Iran-konflikten krever en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk

Det er all grunn til å tro at verken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet. Det kan fort bli en krig der også atomvåpen tas i bruk av vår allierte. Til grunn ligger konflikten om atomavtalen med Iran. Trump mener avtalen ikke er verdt papiret den er skrevet på, og har dermed sagt den opp. Men når Iran også erklærer at de ikke lenger ser seg bundet av begrensningene i avtalen, sender USA krigsskip og innfører strengere sanksjoner mot Iran. Nei til atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Nå møter de imidlertid enda strengere begrensinger i sin handel. Kina som tidligere har berget dem fra amerikansk boikott, er i dag mindre villig til å hjelpe. Årsaken er at landet er mer involvert i internasjonal handel og kineserne er redde for å rammes av amerikanske mottiltak om de handler med Iran. De siste ukene er Irans oljeeksport kuttet med 90%. Irans skip får ikke seile med landets egen olje, samtidig som Iran må godta at olje fra andre land passerer det smale Hormuz-stredet mellom Iran og Oman. Det er oljeboikotten som har startet konflikten, men Iran har likevel ingen rett til å stoppe skipstrafikken. 

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuz-stredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuz-stredet. 

USA er en viktig alliert for Norge, slik som Tyskland var det før annen verdenskrig. Kort før den andre verdenskrigs utbrudd kom den britiske statsminister Chamberlain tilbake etter et møte med Adolf Hitler. Hans ord da han viftet med avtalen på flytrappa etter landing, er blitt historiske på hvor feilaktig det var å prøve å oppnå enighet med en aggressiv, autoritær politiker som Hitler. «Fred i vår tid», sa Chamberlain. Så brøt krigen løs. 

Vi skal være forsiktige med å dra paralleller mellom Trump og Hitler. Men norske myndigheter må stille seg spørsmålet om hvor lenge vi skal være en av Trumps mest lojale alliansepartner. Det er selvfølgelig en avveiing av det politisk mulige, men også om politisk etikk: For øyeblikket ser Trump ut til å være den største trusselen mot verdensfreden gjennom sin aggressive og uforutsigbare politikk. Hvordan bør Norge stille seg til det?

Det finnes ingen lettvint løsning  på konflikten USA- Iran. Men noen tiltak er åpenbare: Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.

Hvordan finansiere en ny grønn deal?

Atomvåpen og klimaendringer er de to eksistensielle truslene som menneskene står overfor. Hvordan kan avskaffing av atomvåpnene spille en avgjørende rolle for å hindre en ødeleggende klimakrise, og bidra til en ny «grønn deal»? Dette var tema for en rapport som organisasjonen NuclearBan  la fram i Kongressen i USA i slutten av juni. Rapporten heter «Warheads to Mindmills» som et apropos til Bibelens slagord om å smi våpna om til plogjern, mer enn en rapport for vindmøller.

NuclearBan er en av partnerorganisasjonene til ICAN, den internasjonale kampanjen for avskaffing av atomvåpen, som vant fredsprisen i 2017. I Norge er Nei til atomvåpen en sentral partner for ICAN.

Atomvåpen er like farlige som de alltid har vært. Farene ligger i mulige ulykker eller at de blir tatt i bruk i krig og vil føre til lidelser for sivile som det ikke finnes noe helsevesen som kan håndtere. Men bruk av atomvåpen vil også påvirke klimaet. Vitenskapsfolk bar beregnet hvor mye sot som kan komme inn i den øvre atmosfæren om atomvåpen skulle blir brukt mot en stor by som f.eks. Moskva. Konklusjonen var 150 millioner tonn sot. Det vil kunne føre til en kjernefysisk vinter, det vil si at temperaturfall på opptil 7 grader. Det vil være dramatisk med tanke på at verden ellers er opptatt av å redusere Co2-utslippene for å unngå de dramatiske konsekvensene av en temperaturøkning på 2 grader.

Dessverre er det slik at en atomvinter ikke kan brukes som løsning på menneskeskapt oppvarming av kloden. Men hvis vi slutter å produsere atomvåpen har vi penger, hjernekapasitet og infrastruktur til å gjennomføre et grønt skifte. NuclearBans rapport «Fra krigshoder til vindmøller» lager et veikart for hvordan dette kan skje.

1. Å skaffe penger til et grønt skifte

Rapporten peker på at det nå pågår ny atomopprusting i mange land, ikke minst i USA. Å bruke penger på atomvåpen er ikke investeringer som gir framtidige inntekter. Tvert i mot er dette investeringer som kan føre til et ragnarokk. I USA brukes det cirka 55 milliarder dollar hvert år til atomopprusting. Det er ganske nøyaktig det samme beløpet som en effektiv ny grønn deal til kreve. Det er vanskelig å forestille seg at vi globalt kan finansiere overgangen til et fossiltfritt og bærekraftig samfunn, om vi fortsetter å bruke like mye penger som i dag på atomvåpen.

2. Å skaffe talenter

I 2016 gikk halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA, til selskaper som utvikler, bygger eller vedlikeholder atomvåpen. Skal vi få til et grønt skifte trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige løsninger innen energi, transport og produksjon. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber med atomvåpen.

3. Å fremme internasjonalt samarbeide

USA, Kina og Russland står for over halvparten av klimautslippene i verden. Sammen med de øvrige fem atommaktene i verden utgjør disse landenes utslipp ¾ av alle klimagasser. Skal vi løse klimaproblemene, trenger vi at atommaktene samarbeider. Det går ikke hvis fokuset er å bruke trillioner av dollar til opprusting og såkalt modernisering av atomvåpnene. Det er derfor en nødvendig start på samarbeidet for å redusere klimagassutslipp, at atommaktene slutter å true hverandre med utslettelse.

Dessverre er det lite realistisk at USA vil slutte seg til FNs atomvåpenforbud. Men rapporten fra NuclearBan synliggjør hvilke fordeler det ville kunne føre med seg. En avvikling av atomvåpenindustrien vil føre til tap av 139.000 sivile jobber, men potensialet for nye jobber i en grønn deal er beregnet til over 7,9 millioner.

Her finner du rapporten:

http://www.nuclearban.us/wp-content/uploads/2019/06/Warheads-Windmills-FINAL-single-file.pdf

Pressemelding: Iran-konflikten krever en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk

Det er all grunn til å tro at hverken USA eller Iran ønsker krig. Likevel fortsetter de å være i tottene på hverandre. Det er oppskriften på hvordan svært mange kriger har startet» sier Nei til Atomvåpens nestleder Lars Egeland. Han påpeker at en krig i dette området kan føre til at atomvåpen tas i bruk av vår allierte USA. Nei til Atomvåpen etterlyser en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk der Norge ikke kan være en servil alliert av USA. Første skritt er å tilslutte seg det internasjonale atomvåpenforbudet.

Atomopprustningen i Asia øker. Ifølge en artikkel av NUPI-forsker Henrik Stålhane Hiim, nylig publisert i Nei til Atomvåpen Magasinet, er Asia per i dag den regionen i verden med størst fare for at atomvåpen blir brukt nå. Iran har vært under press av sanksjoner i flere tiår, og har vært villig til å strekke seg langt i bytte for oppheving av sanksjoner. Iranavtalen synger på sitt siste vers og situasjonen som har utviklet seg den siste tiden i Hormuzstredet er svært alvorlig. Faren for at Iran vil utvikle atomvåpen øker betydelig og det er ingen tjent på.

Nå har USA bedt Norge om å bidra i en allianse for å beskytte skip i Hormuzstredet. Folkerettslig har Norge rett til å beskytte egne skip. Men et norsk bidrag betyr at vi stiller oss på amerikanernes side, de som nettopp har skapt konflikten ved å si opp atomavtalen og innføre strengere sanksjoner. Utenriksminister Ine Marie Eriksen og statsminister Erna Solberg har tidligere vært helt klare i sin støtte til Iran og atomavtalen. Denne politikken må de fortsette, Norge må ikke bidra til en politikk som kan eskalere konflikten omkring Hormuzstredet.

“Det finnes ingen lettvint løsning på konflikten mellom USA og Iran, men noen tiltak er åpenbare” sier Lars Egeland. – “Vi må ikke bidra til ytterligere eskalering av konflikten. Vi bør ikke ta USAs side, samtidig som vi bør være klare på at Iran heller ikke kan stoppe internasjonal skipstrafikk i stredet. Vi bør samarbeide med EU som fastholder at Irans brudd på atomavtalen ikke gjør at avtalen er død. EU prøver med begrensede midler, å opprettholde de vestlige forpliktelsene overfor Iran. Samtidig må Norge ta en mer selvstendig internasjonal rolle. Norge har ingen atomvåpen, men av hensyn først og fremst til vår store allierte USA, har regjeringa stilt seg utenfor det internasjonale atomvåpenforbudet. Selv om et slikt forbud ikke vil løse konflikten mellom USA og Iran, viser konflikten behovet for en sterkere folkerett og en kriminalisering av atomvåpen og av trusselen om å bruke slike våpen.”

Ved henvendelse, kontakt: Lars Egeland (tlf: 901 94 838) nestleder
Sigrid Heiberg (tlf: 482 59 418) nestleder

Besøk på atomreaktoren på Kjeller: Enorme kostnader på lagring av atomavfall

Kostnadene ved behandling av atomavfall er så store at det ikke er noen mening i å produsere atomenergi hvis man ikke har en tilleggs-agenda som kan være å lage atomvåpen. Det var noe av det vi lærte på omvisning på atomanlegget på Kjeller som nå er under avvikling.

Troverdighet og tillit skal prege arbeidet til Norsk Nukleær dekommisjonering, sa daglig leder Pål Mikkelsen som sammen med Institutt for Energiteknikk (IFE) inviterte ulike sivilsamfunnsorganisasjoner til orientering og omvisning på IFEs anlegg på Kjeller 6. mai. IFE vedtok i slutten av april å stenge atomreaktoren JEEP 2 som følge av at det var avdekket korrosjon. Stengingen av JEEP 2 og den kommende stengingen av Halden-reaktoren betyr at det nå ikke lenger skal drives noen reaktor, men at kreftene nå skal brukes på opprydding etter 70 år med atomvirksomhet i Norge.

Norsk reaktorvirksomhet har vært svært beskjeden, og avfallet utgjør ingenting i forhold til de landene som har drevet med kraftproduksjon fra atomkraftverk. Likevel: Det er ikke uproblematisk å sikre 17 tonn brukt atombrensel og annet atomavfall fra industri, sykehus og fra forsvaret.

Institutt for energiteknikk (IFE) ble etablert i 1948 som Institutt for atomenergi (IFA). Reaktoren på Kjeller og i Halden har vært forskningsreaktorer. I 2018 ble Norsk Nukleær Dekommisjonering etablert for å lede avviklingen av de norske atomanleggene.  De neste årene regner man med å bruke opptil 18 milliarder på å sikre atomavfallet. Det haster, bl.a. har man oppdaget rust i rørene der store deler av dagens avfall blir lagret. Pål Mikkelsen peker på at det foreløpig ikke er noen land i verden som har utviklet en endelig løsning for lagring av atomavfall. Hans første mål er å etablere et system for mellomlagring i inntil 50 år. Vi skal drive industrielt og kostnadseffektivt, sa han. Det betyr også at man ikke skal ta unødvendig risiko, sa Mikkelsen. Det er ikke noe som er risikofritt, derfor er han nøye med å si at det er UNØDVENDIG risiko de skal unngå. – Vi har et langsiktig perspektiv – vi vil eksistere også om 150 år, sa han. På sikt må det lages et såkalt dypdeponi der avfallet kan lagres. Det ideelle deponiet er ikke gamle gruver. Gruver eksisterer der det er forkastninger som gir tilgang til metaller, vi vil helst ha massiv granitt, sa Mikkelsen.

NND skal overta ansvaret for atomavfallet fra IFE i 2021. Tida fram til det skal brukes til å planlegge tiltak på kort, mellomkort og lang tid. Hva som blir den tekniske løsningen er ennå uklart, men for store deler av avfallet haster det.

Støtte til øremerket tilskudd til Norske leger mot atomvåpen i 2019

Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett å fjerne den øremerkede bevilgningen til Norske Leger mot atomvåpen (NLA) på 2 millioner kroner.

I regjeringens opprinnelige budsjettforslag var alle midler til fredsorganisasjoner strøket. I budsjettforliket med KrF kom det på plass øremerkede midler til Norges Fredsråd, ICAN international og NLA. Etter regjeringsforhandlingene på Granavolden kom det i tillegg inn en generell post om tilskudd til fredsarbeid, som bl.a. Nei til Atomvåpen kan søke tilskudd fra. Hittil i år er det imidlertid ikke utbetalt noe penger, hverken av de øremerkede midlene eller midler fra det generelle tilskuddet til fredsarbeid. 

Det er et politisk valg hvorvidt man ønsker øremerkede tilskudd, eller en post der ulike organisasjoner kan søke om tilskudd til ulike aktiviteter knyttet til fredsarbeid. Det som er problematisk er når man midt i året endrer forutsetningene. Vi har forståelse for at Norske leger mot atomvåpen har kommet i en svært vanskelig situasjon ved at de gjennom snart et halvt år, har regnet med at de skulle få utbetalt et øremerket tilskudd som de nå ikke får.

Finansminister Siv Jensen har i sine kommentarer til revidert nasjonalbudsjett argumentert sterkt for at man ikke kan endre bevilgninger til ulike formål midt i året. Det er viktig med forutsigbarhet, sier finansministeren. Det må etter Nei til Atomvåpen sin mening også gjelde for Norske Leger mot atomvåpen. Ved neste års statsbudsjett kan man gjerne diskutere om alt skal være søknadspliktig, men man kan ikke sette frivillige organisasjoner som NLA i en krise ved å endre forutsetningene midt i budsjettåret. 

Styret i Nei til Atomvåpen

AP-landsmøtet var ikke bare et nederlag for atomvåpenmotstanden

AUFere og mange andre kjempet heroisk for at AP-landsmøtet skulle vedta å støtte norsk tilslutning til det internasjonale atomvåpenforbudet. På forhånd hadde Norsk Folkehjelp fått laget en gallup som viste at 85% av Aps velgere støttet forbudet. Av dem sa 9 av 10 at støtten gjaldt selv om Norge var det første NATO-landet som signerte forbudet. Flertallet av Aps fylkespartier hadde også gjort vedtak som var positive til atomvåpenforbudet.

Derfor var det ikke rart at vi var mange som var skuffet når atomvåpenforbudet falt. Aps utenrikspolitiske talsperson Anniken Huitfeldt og partileder Jonas Gahr Støre la inn mye prestisje for å hindre et positivt vedtak. I sitt hovedinnlegg argumenterte Huitfeldt for at selv om hun mente Norge burde si nei til atomvåpenforbudet, så var det mye annet vi bør gjøre. Hva det var, sa hun ikke. Da hun la fram redaksjonskomiteens innstilling kastet hun inn et nytt argument: Atomvåpenforbudet innebar ensidig nedrustning, mente hun.  Det er et argument seniorforsker Sverre Lodgaard i NUPI avviser. – Å signere et atomvåpenforbud innebærer et brudd med MATO-doktrinen som innebærer mulig førstebruk av atomvåpen. Men det ligger ingen oppfordring til ensidig nedrustning i avtalen, sier han: Avtalen henvender seg til alle stormakter og utfordrer atommaktenes særstilling.

Når AP går inn for noe, betyr det ofte at det kan bli vedtatt. Slik gikk det ikke med atomvåpenforbudet denne gangen. Men det var ikke et totalt nederlag: Det er mange år siden vi har hatt en så omfattende diskusjon om atomvåpen som det vi så på Aps landsmøte. Resolusjonen som ble lagt fram av redaksjonskomiteen og som ble vedtatt, ble av mange atomvåpenmotstandere betraktet som et kompromiss. Uttalelsen slår fast at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen. «Sjøl om vedtaket slår fast at AP ikke vil undertegne avtalen for ikke å utfordre andre NATO-land, slår den også fast at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.»

Fra Nei til atomvåpen slår vi fast at atom-opposisjonen i AP har vokst, at det pågår en mer intens debatt om atomvåpen i partiet enn på flere ti-år. Om partiet ikke står i spissen for et forbud nå, er vi sikre på at tida arbeider for også norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Uavhengig av Aps og Norges støtte til atomvåpenforbudet bli internasjonal folkerett ganske snart. Det betyr at AP ikke har hatt sin siste atomvåpendebatt. Dette er en kamp vi kommer til å vinne! Vi heier på atomvåpenmotstanderne i AP!

Norsk støtte til atomvåpenforbud? AP avgjør

Skal Norge stille seg utenfor det som vi løpet av året trolig blir et gjeldende internasjonal folkerett som forbyr atomvåpen? I den politiske debatten i Norge er det Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen. I Nei til Atomvåpen heier vi selvsagt på forbudstilhengerne når APs landsmøte samles torsdag for å avgjøre saken.

10 av 15 fylkeslag har vedtatt å støtte et forbud. I store byer som Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø har Arbeiderpartiet vedtatt støtte til ICANs City Appeal om atomvåpenforbud. 

Om støtten for forbud er sterk i partiorganisasjonen, stemte partiet likevel mot atomvåpenforbud når saken var til behandling i Stortinget for en måned siden. Det var partiets utenrikspolitiske talskvinne, Anniken Huitfeldt som sto i spissen for å argumentere mot forbud, selv om hennes eget fylkesparti støtter forbudet. 

AUFs leder Ina Libak har varslet at AUF vil kjempe for at partiet vedtar å støtte atomforbudet. Hun vil heller ikke godta noe kompromiss som skyver en norsk signering ut i tid. Vi må ta stilling til FN-forbudet som foreligger nå, sier hun til Dagens Næringsliv. Hun viser til at partiet gjorde det samme da det gjaldt forbudet mot kjemiske våpen. 

Astrid Hoem som er nestleder i AUF og medlem i redaksjonskomiteen som skal lage innstilling i atomforbudssaken, argumenterte i Politisk kvarter 2. april, for at et forbud ikke er i strid med NATO-medlemskapet, men at det tvert i mot vil være å følge opp en stolt sikkerhetspolitiske tradisjon fra Einar Gerhardsens dager, om partiet vedtar å stille seg i spissen for et forbud.

Det vakte oppsikt at det var mulig å samle et stort flertall av verdens land for å forby atomvåpnene. Mindre kjent er det kanskje at hele forbudsprosessen faktisk ble startet av den rød-grønne regjeringen som Arbeiderpartiet var med i. Bakgrunnen var blant annet det vellykkede internasjonale forbudet mot landminer. 

Nå er spørsmålet om Norge skal stille seg utenfor det som vi løpet av året trolig blir internasjonal folkerett. I den politiske debatten i Norge er det Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen. I Nei til Atomvåpen heier vi selvsagt på forbudstilhengerne.

Stortinget sier nei til atomvåpenforbud, men vi vinner til slutt!

Onsdag stemte flertallet på Stortinget nei til å slutte seg til traktaten for forbud av atomvåpen. Undersøkelser viser at 4 av 5 nordmenn støtter et forbud. Men på Stortinget var det bare SV, Sp, MDG, Rødt og to utbrytere fra Høyre og en fra AP – som stemte for forbud. I Nei til atomvåpen registrerer vi at atomvåpenmotstanden til KrF og Venstre er blitt borte i regjering. Men mest skuffet er vi over Arbeiderpartiet som både stemte mot forbudet, men også alle andre forslag om nedrustningsinitativ slik som å være observatør i de videre møtene blant forbudstraktat-partene.

Onsdag  stemte flertallet på Stortinget nei til å slutte seg til traktaten for forbud av atomvåpen.  Undersøkelser viser at 4 av 5 nordmenn støtter et forbud. Men på Stortinget var det bare SV, MDG og Rødt som stemte for forbud. I Nei til atomvåpen registrerer vi at atomvåpenmotstanden til KrF og Venstre er blitt borte i regjering. Men mest skuffet er vi over Arbeiderpartiet som både stemte mot forbudet, men også alle andre forslag om nedrustningsinitativ slik som å være observatør i de videre møtene blant forbudstraktat-partene. 

Men utenfor Stortinget er Arbeiderpartiet splitta. Et flertall av fylkespartiene har vedtatt støtte til et forbud. Annichen Huitfeldt hadde debattens frekkeste innlegg når hun ville sette utenriksministeren i forlegenhet ved å spørre om hun støttet Venstres merknad om at tilslutning til et forbud er forenlig med NATO-medlemskap. Søreide svarte med å vise til Utenriksdepartementets utredning som konkluderte med at det ikke er juridiske problemer om Norge slutter seg til forbudet. Søreide spurte derfor Huitfeldt om hvordan hun forholdt seg til å være leder av AP i Akershus som i helga entydig vedtok at Norge burde ratifisere forbudstraktaten.  Det kan du spørre meg om om 2 år, sa Huitfeldt – overbevist om at da er det hun som er utenriksminister.  Det blir i så fall en fortsettelse av samme politikk som Solberg-regjeringa. 

De som stemte mot forbudet, har ikke mange alternativer å peke på i en verden hvor det ellers er et   for nedrustningsavtaler. USA har sagt opp Iran-avtalen, både USA og Russland har trukket seg fra mellomdistanseavtalen som har sørget for at Europa ikke har hatt mellomdistanseraketter siden 1987. Utenriksmi997058925nister Søreide hadde ingen ambisjoner om å berge denne avtalen, men håpet at Start og Salt-avtalene som regulerer interkontinentale raketter, i hvert fall kan berges. Avtalemotstanderne står igjen med avskrekkingspolitikken men det er det bare FrPs Tybring Gjedde som i å si: Våpnenes blotte eksistens er så avskrekkende og det faktum at om de brukes så er det et kollektivt selvmord, og nettopp dette har hindret bruk, sa han i debatten. Vi kan ikke satse på at vi skal ha like mye flaks i framtida som vi har hatt til nå, sa SVs Audun Lysbakken. Han la til: De som overlever en atomkrig, vil misunne de døde. 

Det store spørsmålet for Høyre og AP var om avtalen var forenlig med våre NATO-forpliktelser. De mener at vårt forsvar er avhengig av atomavskrekking. Vi mener at vi har en mulighet for at NATO kan gå foran for å presse fram nedrustning mellom stormaktene som alternativ til den store opprustinga vi nå ser. Det er redusert spenning og nedrustning som fører til økt sikkerhet, ikke flere våpen som gjør naboen mer utrygg. 

Før debatten hadde ICAN og Nei til atomvåpen et arrangement utenfor. Der var det appeller fra LO og Norsk Folkehjelp som sammen med Røde Kors har vært viktige organisasjoner for å drive fram det humanitære alternativet som førte til det internasjonale forbudet. Norsk Folkehjelps generalsekretær, Henriette Westhrin sa at verden er truet av både klimakrisa og atomkrig. Men forskjellene på de to truslene er at atomtruslen kan vi fjerne med politiske vedtak. Appeller var det også fra KrFU og AUF. De var skuffa over egne partier. KrFU pekte på forbudet mot personellminer som for 20 år siden ble drevet fram av Bondevik-regjeringa til tross for protester fra flere NATO-allierte. Denne avtalen ble vedtatt med et mindre flertall, og er fortsatt ikke ratifisert av land som USA og Kina. Men det er gjeldende folkerett. Det tror vi også at atomvåpenforbudet blir. Det folkelige engasjementet mot atomvåpen øker. Byer som Tromsø, Trondheim har vedtatt å slutte seg til forbudet gjennom ICANs Cityappeal. Oslo og Bergen vil følge etter sammen med mange andre byer over hele verden. . Vi som er tilhengere av forbud vinner til slutt!

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676

Nyhetsbrev

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.