Styrket innsats med to nye ansatte i Nei til Atomvåpen


Sara Elisabeth Larsen
(26) og Nina Sofie Pedersen (29) er nyansatte rådgivere ved Nei til Atomvåpens hovedkontor i Oslo fra 2.september. 

Sara har en master i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo og har jobbet og vært aktiv i flere miljøorganisasjoner i Norge, blant annet Natur og Ungdom og Spire. Hun har et stort miljø- og klimaengasjement og ble kjent med atomvåpensaken gjennom arbeid knyttet til miljøaspektene rundt atomkraft. 

– Jeg gleder meg til å bidra til mer aktivitet i organisasjonen og arbeide for større synlighet og gjennomslag!

Nina flyttet nylig tilbake fra England og har en bakgrunn i statsvitenskap og internasjonal sikkerhet. Hun har lenge vært engasjert i nedrustning- og ikkespredningspørsmål. De siste årene har hun jobbet med atomavæpning- og nedrusting i en tenketank i London. 

– Jeg er drevet av et sterkt ønske om å finne politiske løsninger på atomvåpensaken. Det blir derfor spennende å få jobbe med bidra til Nei til Atomvåpens politiske påvirkning- og opplysningsarbeid, sier hun. 

Daglig leder i Nei til Atomvåpen, Akari Izumi Kvamme gleder seg til samarbeidet med sine nye kolleger. 

– Å gå fra én til tre ansatte er et enormt styrkeløft for organisasjonen. Den nye arbeidskapasiteten vil være utrolig verdifullt for det videre arbeidet for full nedrustning og forbud mot atomvåpen.

Atomvåpen er lokalpolitikk!

INF-avtalen er død. Dermed er det grønt lys for ny kapprustning i Europa. I over 30 år gjorde forbudet mot landbaserte mellomdistanseraketter det litt tryggere å være europeer. Nå er det slutt. Våpenprodusentene gnir seg i hendene og er klare til å produsere nye raketter som amerikanerne vil utplassere. Konvensjonelle, sies det, men blant militære og politikere går diskusjonen om ikke NATO likevel bør satse mer på landbaserte atomvåpen. 

I ZDFs Heute Journal hørte jeg generalsekretær Stoltenberg gjøre det klart at russerne alene har skylden for at INF nå skrotes. «Men russerne hevder at NATO har krøpet stadig nærmere grensene deres de siste årene. Kan de ikke ha noe rett i det?» spurte intervjueren. «Nei, det har de ikke rett i. Det er russerne som har plassert ut raketter med for lang rekkevidde,» sa Stoltenberg og svarte på intervjuerens «goddag mann» med «økseskaft».

Svart og hvitt. Sånn betraktes verden av de som leder oss, og handlingene deres blir deretter. Skal vi ha noe håp om å stanse opprustningsspiralen som nå begynner å snurre for fullt igjen, må vi – velgerne – reagere. Vi må bygge atomvåpenmotstanden nedenfra, og vi må gripe sjansen nå som det er kommunevalg. Stadig flere norske kommuner slutter seg til Ican Cities Appeal om støtte til atomvåpenforbudet, deriblant Oslo og Larvik. Internasjonalt har blant annet Washington DC, Paris og Berlin gått inn for oppropet. Skien bystyre syntes derimot at det var en dårlig idé å forby atomvåpen og gikk etter Arbeiderpartiets og Høyres råd imot Icans appell. Men vedtaket ble gjort på feilaktig grunnlag. AP og Høyre skremte med at støtte til et atomvåpenforbud innebærer ensidig nedrustning, noe som er i strid med ekspertenes utredninger. Mye skjer på veien fra å støtte atomvåpenforbudet, signere forbudstraktaten og til slutt ratifisere den.

De velgerne som ikke ser seg i stand til å stemme på partier som utvetydig støtter atomvåpenforbudet (SP, SV, MDG, Rødt), må gå på den enkelte politiker. Det finnes politikere som støtter atomvåpenforbudet i nesten alle partier, det gjelder bare å finne ut hvem de er. Det er mange i Arbeiderpartiet, bare de våger å stå imot den lokale partipisken. De finnes også i Venstre, Krf og i Høyre. Spør politikerne! Hør om de vil støtte Ican Cities Appeal når saken kommer opp i kommunestyrene rundt om i fylket (den må opp igjen i Skien!),  og stem på dem hvis de vil forplikte seg.

Verden ser dessverre ut til å ha gått av hengslene på flere måter. Det vi trenger minst av alt i en ustabil verden, er en løpsk atomvåpenopprustning som bare kan ende på én måte. Vi kjenner til utallige feilvarslinger og ulykker med atomvåpen. Hittil er vi blitt reddet av ren og skjær flaks.

En støtte til atomvåpenforbudet betyr ikke ensidig nedrustning. Den signaliserer derimot at vi synes det er nok nå, at vi vil forhandle og at vi faktisk vil ha fred, ikke krig. Hver enkelt politiker er ansvarlig for hvor vi går herfra. Og hver enkelt velger.

INF er død. Leve atomvåpenforbudet!

Kari Bolstad, leder i Grenland NTA 

INF-avtalen utgår i dag den 2. August 2019

Verken USA eller Russland vil ta de nødvendige stegene for å redde INF-avtalen, en avtale som ledet til ødeleggelsen av nesten 2700 missiler for konvensjonelle- og atomstridshoder med distanse mellom 500 til 5500 km. Dette gjør at INF-avtalen utgår i dag.

Uten INF-avtalen vil det nå bare være én gjenværende atomavtale mellom verdens to største atomvåpenarsenaler: den nye START avtalen. Den nye START avtalen står også i fare for å forfalle. Den avtalen utgår i februar 2021 men kan – og bør – bli forlenget i fem nye år. 

Nå, når INF-avtalen utgår står USA og Russland frie til å bygge og utplassere mellomdistanseraketter, som kan føre til at atomvåpenstatene vil jobbe mot et nytt atomvåpenkappløp. Siden annonseringen om at USA og Russland trekker seg ut av avtalen har investeringer i firmaer som produserer atomvåpen økt betraktelig. Vi ser nå begynnelsen på ikke nødvendigvis et kappløp slik vi hadde på 80-tallet,  men et kvalitativt atomvåpenkappløp. 

At vi mister INF-avtalen er et stort tap som gjør verden og spesielt Europa til et mer usikkert sted. Det er nå viktigere enn på lenge, med et engasjement mot atomvåpen. Bli medlem av Nei til Atomvåpen i dag: https://nta.regweb.no/membershipform/.

Program Hiroshimadagen

6. august 1945 ble de første atomvåpnene sluppet mot folket i Hiroshima og tre dager etter i Nagasaki. Minst 120 000 ble drept umiddelbart, enda flere av senfølger, og det er fortsatt mange
som lider av sykdommer pga. radioaktiv stråling.

I Norge markerer Nei til Atomvåpen Hiroshimadagen i Oslo, Trondheim og Kristiansand.

Oslo:

Markering på Youngstorget kl. 16:00.
Det blir appell fra representanter fra politiske partier og
fra fredsorganisasjoner samt kulturelt innslag.

Link til arrangement på facebook:
https://www.facebook.com/events/938508439842680/

Trondheim:

De siste årene har Trondheim Nei til atomvåpen i samarbeid med Trondheim Folkebibliotek (hovedbiblioteket) hatt utstilling om bombingen av Hiroshima. Også i år er det utstilling. Utstillinga vil være åpen fra fredag 2. august og åpen helt til 16. august. Ved utstillingen er det også lagt ut materiell fra Trondheim NTA.

Nærmere opplysninger kan gis av Trondheim Folkebibliotek eller Arne Fjelnseth på telefon 99569330.

Kristiansand:

Vi er medarrangør på fredsmarkering på Markens. Vi står samlet kl. 11:30 og krever at Kristiansand by slutter seg til fredsprisvinner ICAN sin cities appeal mot atomvåpen. Bli med på allsangen: Dona Nobis Pacem (Gi oss fred)! Vi får hjelp av dirigent og pianist til å lære denne enkle og vakre internasjonale fredssangen.

Link til arrangement på facebook: https://www.facebook.com/events/485207818918602/

Vil du jobbe med verdens viktigste sak?

Nei til Atomvåpen søker deg som kan bidra til å gjennomføre våre spennende prosjekter. Stillingen vil gi et bredt innblikk i organisasjonsarbeid, med arbeidsoppgaver knyttet til informasjonsformidling og mediearbeid, arrangementsvirksomhet og politisk påvirkningsarbeid.

Nei til Atomvåpen (NTA) arbeider for nedbygging av alle atomvåpen og er også mot atomkraft.

NTA er en landsomfattende, partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon, og samler alle som støtter organisasjonens formål. NTA tar initiativ til kampanjer rettet til den norske befolkningen, politikere, fagforeninger og andre organisasjoner. Det skjer ofte i tett samarbeid med andre. NTA er partner i ICAN – den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen.

Arbeidsoppgaver

  • Delta i planleggingen og gjennomføringen av møter og seminarer, og andre arrangementer og aktiviteter
  • Delta i utvikling av politisk og organisatorisk strategi og politisk påvirkningsarbeid
  • Oppdatere nettsider, sosiale medier og andre nettbaserte informasjonskanaler
  • Bistå i den daglige driften av NTAs kontor og organisasjon

Ønskede kvalifikasjoner

  • Relevant utdanning
  • Erfaring fra organisasjonsarbeid
  • Kunne jobbe godt i team, men samtidig evne til å ta initiativ og jobbe selvstendig
  • Positiv innstilling og fleksibilitet, evne til å ta utfordringer på strak arm
  • Interesse for fredsskapende arbeid og internasjonalt samarbeid
  • Gode skriftlige og muntlige evner, både på norsk og engelsk

Vi kan tilby

  • Innsikt i en viktig organisasjon, politisk påvirkningsarbeid og internasjonale nedrustningsprosesser
  • Et ungt arbeidsmiljø sammen med andre fredsorganisasjoner over hele Norge
  • Å ta del i utviklingen av en spennende organisasjon, der det også er rom for åfølge opp egne ideer og initiativ
  • Erfaring og nettverksbygging i norsk og internasjonalt organisasjonsliv
  • Fleksibel arbeidstid

Stillingen er foreløpig et fulltidsengasjement på ett år, med forbehold om økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet. Det er mulighet for forlengelse. Lønn etter avtale.

Nei til Atomvåpen holder til på ​Sentralen​ i Øvre Slottsgate 3, der vi jobber tett med blant andre ICAN og Norske Leger mot Atomvåpen (NLA).

Søknad, CV og eventuelle spørsmål kan rettes til daglig leder i NTA, Akari Izumi Kvamme på post@neitilatomvapen.org. Telefon: 977 51 803.
Aktuelle søkere vil bli kontaktet for intervju, som blir gjennomført så snart som mulig.

Søknadsfrist: 4. juli 2019.

Mot et nytt atomvåpenkappløp i Asia

Av Henrik Stålhane Hiim: Seniorforsker, NUPI

Henrik S. Hiim har sin doktorgrad fra UiO i 2016 . Hans bok Strategic Assistance: China and International Nuclear Weapons Proli- feration (Routledge 2018) analyseres Kinas politikk overfor atomprogrammene til Pa- kistan, Iran og Nord-Korea. 

Flere stater i Asia ruster opp sine atomvåpen. Opprustningen bidrar til økte spenninger, og væpnede kon- flikter kan i verste fall eskalere til kjernefysisk konfrontasjon. Motset- ningene mellom de asiatiske statene som har kjernevåpen bygger seg opp i skyggen av oppmerksomheten om konflikten mellom USA og Russland. I tiden framover blir det avgjørende å få asiatiske stater med på interna- sjonal våpenkontroll.

Etter flere år preget av relativt optimisme ser fremtiden for internasjonal nedrustning og våpenkontroll dystrere ut
enn på lenge. INF-avtalen, som var en hjørnestein i det internasjonale våpen- kontrollregimet, er etter alt å dømme historie. Den såkalte «Nye START»-avtalen, som utløper i 2021, står også i fare. Samtidig ruster både USA og Russland opp sine kjernevåpenar- senal med nye våpen, og gir kjernevåpen en større rolle i sine forsvarsstrategier. 

Selv om mye av oppmerksomheten i Europa har rettet seg mot USA og Russ- land, er det imidlertid opprustningen i Asia det er aller størst grunn til å be- kymre seg over. Det er mer sannsynlig at en væpnet konflikt som i verste fall kan ende med bruk av kjernevåpen skal bryte ut i Asia enn mellom Russland og USA. Dessuten har alle de fire asiatiske statene med atomvåpen – Kina, India, Pakistan, og Nord-Korea – satt i gang en betyde- lig kvalitatitiv og kvantitativ opprustning som i seg selv kan virke destabiliserende, og øke faren for konflikt. Dersom det internasjonale våpenkontroll- og ned- rustningsarbeidet skal komme tilbake på fote, er det umulig å se bort fra særlig Kina, men også de andre asiatiske kjerne- våpenstatene. 

Økende fare for konflikt 

Blant alle de asiatiske kjernevåpenstatene er faren for at væpnet konflikt skal bryte ut høyst reell, og i flere tilfeller økende. I verste fall kan det føre til kjernefysisk konflikt. 

Når det gjelder Kina, er det først og fremst en konflikt med USA som kan lede til bruk av kjernevåpen. Selv om et slikt utfall ikke er sannsynlig – både USA og Kina har i utgangspunktet en sterk inter- esse av at en væpnet konflikt holder seg begrenset – kan det likevel ikke utelukkes at en konflikt kan eskalere, eller at mis- forståelser leder til bruk av atomvåpen. På grunn av de sterkere spenningene og den økende rivaliseringen mellom de to stormaktene, er faren for at en konflikt skal bryte ut i for eksempel Sør-Kinahavet større enn tidligere.

Sør-Asia er trolig det området i verden der faren for bruk av kjernevåpen er aller størst. Forholdet mellom India og Pakis- tan er svært anstrengt. Kashmir-krisen tidligere i år, der landene gjennomførte flere flyangrep mot hverandre, demon- strerte hvordan spenningene raskt kan lede til bruk av militærmakt. På grunn av Indias store og økende militære overtak, har Pakistan en strategi som går ut på at landet truer med å ta i bruk kjernevåpen ved et større indisk konvensjonelt angrep. Denne strategien bidrar til å øke faren for bruk av kjernevåpen betydelig. 

Også i Nord-Korea er det fare for at en konflikt skal bryte ut, og i verste fall lede til bruk av atomvåpen. Selv om situasjo- nen er roligere nå enn den var i 2017 – da USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver gikk langt i å true med et begrenset angrep mot Nord-Korea – skal det likevel lite til før situasjonen endrer seg til det verre. Nord- Korea er dessuten i ferd med å bygge opp en reell kjernevåpenkapasitet. I en krise der landets ledere tror et angrep fra USA og/eller Sør-Korea er nært forestående, er det langt fra utenkelig at de i desperasjon vil bruke kjernevåpen for å forsøke å stan- se angrepet. Nord-Korea har allerede gått langt i å signalisere at slik trussel om før- stebruk er landets kjernevåpenpolitikk. I likhet med Pakistan bidrar denne politik- ken til å øke faren for bruk. 

Konsekvensene av en kjernefysisk kon- flikt i Asia vil bli katastrofale. Både Sør- Asia og den koreanske halvøya er svært tett befolket, og selv om ikke land utenfor disse områdene rammes, kan en konflikt samt amerikansk satsing på missilforsvar, en klar uro i Kina. Denne uroen kan bidra til at Kinas sat- sing på kjernevåpen sky- ter ytterligere fart. 

Kinas opprustning kan skape ringvirkninger og påvirke dynamikken i Sør- Asia. De siste årene har både India og Pakistan utviklet nye våpen, og økt størrelsen på sine arsenal. Selv om India og Pakistans atomvåpenpo- litikk er drevet av konflikten mellom de to landene, spiller også kinesisk politikk en viktig rolle: India har et anstrengt forhold til Kina, og utvikler derfor nye våpen for å avskrekke sin store nabo. Indias opp- rustning overfor Kina kan igjen forsterke kappløpsdynamikken med Pakistan. 

Nord-Koreas satsing på kjernevåpen er først og fremst et resultat av regimets uro for sin egen sikkerhet, og ønsket om å kunne avskrekke særlig USA. Likevel kan også Nord-Koreas opprustning skape ringvirkninger. I motsetning til tidligere har Nord-Korea nå høyst sannsynlig en reell evne til å true både Japan og Sør-Ko- rea. Særlig i Sør-Korea er uroen voksende, og det er forholdsvis sterk støtte i befolk- ningen for å utvikle egne kjernevåpen. Dersom samtalene mellom USA og Nord- Korea ikke leder fram – eller dersom USA inngår en avtale som ikke tar Sør-Koreas interesser med i betraktning – er det ikke helt usannsynlig at Sør-Korea vil sette i gang et våpenprogram. 

Sterkt behov for våpenkontroll 

Dersom det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet skal gå framover, er det derfor stadig viktigere å se til Asia. Det er i Asia spenningene er sterkest, og hvor muligheten for at kjernevåpen fak- tisk vil bli brukt er aller størst. I tillegg vil det bli stadig mer krevende framover – og på sikt trolig umulig – å få i stand våpen- kontroll mellom USA og Russland dersom ikke særlig Kina er med. 

Samtidig vil det bli krevende å få de asi- atiske landene med i forhandlinger. Når USA har uttrykt ønsker om å få Kina med i trilaterale samtaler med Russland, har ki- nesiske myndigheter takket nei, vist til at landene med størst arsenaler må gå foran. I og med at USA fortsatt har fem ganger så mange utplasserte kjernevåpen som Kina – om mange tusen flere våpen i reserve – har kineserne unektelig et poeng. 

Til tross for utfordringene, er det like- vel svært viktig å tenke videre på hvordan man kan begrense, og på sikt forhåpent- ligvis stanse det gryende atomvåpenkapp- løpet i Asia. Det er trolig nødvendig å be- gynne i det små med tillitsskapende tiltak. På noe lengre sikt bør det være et mål å få i stand avtaler som kan begrense utplasse- ring av enkelte våpentyper, og å forhindre at stater utvikler risikable strategier som øker faren for bruk av kjernevåpen. Større nedrustningstiltak vil høyst sannsynlig ta lengre tid, og kreve at de politiske konflik- tene som er med på å drive opprustningen i det minste demper seg kraftig. 

For øyeblikket ser utsiktene til å få i stand internasjonal våpenkontroll og ned- rustning i Asia krevende ut. Samtidig er det nettopp i en tid med sterkere spennin- ger det er aller viktigst å forsøke å styrke dette arbeidet, og å begrense opprustnin- gen. Alternativet er et nytt våpenkappløp og en farligere verden. 

NTA Magasinet nr. 1-2019

1. utgave av NTA Magasinet i 2019.

Innhold: Atomvåpenkappløp i Asia, årlig pengebruk på atomvåpen, US B-52 patruljering i Norskehavet, INF-avtalen, Iran, ICAN citites appeal, AUF, Anniken Huitfeldt, NPT, atomvåpen og kino, drapsroboter, Fagbevegelsen, Ungdommer, Helge Fiskaa, Henrik Hiim, Per Botolf Maurseth, Eirik Vold, Alexander Harang, Lars Egeland, Fredrik Walløe, Bitte Vadtvedt, Bjørn Hilt, Sara Nes, Erling Pettersen, Per Haddal, Lene Grimstad, Akari Izumi Kvamme, Hagbart Vebostad,

Løfterikt fra Norge i forhold til Ikkespredningsavtalen

Under de forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen for atomvåpen kom Norge med en del løfterike uttalelser og var dessuten med på flere sammen med andre land. Bortsett fra et par forhold, gir det håp om at Norge likevel vil føre an i kampen for en verden fri for atomvåpen.

Skrevet av Bjørn Hilt: styremedlem i Nei til Atomvåpen i Trondheim, styremedlem i Nei til Atomvåpen, styremedlem i Norske leger mot atomvåpen og styreleder for International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW)

NPT 50 år

I 2020 er det 50 år siden FNs Ikkespredningsavtale for atomvåpen (NPT) trådte i kraft. Selv om antallet stater som nå er væpnet med atomvåpen er nær doblet siden den gang, kan vi gjerne si at NPT har vært et godt verktøy for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen. Avtalen inneholder også bestemmelser om sivil bruk av kjernefysisk teknologi og forplikter i artikkel VI de statene som i 1970 var væpnet atomvåpen til å inngå forhandlinger om deres avskaffelse. 

NPT var ment å vare i 25 år og egentlig burde forpliktelsene under artikkel VI vært oppfylt innen den tid. Men så gjorde man i 1995 avtalen evigvarende. Dermed åpnet man på et vis også muligheten for at atomvåpenstatene kunne utsette sine nedrustningsforpliktelser på evig tid. De sier at de nok skal ruste ned, men vil ikke si når.

Alle de 190 landene som er med i NPT møtes hvert femte år til en såkalt tilsynskonferanse, og de fleste dessuten også hvert år for forberedende samtaler for tilsynskonferansen. Målet er at man skal legge grunnlaget for enighet på den neste tilsynskonferansen som skal holdes i New York i 2020 samtidig som man også skal markere at NPT er 50 år.

I april-mai i år var det forberedende samtaler i New York for neste års konferanse. Norge hadde ordet flere ganger både som enkeltnasjon og dessuten sammen med andre land, som de nordiske landene og andre grupper som vi samarbeider med.

Tause om FNs forbud mot atomvåpen

I uttalelsene var det påfallende at Norge verken i de egne eller i samarbeidsuttalelsene nevnte FNs forbudsavtale mot atomvåpen (TPNW) med et eneste ord. Dette var klart provoserende for de 122 landene som i 2017 stemte for forbudsavtalen som ICAN samme år fikk Fredsprisen for å ha bidratt til. At den nåværende norske regjeringen og flertallet på Stortinget ennå ikke vil slutte seg til TPNW for være så sin sak, men å late som om avtalen ikke finnes blir påfallende. 

Et annet uheldig forhold var at Norge på slutten av forhandlingene bidro til splittelse mellom landene ved å gå imot det foreslåtte sluttdokumentet. Atomvåpenstatene ville ikke ha styrket uttalelsen der om de katastrofale humanitære virkningene av atomvåpen eller at TPNW skulle nevnes som et brukbart verktøy som vurderes å være helt i samsvar med NPT.  Norge støttet atomvåpenstatene i dette og dermed ble det dessverre ikke oppnådd enighet om noe sluttdokument.

Den norske regjeringen sier at de vil satse på NPT og andre avtaler der også atomvåpenstatene er med. I forhold til det var det tross alt en hel del positivt i Norges uttalelser under de forberedende samtalene i New York.

Jeg tar i det følgende for meg noen av disse positive uttalelsene og knytter også noen kommentarer til dem.

En verden fri for atomvåpen

Først og fremst bedyrer Norge fra FNs talerstol at vår regjering vil arbeide for målet om en verden fri for atomvåpen. De sier rett nok ikke når dette skal være oppnådd, men det må jo være i vår tid og ikke i en eller annen uendelig framtid. Spørsmålet blir hvordan vår regjering skal oppnå dette målet når de landene som er væpnet med atomvåpen ikke viser noen vilje til reell nedrustning. Tvert imot har de fleste av disse landene med USA og Russland i spissen nylig vedtatt at de i løpet av de nærmeste årene vil gjennomføre såkalte moderniseringsprosjekter for tusentalls milliarder dollar.  Hvis vi mener det vi så må vi virkelig sette inn press for å oppnå noe.

Samtidig som Norge sier at vi som nasjon føler oss fullt og helt forpliktet til å arbeide for avskaffelse av alle atomvåpen så sier vi også at vi anser NPT for å være hjørnesteinen i dette arbeidet. Det kan den kanskje være, men da må NPT effektiviseres og gjøres mer virksom. Samtidig som man i 1995 gjorde NPT evigvarende ble det også av alle landene vedtatt å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone. Det samme ble gjentatt i 2010, men har ikke blitt noe av. 

I 2000 vedtok tilsynskonferansen 14 positive tiltak som skulle settes i verk på veien mot en verden fri for atomvåpen. Da ingen av tiltakene var gjennomført ved neste tilsynskonferanse fem år senere klarte de deltakende landene ikke å bli enige om noe som helst. Det samme gjentok seg i 2015 da tilsynskonferansen ikke engang klarte å bli enige om en dagsorden. Skal NPT være en hjørnestein i arbeidet for avskaffelse av alle atomvåpen så må sannelig tilsynskonferansen i 2020 komme med noe bedre. Det høres ut som om Norge både kan og vil bidra til det.

Artikkel VI i NPT må etterleves

Noe av det som svekker NPT er at de få landene som er væpnet med atomvåpen gir blanke i deres forpliktelser til reell nedrustning etter avtalens artikkel VI. Dette har vært gjenstand for stadige diskusjoner uten at man kommer noen vei. Mange land er dessverre, eller naturlig nok, i ferd med å miste tålmodigheten. Derfor er det veldig positivt at Norge under de nylig avholdte forberedende samtalene foran neste års tilsynskonferanse igjen understreker at forpliktelsene under artikkel VI må etterleves. Vi går til og med så langt at vi oppfordrer USA og Russland, som har de absolutt største atomvåpenarsenalene, til og gå foran ved å starte forhandlinger om fullstendig avskaffelse av atomvåpen. Er vi villige til å legge nødvendig press bak en slik viktig oppfordring?

Norge sier også at atomvåpennedrustning bare kan oppnås gjennom balansert, gjensidig, endelig og verifiserbare reduksjon av disse våpnene. Det er noe som alle er enige i. TPNW legger opp til nettopp det, selv om Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt og noen andre prøver å innbille oss at FNs forbudsavtale liksom legger opp til ensidig nedrustning.

Ja til prøvestansavtalen

Et veldig positivt innspill fra Norge under de nylig avholdte samtalene i New York er at vi, både alene og også sammen med andre, nærmest forlanger at de landene som ennå ikke har ratifisert den fullstendige prøvestans avtalen (CTBT) som ble vedtatt i 1996 nå gjør det uten ytterligere opphold. Blant de landene som ikke har ratifisert avtalen og som dermed hindrer at den kan tre i kraft er USA og Kina. Kina sier at de vil ratifisere så snart USA gjør det, men USA er steile og nekter fortsatt. Hvilket press vil Norge og de samarbeidende landene legge på de landene som etter 23 år fortsatt blokkerer for en så livsviktig avtale?

Tiltak mot bruk ved uhell

Faren for at atomvåpen kan bli brukt ved uhell er dessverre overhengende. Dommedagsklokka er for første gang siden den kalde krigen nå stilt på to minutter på tolv. Det er nok litt av bakgrunnen for at Norge i New York annonserte nye tiltak for a hindre bruk ved uhell. En annen bakgrunn for dette ble også sagt å være ny og faktabasert kunnskap om virkningene av atomvåpen på mennesker og på miljøet. Men det ble dessverre ikke sagt noe om hvilke tiltak man vil iverksette. Tre effektive tiltak som Norge kan kreve at atomvåpenstatene umiddelbart iverksetter er:

  • Å ta alle atomvåpen bort fra alarmberedskap som gir en responstid på bare noen minutter ved indikasjoner på at atomvåpen skal avfyres. I dag er ca 1.500 atomvåpen konstant i en slik alarmberedskap. 
  • Å avstå fra doktrinen om at man har rett til å være den første til å bruke atomvåpen dersom man selv anser det som nødvendig.  NATO har i dag en slik veldig farlig førstebruksdoktrine. Her kan Norge gå sammen med andre og få den fjernet.
  • Få slutt på at ett eneste statsoverhode i en atomvåpenstat enten han heter Donald Trump, Kim Jong Un eller Vladimir Putin, alene kan bestemme at atomvåpen skal avfyres. Sett i lys av de katastrofale virkningene av enhver bruk av atomvåpen må aldri bare en person pålegges ansvaret for dette. Her har det internasjonale samfunnet en felles interesse som bør tas opp på neste års tilsynskonferanse. Norge kan sørge for det.
Negative sikkerhetsgarantier

Norge går inn for at atomvåpenstatene skal gi såkalte negative sikkerhetsgarantier til land som selv ikke har atomvåpen. Det betyr at de landene som er væpnet med atomvåpen erklærer at de aldri vil bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen. De fleste atomvåpenstatene har på enkelte tidspunkt gitt noen form for betingete negative sikkerhetsgarantier, men man har aldri kommet fram til noen bindende internasjonal avtale om dette. Det har flere ganger vært tatt opp i NPT-sammenheng, og Norge gjør rett i å ta dette opp på ny.

Atomvåpenfrie soner

Nesten hele den sørlige halvkulen består i dag av atomvåpenfrie soner der landene i en region eller på et kontinent som Sør-Amerika, Afrika og Sør-Øst Asia frivillig blir enige om å avstå fra produksjon, testing og besittelse av atomvåpen. Norge erklærer at vi ønsker flere slike soner og nevner Midtøsten spesielt, noe som altså ble vedtatt av NPT tilsynskonferansene både i 1995 og 2010 uten at noe skjedde. Hva med om Norge også går inn for Norden eller hele Europa som nye atomvåpenfrie soner?

Verifikasjon av atomvåpennedrustning

Et annet forhold der Norge fortjener litt ros og som regjeringen dessuten med en viss rett selv skryter av, er at Norge i 2015 tok initiativ til, og, sammen med Storbritannia, USA, Nord-Irland og Sverige, har vært med på å fremforhandle en nylig lansert konsensusrapport om verifikasjonsregimer for atomvåpennedrustning. Det høres kanskje litt tørt ut, men det er uhyre viktig at vi nå har systemer for dette på plass. Da kan ingen lenger hevde at verifikasjon av atomvåpennedrustning er alt for vanskelig til å få til i praksis.

Andre viktige avtaler

Norge erklærer at vi er tilhengere av at alle spørsmål om atomvåpen må styres av internasjonale avtaler. Derfor støtter vi fortsatt Iranavtalen som USA nettopp har trukket seg fra og INF avtalen om mellomdistanseraketter i Europa der partene gjensidig beskylder hverandre for avtalebrudd som begrunnelse for å avslutte avtalen allerede fra august i år. Hva gjør vi med det? Russiske mellomdistanseraketter i Europa er en trussel mot alle som bor her. 

Norge vil også at spørsmål om såkalte ikke-strategiske atomvåpen, d.v.s. mellomdistanseraketter og taktiske atomvåpen, skal reguleres i internasjonale avtaler. Vi har helt rett i å ønske multilaterale avtaler framfor bilaterale avtaler som alt for lett kan sies opp.  Likevel er vi også klare på at vi ønsker en ny START-avtale mellom Russland og USA om videre reduksjon av strategiske atomvåpen. Det er tross alt langt bedre enn ingen avtale i det hele tatt.

Betinget håp om at NPT kan bidra til nedrustning

Alt i alt, og på tross av de uheldige forholdene under sluttforhandlingene i New York, må vi si at regjeringen har noen gode innspill til det Norge mener må bli innholdet på og resultatene av neste års tilsynskonferanse for den 50 år gamle NPT avtalen. Hvis disse ønskene blir innfridd kan det være håp om at NPT kan bringe oss videre på veien mot en verden fri for atomvåpen. Det som er sikkert er at så ikke skje uten betydelig press fra flere land. 

De landene som alt for lenge ensidig har tatt seg retten til å være væpnet med atomvåpen må av Norge og andre presses til å etterleve sine klare forpliktelser om reell atomnedrustning. Det må mere til for å gi vår FN-ambassadør Mona Juul rett da hun på vegne av de nordiske landene under de forberedende samtalene i New York nylig uttalte at NPT er en «rungende suksess».

Det som også er sikkert er at dersom våre vi fortsetter å støtte atomvåpenstatene i deres syn så vil tilsynskonferansen neste år ende opp like begredelig som de foregående. Det vil i tilfelle gi stor grunn til skuffelse. Da kan NPT ikke på noen måte lenger sies å være en hjørnestein på veien mot en verden fri for atomvåpen.  Norsk tilslutning til FNs avtale om forbud mot atomvåpen må da vurderes på ny.

Kilder:

Norske innlegg:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/1May_Norway.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Norway.pdf

Norge sammen med andre:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Nordic.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_ViennaGroup.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/2May_Quad.pdf

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/statements/29April_Group_States_Belgium.pdf

Foreslått sluttdokument som Norge og atomvåpenstatene ikke gikk med på:

http://reachingcriticalwill.org/images/documents/Disarmament-fora/npt/prepcom19/documents/CRP4Rev1.pdf

NATO 70 år i Trondheim

I Trondheim vil det arrangeres et møte i Rådhussalen torsdag den 4.april kl 19.00 i anledning NATOs «fødselsdag».

Det vil være innledning fra den nyutgitte boken «NATO komplekset» ved professor og forfatter Jon Hellesnes, med påfølgende samtale mellom Hellesnes og forfatter Kjartan Fløgstad.

Uttalelse fra Nei til Atomvåpen Trøndelag sitt årsmøte

Samtidig som menneskeheten kanskje aldri har hatt det så godt på denne jord som nå, så lever vi i ytterst usikre tider. På lang sikt trues vår eksistens av klimaendringer og på kort sikt trues vår eksistens av videreutvikling og bruk av atomvåpen. Verden, slik vi kjenner den i dag, kan bli ødelagt av atomvåpen på en ettermiddag, bokstavelig talt. Dommedagsklokka, som stilles av noen av verdens fremste kjernefysikere (Bulletin of atomic scientists), er satt til to minutter på tolv. Den har ikke vært så nær undergangen siden den kalde krigen var på sitt verste.

Verden trues av at nedrustings- og våpenbegrensningsavtaler sies opp ut fra enkelte statslederes forgodtbefinnende. Nye eksempler på dette er ABM-avtalen om såkalt rakettforsvar og INF-avtalen om mellomdistanseraketter mellom Russland og USA, samt «Iran-avtalen» som USAs president Trump plutselig ikke ville være med på. Nedrustingskonferansen (CD) i Genève har på mere enn tjue ikke fattet et eneste positivt vedtak, og Ikkespredningsavtalen for atomvåpen (NPT) står i fare for å bryte sammen ved neste års tilsynskonferanse. Her hjemme oppfordrer norske myndigheter oss til å ha jod-tabletter på lager i tilfelle det de kaller «en atomhendelse» skulle oppstå. Det de ikke forteller er at de under «atomhendelser» også mener at det er økende fare for at en «kjernefysisk detonasjon», et angrep med atomvåpen, kan finne sted på norsk jord. Hvis en så ufattelig katastrofe skulle inntreffe vil jod-tabletter være en fattig trøst,

både for barn og gravide som de anbefales for, samt alle oss andre. Et angrep med atomvåpen på Trondheim, Bergen, eller Oslo ville bety enorme ødeleggelser og hundretusenvis av drepte og skadde. Når norske beredskapsmyndigheter mener at angrep med atomvåpen på norsk jord er en sannsynlig hendelse, så må de komme opp med bedre mottiltak enn å anbefale oss å ha jod-tabletter på lager. Trondheim Nei til atomvåpen mener at den norske regjeringen nå med sin uthuling av norsk basepolitikk, med utstrakt deltagelse i etterretning for andre land, fremst USA, og uforsonlige politikk ovenfor naboland, gjør oss til et mer aktuelt bombemål. Atomvåpen er for farlige og for

skadelige til at de noen gang kan brukes. Den eneste effektive beredskap mot bruk av atomvåpen er at de avskaffes en gang for alle. Det er mulig. FN vedtok i 2017 et forbud mot atomvåpen som vil tre i kraft så snart 50 land har sluttet seg til, og det vil trolig skje i løpet av 2019. Et flertall av det norske folket støtter forbudet. Vi krever at den norske regjeringen skal signere FNs forbudsavtale mot atomvåpen (TPNW).

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.

Nyhetsbrev

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676