo ville bety enorme ødeleggelser og hundretusenvis av drepte og skadde. Når norske beredskapsmyndigheter mener at angrep med atomvåpen på norsk jord er en sannsynlig hendelse, så må de komme opp med bedre mottiltak enn å anbefale oss å ha jod-tabletter på lager. Trondheim Nei til atomvåpen mener at den norske regjeringen nå med sin uthuling av norsk basepolitikk, med utstrakt deltagelse i etterretning for andre land, fremst USA, og uforsonlige politikk ovenfor naboland, gjør oss til et mer aktuelt bombemål. Atomvåpen er for farlige og for

skadelige til at de noen gang kan brukes. Den eneste effektive beredskap mot bruk av atomvåpen er at de avskaffes en gang for alle. Det er mulig. FN vedtok i 2017 et forbud mot atomvåpen som vil tre i kraft så snart 50 land har sluttet seg til, og det vil trolig skje i løpet av 2019. Et flertall av det norske folket støtter forbudet. Vi krever at den norske regjeringen skal signere FNs forbudsavtale mot atomvåpen (TPNW).

Stortinget i utakt med folket om atomvåpen

Etter regjeringens utredning som en del av statsbudsjettet i høst, leverte utenriks- og forsvarskomiteen 13. februar innstilling på at de ikke vil ha norsk tilslutning til FNs atomvåpenforbud. I går vedtok også Stortinget at Norge ikke signerer atomvåpenforbudet.

– Det er et alvorlig tilbakesteg for Norge som fredsnasjon, og direkte i strid med våre – og alle lands – interesser: nemlig å få til reell og gjensidig nedrustning av atomvåpen, sier nestleder i Nei til Atomvåpen Sigrid Z. Heiberg.

Av stortingspartiene stemte SV, SP, Rødt og MDG for signering av forbudet. Men regjeringspartiene Frp, H, V og KrF fikk følge av Ap, og flertallet gikk dermed mot at Norge skal tilslutte seg forbudet.

Regjeringen forsøker å delegitimere avtalen

Nei til Atomvåpen mener det er viktig å slutte opp om de eksisterende internasjonale avtalene, og at den beste strategien for nedrustning i dag er atomvåpenforbudet. Også Nei til Atomvåpen vet at forbudet ikke vil gjøre verden atomvåpenfri på 1,2,3. Men forbudets formål er å deligitimere og marginalisere atomvåpen, på samme måte vi ser at det ikke lenger gir status å ha biologiske våpen, kjemiske våpen eller klasebomber. Ved å la være å signere forbudet, legitimerer Norge i stedet bruken av atomvåpen og stiller seg på atomvåpenstatenes side.

– Med dette stiller regjeringen seg på feil side av historien, de går mot FN-flertallet og mot flertallet i befolkningen, og baserer forsvaret til landet vårt på å true med masseødeleggelsesvåpen som bryter folkeretten, sier nestleder i Nei til Atomvåpen Sigrid Z. Heiberg.

I debatten i Stortinget i dag ble det tydelig at det er behov for atskillig mer diskusjon og kunnskap om dette temaet. Høyre hevdet i debatten at atomvåpenforbudet har manglende verifikasjonsmekanismer, men forbudsavtalen bygger på rammene til Ikkespredningsavtalen og har de samme verifikasjonsmekanismene – som overvåkes av IAEA. Ikkespredningsavtalen og FNs atomvåpenforbud er gjensidig forsterkende, å signere forbudet svekker ikke nåværende avtaler.

Norske byer leder an i kampen mot atomvåpen

– Realiteten er at regjeringen ikke ønsker å følge opp sine egne forpliktelser til å arbeide aktivt for nedrustning, som de er bundet av gjennom Ikkespredningsavtalen, sier Heiberg  – Det er feigt, og det er farlig. De store atomvåpenstatene bryter sine egne Ikkesprednings-forpliktelser ved å ruste opp og modernisere sine arsenaler. I steden for å støtte det store flertallet av FNs medlemsland, som ønsker å skape et press for gjensidig nedrustning, stiller Norge seg på feil side av historien.

Norske byer har vist ved å slutte seg til den globale appellen – ICAN Cities Appeal – for å støtte FNs atomvåpenforbud, at befolkningen i Norge er for signering av forbudet. Trondheim og Tromsø har allerede sluttet seg til appellen og flere norske byer er godt i gang med arbeidet for å signere appellen. Ordfører Marianne Borgen og byrådsleder Raymond Johansen i Oslo ønsker at Oslo også skal slutte seg til appellen, som blir vedtatt senere i mars.

Vis din støtte til en atomvåpenfri verden!

Vi i Nei til Atomvåpen skal stå på for å få Norge til å snu, men vi trenger DIN hjelp. Meld deg inn på www.neitilatomvapen.org/bli-medlem/ for å hjelpe til i arbeidet, eller verv en venn!

Nye nettsider

Hei og velkommen til Nei til Atomvåpens nye nettsider.

Takket være dyktige Tommy Reinås ved Hell Communicationhar Nei til Atomvåpen nye nettsider. Vi jobber nå i en WordPress-løsning og gleder oss til å ta i bruk dette nye verktøyet. 

Med denne nye starten har vi en renere forside med mer oversikt og et moderne utseende. Verden er i endring og det er vanlig å sjekke ting på farta: vi har derfor oppgradert slik at nettsidene også er lettleselige og dynamiske på mobiltelefoner og nettbrett. 

På den nye nettsiden får du oversikt over nyheter innen atomvåpenpolitikk, både innenriks og utenriks. Vi publiserer fakta om atomvåpen og kommer med pressemeldinger. Vi poster om arrangementer, møter og debatter som vi organiserer. Under dokumenter, finner du vedtekter, landsmøtereferat, styremøtereferater og politisk handlingsprogram. Noen ganger i året publiserer vi også NTA-magasinet, som du kan finne her på nettsidene. Etter hvert kommer det også informasjon om historien til Nei til Atomvåpen, og mer om hvem vi er som organisasjon. 

Har du noen spørsmål om de nye nettsidene kan du kontakte Stine Marie Vørner. 

Pressemelding: INF-avtalen

Fredag kunngjorde president Trump at han vil trekke USA ut av den såkalte INF-avtalen som forbyr utplassering av mellomdistanseraketter i Europa., til applaus fra NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. I dag suspenderer også Putin avtalen. Avtalen er den viktigste nedrustningsavtalen for vårt kontinent, og lå til grunn for de seinere Start-avtalene. Tysklands kansler Angela Merkel har gått tydelig ut og sagt at hun ikke kan akseptere at avtalen vrakes. Det halve året som nå går før avtalen er død, vil hun bruke til samtaler med USA og Russland. Blir INF-avtalen vraket betyr det sammenbruddet for internasjonale nedrustningsavtaler og muligheter for ny atomopprustning i Europa. Mange tror at Russland og USA har felles interesser om å legge avtalen død, fordi Kina bygger mellomdistanseraketter. I stedet for å akseptere at avtalen legges død, må Norge gå ut med tydelige krav om at partene i stedet tar nye skritt for en utvidet INF-avtale.

INF-avtalen

INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces) er en nedrustningsavtale mellom USA og Russland fra 1987. Da partene underskrev avtalen forpliktet landene å fjerne en gruppe landbaserte mellomdistanseraketter med atomvåpen, samt forbød partene å skaffe seg nye slike våpen. Russland måtte tilintetgjøre 1846 raketter of USA 846. INF-avtalen ble i hovedsak oppfylt i 1991, da de siste rakettene ble fjernet.

Det at Russland og USA inngikk denne avtalen ble oppfattet som et gjennombrudd i nedrustningsforhandlingene mellom øst og vest og virket positivt inn på forhandlingene om andre nedrustningsspørsmål. Inngåelse av INF-avtalen innebar en avgjørende nyskapning for nedrustningsavtaler, ved å introdusere en ”nærgående” inspeksjonsordning, der partene hadde rett til inspeksjoner på motpartenes utplasserings-, produserings- og lagrings-steder. Inspeksjonsordningen frembrakte en modell for senere nedrustningsavtaler.

Den 4. Desember 2018 kom NATOs utenriksministre med en egen erklæring om INF-avtalen. I uttalelsen ble det vist til at Russland har utviklet og utplassert mellomdistanseraketter som er i strid med avtalen og som utgjør en fare for den ”euro-atlantiske sikkerhet”. Senere samme dag gjorde Mike Pompeo, USAs utenriksminister det klart for Russland at USA vil trekke seg ut av avtalen innen 2. Februar, hvis ikke Russland overholder avtalens bestemmelser, og fjerner sine utplasserte mellomdanseraketter.

Visste du at?

Det finnes rundt 16.300 atomvåpen i dag fordelt på 9 stater.  

Ni land har i dag atomvåpen. Dette er: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Israel, Pakistan og Nord-Korea. Sør-Afrika hadde tidligere atomvåpen, men har oppgitt disse fullstendig i ettertid.

USA og Russland innehar den store majoriteten av atomvåpen i dag. Disse to landene har rundt 15 ganger så mange atomvåpen som alle de andre landene til sammen. 

Selv om de fleste land i dag ruster ned antallet atomvåpen, så har alle atomvåpenstatene også varslet at de vil modernisere sine atomvåpen. Moderniseringene tar sikte på å utvikle mer presise, raske og langtrekkende atomvåpen.

NTA Magasinet nr. 2-2018

2. utgave av NTA Magasinet 2018. 

Innhold: Norske satelitter, FNs atomvåpenforbud implikasjoner for Norge, Kjølv Egeland, Ine Eriksen Søreide, ICAN, Beatrice Fihn, ICAN save your city, Sverre Lodgaard, norsk atomkraft etter stengingen av Halden-reaktoren, religion som verktøy mot atomvåpen, Erling Pettersen, demonstrasjon, nedrustningssesjon i FN, Tiril Barland og Unge Venstre, Oslo NTA, ansatte i NTA.

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.

Nyhetsbrev

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676