Menneskeskapte dystopier og utopier – kan vi skape en bedre fremtid?

Hvilke dystopiske virkeligheter eksisterer, hva slags dystopisk fremtid truer oss, og hvilke muligheter har vi for å skape oss en bedre fremtid?

Lørdag 2. november på Kulturhuset i Oslo hadde Nei til Atomvåpen, i samarbeid med Oslo World, samlet et bredt fagpanel til å snakke om eksistensielle trusler samfunnet vårt står overfor og vår evne til å ivareta menneskerettighetene i møte med klimatrusselen, nye teknologier og den overhengende faren for bruk av atomvåpen.

Gulag on the side of eden

– Vi er alle fascister, innledet kunstner, filmskaper og provokatør, Morten Traavik.

Han mener totalitarisme ligger nedfelt hos alle mennesker. Med dette mener han at det i utopiske prosjekter er en iboende fare fordi evnen eller viljen til introspeksjon er veldig liten. 

Han siterte den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera for å illustrere dette: 

«Totalitarianism is not only hell, but all the dream of paradise– the age-old dream of a world where everybody would live in harmony, united by a single common will and faith, without secrets from one another (…) If totalitarianism did not exploit these archetypes, which are deep inside us all and rooted deep in all religions, it could never attract so many people, especially during the early phases of its existence. Once the dream of paradise starts to turn into reality, however, here and there people begin to crop up who stand in its way. and so the rulers of paradise must build a little gulag on the side of Eden. In the course of time this gulag grows ever bigger and more perfect, while the adjoining paradise gets even smaller and poorer».

Totalitarisme begynner altså alltid som en drøm om paradis. Men så snart drømmen begynner å bli virkelighet, vil motstand vokse frem og de som regjerer systemet må bygge gulager for å stemme motstanden. 

Nord-Koreas første rockekonsert

Traavik har reist mange ganger til det lukkede regimet i Nord-Korea i et forsøk på å demystifisere totalitarisme. Han utfordrer ideer om utopier og idealisme i sin kunst, og viste publikum utdrag fra noen av sine prosjekter. 

En av de mest slående var fra Traaviks samarbeid med art-rockebandet Laibach, som i 2015 ble det første rockebandet til å spille konsert i Nord-Korea. Laibach bruker totalitære bilder og symboler i sine fremførelser, forteller Traavik. Et tydelig ekko til det Nord-Koreanske regimet. 

Vi er alle fascister

Kunsten til Traavik undersøker reisen fra utopi til dystopi. Moderator Eirik Vold vendte på utgangspunktet og utfordret panelet til å snakke om dystopiene i deres respektive fagfelt. 

Til John Peder Egenæs fra Amnesty Norge, spurte Vold om de tilfellene der et stort fokus på en humanitær krise bidrar til å legitimere militær aksjon? 

Amnestys arbeid og rapportering om menneskerettighetsbrudd har blitt brukt til å legitimere voldelig handling, bekreftet Egenæs.

– I den en første Gulf-krigen ble våre rapporter brukt av George Bush til å legitimere invasjonen, fortalte Egenæs.  

I oppløpet til 2003-invasjonen i Irak var det store anti-krigsdemonstrasjoner i mange europeiske byer, inkludert Oslo. Egenæs innrømmer at han ikke var sikker på om det ville være feil å invadere Irak da. De hadde sett at Saddam Hussein var så forferdelig grusom. 

– Det er siste gangen jeg trodde det kunne være legitimt å bombe noen til å få menneskerettigheter, sa Egenæs.

For Hanne Eggen Røislien som forsker i Cyberforsvaret innebærer jobben å forberede seg på dystopiske scenarioer, men hun syns det er en spennende tid å jobbe med militære spørsmål.

– Det er veldig interessant tid å jobbe i en konservativ institusjon som militæret. En del ting er oppe for diskusjon, for eksempel hvordan vi definerer krig, sa Røislien.

Dystopiske tider

– Vi lever allerede i dystopiske tider, påpekte Nei til Atomvåpens talsperson og representant i MDG Oslo,  Sigrid Heiberg. Klimakrisen kommer nærmere og nærmere og vi gjør ingenting med det.

Dystopia er der hver morgen, sa Heiberg, og fortalte publikum om et gjentagende mareritt hun har der hun er fanget på et cruiseskip – et flytende fengsel av konsumerisme og likegyldighet. 

Men, påpeker hun – vi har mulighet til å gjøre noe med det. For eksempel kan vi unngå en katastrofal bruk av atomvåpen igjen – vi kan forby dem.

Er det en risiko for at en verden uten atomvåpen kan bli et dystopisk mareritt ved å forrykke terrorbalansen som oppstod under den kalde krigen? spurte Vold. 

– Det finnes ingen bevis på at avskrekking fungerer, svarte Heiberg. Det eneste vi vet sikkert er at det er 14 000 atomvåpen i verden, og bruken av én av disse ville vært en enorm katastrofe. Tanken at atomvåpen gjør oss tryggere har gjort at vi ikke er klar over risikoen som våpnene innebærer, sa Heiberg. 

Vi lever allerede i dystopiske tider

– Norge er ikke fritatt fra atomvåpen-spørsmålet, påpekte Vold. 

I fjor godkjente Stortinget et satellittprosjekt som åpner for at amerikanske atomubåter kan bruke norske satellitter under en atomkrig. Vold forteller at dette fremkom som en liten detalj i en større rapport om et sivilt satellittprosjekt. 

Cyber og atomvåpen

Fra publikum ble risikoen som oppstår når atomvåpen møter cyber, trukket frem.

Kan dere kommentere på sammenhengen mellom cyber og atomvåpen, og hvilke nye risikoer som oppstår for kontrollsystemene til atomvåpen? 

– USA har frem til nå brukt disketter for sine kommando- og kontrollsystemer, påpekte Heiberg. Det som har vært bra med disketter – de kan ikke hackes. Vi vet ikke hva moderniseringen og digitaliseringen vil bety for sikkerheten til atomvåpnene.  

Mange av nesten-ulykkene med atomvåpen i historien har oppstått på grunn av tekniske feil. 

Dystopisk samfunn – med håp?

– Vi må snakke mer om sosial ulikhet – et av de mest dystopiske trekkene ved samfunnet, sa Heiberg.

Hun mener Sør-Afrika er et eksempel på et dystopisk samfunn.

– Det er et land der enorme naturressurser har blitt misbrukt og klimaendringene har satt inn for fullt, og det er et av landene i verden med høyest sosial ulikhet. Det er verre i dag enn under apartheid. Men det finnes så mye håp og skjønnhet der også. Selv i et dystopisk samfunn vil det være ting som gir håp.

Sør Afrika er et spennende tilfelle i atomvåpensammenheng. Den tidligere atomvåpenstaten ga fra seg våpnene i 1989 og er nå en fremtredende atomvåpen-motstander. Tidligere i år ratifiserte de FNs forbud mot atomvåpen. 

– Man bør aldri oppnå et utopisk samfunn, sa Egenæs. 

– Vi ser en åpenbar autoritær vending. Verdens ledere er en gjeng hvite mannsjåvinister og nasjonalister. Min utopi finnes i håpet at folk reiser seg! Det finnes så mange håpløse steder der de tar til gatene og protesterer: Hongkong, Libanon, Irak.

Egenæs avsluttet med et sitat av Eduardo Galleano, som Oslo World-festivaldirektør Alexandra Archetti Stølen åpnet festivalen med torsdagen før:

Utopia lies at the horizon. When I draw nearer by two steps, it retreats two steps. If I proceed ten steps forward, it swiftly slips ten steps ahead. No matter how far I go, I can never reach it. What, then, is the purpose of utopia? It is to cause us to advance.

Filosofisk frokost: Atomvåpen

I anledning FNs dag for total avskaffelse av atomvåpen arrangerte Norges Fredsråd i samarbeid med Norske Leger mot Atomvåpen, ICAN og Nei til Atomvåpen filosofisk samtale om atomvåpen. 

Frokostseminaret tok utgangspunkt i et ønske om å løfte frem samtalen om atomvåpen og de brutale konsekvensene bruken av slike våpen vil medføre.

Filosof og forsker Henrik Syse ledet samtalen med Gro Nystuen, forsker og jurist og Jan Helge Solbakk, lege og professor i medisinsk etikk. Samtalen berørte mange interessante tema for dem som er opptatt av å oppnå en verden fri for atomvåpen. Spesielt snakket deltakerne om atomvåpnenes umoralske natur, risikoene og de katastrofale konsekvensene av selv en begrenset atomkrig og behovet for å bryte ned den mystiske religion som omsvøper atomvåpen. 

“Drømmen om en verden uten atomvåpen er gammel”, innledet Henrik Syse. Helt siden ikke-spredningsavtalen i 1969 har stater forpliktet seg til å arbeide for en verden fri for atomvåpen, men i dag befinner vi oss i en verden der ni land har atomvåpen og flere land kan utvikle dem. 

Det er denne bakgrunnen som gjør det nødvendig å snakke om atomvåpen som et moralsk problem, påpekte Syse. Atomvåpnenes store paradoks, mente han, er spørsmålet om det er moralsk riktig å true med noe det er umoralsk å gjøre? Vi vet at spørsmål om etikk og moral forsvinner i den strategiske logikken til avskrekking og trussel. 

Solbakk pekte på at atomvåpenstatene, i moralsk forstand, er banditter. 

“De de ni statene som har atomvåpen holder menneskeheten i et forferdelig terrorgrep», sa Solbakk. Ved å legitimere sin rett til å beholde disse våpnene generer atomvåpenstatene så mye usikkerhet om fremtiden for alle mennesker på denne planeten, og alt annet liv, hevder Solbakk. Atomvåpen har ingenting med etikk å gjøre. Det er ondskap satt i system”. 

Spørsmålet om moral bør stå sentralt i en diskusjon om atomvåpen, og har blitt mer fremtredende som følge av det humanitære initiativ, som tvinger oss til å tenke på hva det faktisk innebærer å bruke atomvåpen. Nystuen trakk frem det humanitære initiativet og hvordan det har ført til en utvidelse av eierskap i forhold til atomvåpenproblematikken og hvem som er berettiget til å mene noe om atomvåpen. Det er ikke lenger bare en liten gruppe med atomvåpenstater og sikkerhetseksperter som har lov til å mene noe om atomvåpen, sa Nystuen. 

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem», sa Nystuen videre. Her mener hun det er rom for politikere å se forbi den mystiske religionen som omslutter atomvåpen, og se dem for hva de faktisk her: våpen. 

«Mange fra den tradisjonelle nedrustningsarkitekturen ønsker å opprettholde en slags mystiske religion rundt atomvåpen, fordi det betyr at ingen andre kan diskutere dem»

En utvidet debatt om atomvåpen blir spesielt viktig når vi i økende grad hører snakk om mulighetene for begrenset atomkrig med bruk av mindre, taktiske atomvåpen. Dette vil ha massivt ødeleggende konsekvenser, var deltakerne enig om. “Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig”, sa Syse. Nystuen påpekte i tillegg at det er lite verdens hjelpeorganisasjonene vil kunne gjøre i etterkant av selv en begrenset atomkrig. 

«Våpnene er så kraftige at selv en begrenset krig vil ha ødeleggende konsekvenser vi knapt kan overskue, og de er så mange at selv en brøkdel av dem kan gjøre kloden nær ulevelig»

Avslutningsvis diskuterte deltakerne det politiske handlingsrommet og mulighetene for å endre dagens atomvåpenpolitikk. «Vi trenger flere fortvilte, rasende unge mennesker», sa Solbakk og ønsket et mer emosjonelt engasjement blant atomvåpenmotstanderne.

På spørsmål om hvorvidt NATO-medlemskapet står i veien for norsk støtte til FNs atomvåpenforbud, gjorde Nystuen det klart at det ikke er noe folkerettslig i veien for dette og pekte i tillegg på motsigelsen i NATOs strategiske konsept: NATO vil kjempe for en verden fri for atomvåpen, men så lenge det finnes atomvåpen så ønsker NATO å ha dem. Norsk tilslutning vil være politisk vanskelig, men vi har tatt lignende upopulære valg i NATO tidligere, som da Norge sa tydelig nei til atomvåpen på norsk jord poengterte Nystuen.

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676

Nyhetsbrev

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.