30 år med Nei til Atomvåpen

Skrevet av Erik Alfsen, 2009

Det er nå 30 år siden NTA så dagens lys, ennå ikke som noen fast organisasjon, men som aksjonen: «Nei til nye atomvåpen». Denne aksjonen hadde et kortsiktig og veldefinert mål: å få Norge til å gå imot et forslag om bygging av nye atomraketter som skulle behandles på NATOs rådsmøte i Brüssel den 12. desember 1979.

Men den 12. desember ble en skuffelsens dag da NATO uten protest fra Norge eller noe annet medlemsland vedtok bygging av nye mellomdistanse-raketter klare til utplassering i Europa innen utgangen av 1983. Etter dette var det mange som mente at slaget var tapt. Likevel var initiativtakerne til aksjonen Nei til nye atomvåpen innstilt på å fortsette motstanden mot atomopprustningen, og nå på et mer langsiktig og permanent grunnlag.

Etter den første skuffelsen, økte igjen den folkelige motstanden mot atomopprustningen. På denne tiden var det nok ingen som hadde noen klar forestilling om hvordan kampanjen mot atomvåpen skulle organiseres som en permanent og landsomfattende bevegelse. Men i løpet av høsten 1980 ble den samlet innenfor rammen av et «NTA» som allerede i store trekk var slik vi kjenner denne organisasjonen i dag. Ordet «nye» var fjernet fra navnet, som heretter bare skulle være «Nei til atomvåpen», og initiativtakerne fungerte som et interimsstyre inntil det ble erstattet av et styre valgt av representanter fra lokale NTA-lag den 9. oktober 1982.

Allerede i de første retningslinjene for aksjonen Nei til nye atomvåpen ble det understreket at «aksjonen vil arbeide for nedbygging av atomvåpen i Øst så vel som i Vest» og at «den skal være tverrpolitisk og partipolitisk nøytral». Og interimsstyret for NTA vedtok i november 1980 et arbeidsprogram med de tre hovedparolene som skulle bli stående som et grunnlag for alt videre arbeid:
– Nedbygging av atomvåpnene i Øst og i Vest.
– Ingen atomvåpen i Norge i fred eller i krig.
– Norden som atomvåpenfri sone.

Parolen «Norden som atomvåpenfri sone» ble fulgt opp gjennom den store underskriftkampanjen som gikk over et helt år og ble avsluttet da NT A ved fristens utløp den 7. juni 1982 kunne overlevere noe over en halv million underskrifter til Stortinget.

Parolen «Ingen atomvåpen i Norge i fred eller i krig» ble også fulgt opp da NTA noe senere på 80-tallet tok initiativet til vedtak om «lokale atomvåpenfrie soner». Disse ble fattet, ikke av NTAs egne lokallag, men av selve kommunestyrene rundt om i landet. Denne aksjonen ble først populær i Nord Norge; og spredde seg så til hele landet, hvor vi endte opp med 131 «atomvåpenfrie kommuner». Senere ble den samme prosedyren gjentatt i fylkesstyrene, og der med enda bedre resultat. I alt fikk vi 11 «atomvåpenfrie fylker» i Norge.

Av regjeringen ble slike vedtak avvist som meningsløse, da det er de sentrale myndigheter, og ikke lokalpolitikerne, som er ansvarlige for landets sikkerhetspolitikk. Dette er for så vidt riktig nok. Men det endrer ikke det faktum at slike lokale sonevedtak fattet ved flertallsvedtak i valgte kommune og fylkesting var en virkningsfull markering av folkemeningen rundt om i landet – og dét var hele meningen med dem. Likevel var det den første parolen: «Nedbygging av atomvåpen i Øst og i Vest» som sto mest sentralt. Og i de første årene på 80-tallet var det motstanden mot de nye mellomdistanse-rakettene som var den store kampsaken. Rakettene var ennå ikke utplassert, og i mai 1982 tok kampen mot utplassering en ny vending da det ble klart at Norge ikke bare hadde gitt sin prinsipielle tilslutning til slik utplassering, men også hadde forpliktet seg til å være med å finansiere den.

Det pengebeløpet Norge skulle betale, var ikke så stort. Men for NTA var dette en viktig sak av en annen grunn. Det er nå engang Stortinget som har den bevilgende myndighet, og denne saken kunne ikke loses utenom stortingssalen, ikke engang delegeres til «Stortingets organer», som i klartekst betyr den utvidede utenriks-komiteen der forhandlingene er unndratt offentlighet. Med dette hadde vi for første gang muligheten til å få en stortingsbehandling av rakettsaken hvor representantene ikke kunne slippe unna med runde formuleringer, men måtte votere over et konkret spørsmål.

Tidlig på høsten 1982 tok NTA sammen med folk fra fagbevegelsen initiativ til et opprop som ble undertegnet av de mest framstående tillitsvalgte fra 11 fagforbund. Her ble Stortinget bedt om å fatte følgende vedtak: «Norge medvirker ikke til bygging av anlegg for mellomdistanse-raketter i Europa, og Norges bidrag til infrastruktur-programmet reduseres tilsvarende. «Fagforeninger og klubber over hele landet sluttet seg til oppropet, som etter hvert fikk støtte fra hele organisasjons-Norge, også uetnfor LO-forbundene. Politisk var dette en av de aller viktigste enkelt-aksjonene NTA var involvert i.

For Arbeiderpartiet, som på denne tiden var i opposisjon, ble det nå meget vanskelig å forsvare noen norsk bevilgning til anlegg for nye atomvåpen, og ledelsen annonserte at partiet ville gå imot en slik bevilgning på et tidspunkt hvor det ennå kunne være mulig å oppnå en forhandlingsløsning uten noen nye mellomdistanse-raketter i Vest og med tilbaketrekking av slike raketter i Øst. Med dette var styrkeforholdet i Stortinget helt endret. Nå gikk Arbeiderpartiet og SV samlet mot bevilgningen, og sammen med dem sto en del representanter fra mellompartiene som tidligere hadde gått mot de ny atomvåpnene og ikke ville la seg presse til å endre standpunkt. Utover høsten fikk vi så en rekke kampvoteringer hvor atom-opposisjonen ble nedstemt med bare én stemmes overvekt. Riktig dramatisk ble det da en av flertallsrepresentantene fra mellom-partiene var på reise i USA, og det viste seg at hans vararepresentant var en overbevist atomvåpenmotstander som ikke la skjul på hvordan han ville stemme. Resultatet ble at den reisende representanten måtte settes på første SAS-fly til Fornebu, og deretter i en taxi til Stortinget, hvor han ankom tidsnok til å avgi «riktig» stemme.

I hele det neste året var det ikke bare i Norge, men i hele Vest-Europa, en stadig voksende folkelig motstand mot utplasseringen av nye atomraketter. I hovedstedene Roma, Berlin og London var det fra 200 000 til 350 000 mennesker som gikk i protesttog. Men den aller største demonstrasjonen var den som fant sted i Amsterdam, hvor det var over 450 000 deltagere. De som hadde vært med der, kunne fortelle at det var en utrolig opplevelse når nesten en halv million mennesker fylte Amsterdams gater i en mektig demonstrasjon under hoved-parolen til Hollands mellomkirkelige fredsråd IKV (Interkerkelijk Vredsbetaad): «Fri verden for atomvåpen. Begynn med Nederland!»

For NTA var det blitt fast rutine å avholde en aksjonsuke i oktober med markeringer over hele landet, og med en stor demonstrasjon i Oslo på FN-dagen den 24. oktober som selve høydepunktet. I 1983 ble den som i de to foregående årene arrangert som en «stjernemarsj» til Youngstorget. Etter NTAs egne tellekorps var det nå over 20 000 deltagere, og selv etter konservative overslag i pressen var det godt over 15 000. Dette kan kanskje synes beskjedent i forhold til tallene fra landene nede i Europa hvor rakettene skulle utplasseres. Men etter norske forhold var ikke dette noen liten demonstrasjon. Det skal faktisk ha vært den største politiske demonstrasjonen som inntil da var avholdt på Youngstorget i Oslo.

I de landene hvor rakettene skulle utplasseres, var det ikke bare folkelig motstand, men også motstand blant en del ledende politikere. Regjeringene i Nederland og Belgia hadde hele tiden vært skeptiske til de nye rakettene. På rådsmøtet i NATO i desember 1979 hadde de reservert seg og ikke gitt noe tilsagn til utplassering i sine egne land. Derfor ble det hard politisk strid om utplasseringen i disse landene. I Vest-Tyskland, hvor en stor del av de nyerakettene skulle utplasseres, var det også politisk strid. Den førte blant annet til at den gamle ledelsen av det sosial-demokratiske partiet, som hadde spilt en aktiv rolle i 1979, ble skiftet ut med nye folk som hadde et mer kritisk syn på den forestående utplasseringen.

I Norge var det også politisk strid om utplasseringen. Her sto de samme partene mot hverandre som under striden om finansieringen høsten før. Nå gikk Arbeiderpartiet innfor å utsette utplasseringen og prøve å komme fram til en forhandlings-løsning med omfattende tilbaketrekning av rakettene i Øst og ingen nye raketter i Vest. Dette standpunktet skulle føre til en ny serie med skarpe menings-utvekslinger i Stortinget, der det samme flertallet på én representant avviste enhver tanke på utsettelse. I disse duellene ble Arbeiderpartiet beskyldt for å «være på gli i sikkerhetspolitikken» istedenfor å «stå på dobbeltvedtaket».

NATO-vedtaket fra 1979 ble gjerne kalt et «dobbeltvedtak», fordi det i kommunikeet fra rådsmøtet i tillegg til selve vedtaket om nye atom-raketter (§7) var kommetinn et punkt om forhandlinger (§9). Men dette punktet er mindre presist. Her uttrykkes det bare et ønske om forhandlinger «med sikte på å redusere antall mellomdistanse-raketter på begge sider til det lavest mulige nivå», uten at det noe sted blir sagt at NATO vil la være å utplassere nye raketter om Sovjetunionen skulle være villig til å trekke tilbake sine SS-20 raketter. Den såkalte «null-opsjonen» kom først senere, og da etter en politisk prosess som ganske sikkert ikke var forutsett i 1979.

For ledelsen i Arbeiderpartiet, som i hele etterkrigstiden hadde kjempet mot den sikkerhetspolitiske opposisjonen innenfor og utenfor partiet, var uttalelsene om at de var «på gli i sikkerhetspolitikken», ord som sved. Men de forsvarte seg som best de kunne med å vise til dobbeltvedtaket slik de oppfattet det. Etter en hard intern debatt hadde partiet samlet seg i et kompromiss hvor man tolket dobbelt-vedtaket slik at hovedhensikten med de nye NATO rakettene var å få Sovjetunionen til å trekke tilbake SS-20 rakettene dersom NATO unnlot å utplassere sine nye -raketter.

På dette tidspunkt ga sovjetlederne signal om at de ønsket forhandlinger og var villige til omfattende reduksjoner dersom de var «gjensidige og balanserte». Nå kunne man selvsagt tvile på om de virkelig hadde noen oppriktig vilje til en slik omfattende reduksjon. Men det ville man først finne ut etter å ha forhandlet med dem. Derfor mente ledelsen i Arbeiderpartiet at man skulle utsette utplasseringen og forsøke å komme fram til en forhandlingsløsning. NATO-rakettene som nå snart var klare, kunne saktens utplasseres senere om forhandlingene ikke skulle føre frem. Som forhandlingskort var de gode nok selv om de ennå ikke var utplassert. Av motstanderne ble dette resonnementet blakt avvist i en serie harde debatter i pressen og i stortingssalen. Men folk på grasrota hadde liten forståelse for en slik debatt med utgangspunkt i dobbelt-vedtaket. De hadde større sans for NTAs enkle tese: «Forhandlingene skulle ha begynt i 1979, men la oss i hvert fall komme i gang nå!»

Stemmefordelingen på tinget var imidlertid spikret fast. Etter nye kampvoteringer ble alle forslag om en utsettelse av utplasseringen avvist, også denne gang mot én eneste stemme. Og på NATOs rådsmøte i desember 1983 ble det vedtatt, uten innsigelser fra noen av NATO-landene, at utplasseringen skulle starte som planlagt i 1984.

Men motstanden mot atomvåpen forsvant ikke med dette. De store demonstrasjonene i hovedstedene avtok nok i styrke og hyppighet i årene som fulgte. Men motstanden ble overført til andre arenaer. Særlig ble det protestert rundt basene for de nye rakettene. I Norge hadde styret for NTA regnet med at det ville bli en viss avmatning av aktiviteten etter den hektiske innspurten før rådsmøtet i NATO. Men slik skulle det ikke gå. Nå var man bedre forberedt enn etter rakettvedtaket i desember 1979. NTA var nå fullt utbygd med lokale lag over hele landet, og det var nok av oppgaver for den som ville fortsette å aksjonere mot atomvåpen. En av disse var kampanjen mot de langtrekkende sjøbaserte krysser-rakettene med atomvåpen på amerikanske ubåter som etter planen skulle patruljere med slike raketter i Atlanterhavet og utenfor Norges kyst. Dette var et nytt skritt i atomopprustningen, og det ga grunn til ekstra uro fordi slike ubåter, som ikke kan lokaliseres i undervanns-posisjon, ville gjøre effektiv kontroll av rustningsavtaler så godt som umulig. Spesielt ville krysser-raketter med sannsynlige fluktruter over Skandinavia undergrave troverdigheten av en atomvåpenfri sone i Norden.

Aksjonene mot de sjøbaserte krysserrakettene var forøvrig ikke bare en norsk kampanje. Den ble ført også i de andre landene rundt Nord-Atlanteren, også i USA hvor den såkalte «Frys»-bevegelsen, som krevde stans i all videre produksjon av amerikanske atomvåpen, var kommet med for fullt i kampen mot atomvåpen. At denne amerikanske bevegelsen hadde muskler, skulle vise seg meget snart. Den hadde tillyst en stor fredsdemonstrasjon i Central Park i New York i begynnelsen av juni 1984. Da dagen kom, opplevde vi at den utrolige rekorden fra demonstrasjonen i Amsterdam virkelig kunne bli slått, og det ganske ettertrykkelig. I New York møtte nesten en hel million, godt over 900 000, fram til en gigantisk manifestasjon for fred og mot atomvåpen.

Denne manifestasjonen unngikk ikke å gjøre inntrykk på president Reagan, «den store kommunikator», som hadde appellert til kommunistfrykten og ville samle det amerikanske folk i «kampen mot ondskapens imperium». Nå opplevde han at de var helt andre ting som opptok mange av hans landsmenn. Fra en av våre kontakter i USA fikk vi høre at han etter demonstrasjonen i Central Park hadde spurt: «Hva i hinimelens navn er det alle disse menneskene vil?» Reagan ville nok gjeme se Amerika stort og sterkt, men han hadde et ambivalent forhold til atomvåpen, og han kunne aldri forsone seg med terrorbalansen som innebar at Sovjetunionen også kunne utslette USA. Han hadde heller ingen spesiell forkjærlighet for de nye mellomdistanse-rakettene, som skrev seg fra president Carters tid.

Da motstanden mot atomvåpen var på det sterkeste i USA etter demonstrasjonen i New York og andre manifestasjoner, satte Reagan fram sitt forslag om den såkalte «null-opsjonen», som gikk ut på at USA/NATO skulle stanse utplasseringen av mellomdistanse-raketter og trekke tilbake de som allerede var kommet på plass, dersom Sovjetunionen ville trekke tilbake alle sine SS-20-raketter. Nå var ikke dette forslaget så balansert som det kunne se ut, ettersom Sovjet skulle trekke tilbake langt flere raketter enn USA/NATO, også SS-20 rakettene i det fjerne Østen som var rettet mot mål i Kina og Stillehavet og ikke å kunne nå Europa. Derfor var det mange som så dette som et rent propaganda-utspill overfor amerikansk og europeisk opinion. En av disse var Murphy, som hadde vært demokratenes kandidat til visepresident-stillingen. Han sa det slik: «Nullopsjonen er en genistrek. Den signaliserer forhandlingsvilje samtidig som den garanterer sammenbrudd i forhandlingene.»

De første sovjetiske reaksjonene på null-opsjonen var da også negative. Men det ingen visste, var at det snart skulle komme en ny leder i Kreml som tok utspillet på alvor. Så snart Gorbatsjov hadde sikret sin posisjon og følte at han hadde tilstrekkelig handlefrihet, ga han uttrykk for at han var villig til å forhandle på et slikt grunnlag og at han var innstilt på meget store gjensidige reduksjoner av atomarsenalene. Deretter fikk vi det viktige Reykjavik-møtet 11.-12. Oktober 1986, hvor også Reagan gikk meget langt i å love kjerne-fysisk nedrustning – så langt at han forskrekket mange av sine nære medarbeidere. Det var for øvrig på denne tiden Reagan gjorde en av fredsbevegelsens teser til sin egen, idet han uttalte: » En atomkrig kan ikke vinnes, og må ikke utkjempes!»

Tross dette skulle Reykjavik-møtet bryte sammen. Anstøtsstenen var SDI-programmet, som Gorbatsjov ikke kunne akseptere, og Reagan ikke ville avlyse. Dette programmet som hadde det offisielle navnet «Strategic Defence Initiative», men av fredsbevegelsen ble kalt «Star Wars», hadde president Reagan lansert allerede den 23. april 1983. Det innebar en utplassering av høy-teknologiske våpen i verdensrommet, som ved et angrep på USA skulle kunne lokalisere og ødelegge alle fiendens raketter. Med dagens teknologi var dette umulig. Men planen var at det skulle settes i gang et stort forsknings-program som skulle gå over mange år med investeringer opp mot tusen milliarder dollar – mer enn Manhattan-prosjektet som ga den første atombomben under annen verdenskrig. Reagans program var så fantastisk at selv hans egen administrasjon reagerte med forferdelse. De visste at Reagans drøm om et himmel-skjold som kunne gjøre det trygt å skrote alle egne gjengjeldelses-våpen, lå langt inn i framtiden – om den da noen gang kunne realiseres. Men de innså snart at nettopp derfor ville USA komme til å beholde sine egne atomvåpen i all overskuelig fremtid. En slik kombinasjon av offensive og defensive våpen ville gi USA et strategisk overtak – på samme måte som en kriger med sverd og skjold har overtaket på en kriger som bare har sverd. Dette aspektet tiltalte de militære lederne i USA og fikk dem til å slutte helhjertet opp om SDI. Av samme grunn satte SDI-prosjektet skrekk i sovjet-lederne, og det var dette som gjorde det vanskelig for Gorbatsjov å godta Reagans «null-opsjon» på Reykjavik møtet.

Men etter kort tid banet Gorbatsjov veien for nye forhandlinger da han firet på sitt absolutte krav om at USA måtte gi opp SDI-programmet. Nå kom det i gang nye forhandlinger, og resultatet ble INF-avtalen som ble inngått høsten 1987 og fjernet alle mellomdistanse-rakettene (på engelsk: «lntermediate-range Nuclear Forces») i Øst og i Vest.

For oss i NTA betydde INF-avtalen at vi hadde oppnådd ett av våre hovedmål. Nå ble alle NATOs mellomdistanse-raketter i Europa og alle Sovjetunionens SS-20 raketter i Asia og Europa trukket tilbake, og det var godt håp om videre atomnedrustning og avspenning mellom de to maktblokkene. I Oslo feiret vi dette med et «Fakkeltog for Freden» som gikk opp Karl Johans gate til Wergelandsstatuen. Vi sang ikke «Seieren er vår», men likevel hadde jeg litt av den samme følelsen som i maidagene 1945.

INF-avtalen ble innledningen til en ny epoke i forholdet mellom Øst og Vest. Med det nye regimet i Sovjetunionen kom det radikale endringer i sovjetisk politikk. Gorbatsjov hadde ikke bare tatt initiativ til «glasnost» og perestroika», men også til det han kalte «novoje mysjlenie». Dette betyr «den nye tenkningen», i denne sammen-heng: den nye tenkningen i sikkerhetspolitikken. Den bygde på erkjennelsen av at en atomkrig mellom de to maktblokkene i ethvert tenkelig scenario ville bli en katastrofe for begge parter. Derformåtte hovedmålet være å avverge den – altså forhindre at den i det hele tatt bryter ut. At det virkelig var tale om en reell omlegging av Sovjetunionens strategi og doktriner, ble klart da Gorbatsjov begynte å trekke tilbake noen av de mest offensive panserenhetene fra Øst-Tyskland. På denne tiden gjorde han det også klart at han ikke ville intervenere om det oppsto interne problemer i andre Warszawapaktland. Med dette lå veien åpen for den utviklingen som skulle føre til oppløsningen av Warszawapakten og den lykkelige avslutningen av den kalde krigen, som vi nå feirer ved årsdagen for Berlin-murens fall.

Selvsagt var det ikke atomvåpenmotstanderne i fredsbevegelsen som hadde æren for alt dette. Det som skjedde var resultat av en politisk prosess, og i den var det mange aktører. Men den sterke folke-opinionen, og ikke minst den organiserte motstanden mot de kjerne-fysiske mellomdistanse-rakettene, spilte en viktig rolle. Uten motstanden mot de nye NATO-rakettene, ville neppe Reagan ha sluttet å tale om «ondskapens imperium» for isteden å inngå en avtale med Gorbatsjov om full tilbaketrekning av alle slike våpen. Og uten den sterke folkeopinionen og den organiserte fredsbevegelsen i vest, ville neppe Gorbatsjov hatt ryggdekning i sin egen regjering for de vidtgående innrømmelsene han faktisk gjorde.

I tiden etter INF-avtalen ytret Gorbatsjov ønsket om videre atom-nedrustning og foreslo at ingen land skulle ha atomvåpen etter år 2000. Sammen med sine søster-bevegelser i andre vestlige land støttet NTA dette initiativets gjennom en kampanje som ble ført under den korte parolen: «Abolition 2000» (som kanskje kan oversettes med: «Kvitt ut atomvåpen før 2000»). Spørsmålet var bare hvor langt regjeringene i USA og andre NATO-land var villige til å gå når det gjaldt atomnedrustning. Derfor ventet man spent på NATOs statsminister-møte i London i juli 1990 som skulle drøfte forsvarsplanene etter Warszawapaktens sammenbrudd.

I NTA hadde vi ikke noe håp om at USA/NATO ville gå med på å fjerne alle atomvåpen før år 2000. Men vi hadde håp om at NATO-alliansen i hvert fall ville gålike langt som det gamle Folkeforbundet under forhandlingene om kjemiske våpen i 1925. Den gang ble det vedtatt at giftgass var et illegitimt stridsmiddel som ingen stat skulle ta i bruk i krig, selv om landene forbeholdt seg retten til å beholde kjemiske våpen for å avskrekke andre fra å ta slike våpen i bruk. Dette var en «ikke-førstebruks doktrine» som ble respektert i de fleste (om ikke alle) senere kriger. Den ble faktisk også respektert av Adolf Hitler, som selv i sin desperate situasjon på slutten av den annen verdenskrig vek tilbake for å ta i bruk sine lagre av nervegass. Men vi ble skuffet. London-møtet gjorde ikke noe bindende vedtak om fortsatt atomnedrustning eller om å avstå fra førstebruk av atomvåpen selv om USA/NATO nå var blitt den eneste gjenværende supermakt med større konvensjonell styrke enn noen andre. Man gikk ikke lenger enn til å si at man bare ville ta i bruk atomvåpen som den siste utvei («the last resort»). Og på NATO-møtet i Roma i november 1991, ble det sagt helt klart at atomvåpnene fortsatt spiller en essensiell rolle. De skal ikke bare avskrekke atomangrep, men avverge aggresjon av enhver art. Enhver aggressor skal vite at han kan bli møtt med atomvåpen. Førstebruks-doktrinen består.

Med dette forspilte man en enestående sjanse til å fjerne den atomtrusselen som hadde hengt over verden i hele etterkrigstiden. Men dette var ikke umiddelbart klart, hverken for statslederne eller for opinionen, for på denne tiden ble INF-avtalen fulgt opp med fortsatt nedbygging av atomvåpnene. Blant annet ble alle atomvåpen på overflatefartøyer og alle krysserraketter på ubåter trukket tilbake etter selvstendige, men koordinerte vedtak av presidentene Gorbatsjov og Bush (senior). På denne måten ble ennå ett av NTAs måloppnådd, og man hadde i begynnelsen av 90-årene godt håp om at den positive utviklingen skulle fortsette.

Men igjen ble vi skuffet. Etter at president Clinton var erstattet av George Bush (junior), ble det en ny tilstramming av forholdet mellom USA og Russland med en rekke tilbakeslag i arbeidet for atomnedrustning. Kongressen i USA ville ikke undertegne START-avtalen om begrensning av de strategiske atomvåpnene, – president Bush sa opp ABM-avtalen om forbud mot «antiraketter» (på engelsk «Anti-Ballistic-Missiles»), som hadde vært en av hoved-bjelkene i det avtaleverket som ble fastlagt i 60-årene, – og i Russland svarte president Putin med å si opp avtalen om begrensning av de konvensjonelle våpnene i Europa.

Det aller alvorligste tilbakeslaget var kanskje at «ikke-sprednings-regimet», som man siden 60-årene hadde hatt med NPT-avtalen (på engelsk: «Non Proliferation Treaty»), var i ferd med å sprekke. India og Pakistan (som aldri hadde undertegnet NPT-avtalen) skaffet seg atomvåpen, mens Nord-Korea trakk seg fra avalen og foretok sin første atomsprengning. Flere andre såkalte «terskelland» så ut til å ville følge etter. Spesielt gjaldt dette Iran, som har en omfattende produksjon av anriket uran som kan brukes til våpenformål. Etter dette er det reell fare for at vi kan få en spredning av atomvåpen til en rekke land som neppe vil nøle med å bruke dem «om nødvendig». Den aller største faren vi står overfor, er en atomkrig med utgangspunkt i Mellom Østen.

Det lyspunktet vi likevel kan se, er at USA igjen har fått en klok president som tar de riktige skritt. President Obama har, i motsetning til sin forgjenger, lagt vekt på samarbeid med FN og dialog med andre stater istedenfor «amerikansk alenegang». Spesielt har han vist respekt for, og tatt initiativ til, dialog med muhammedanske land i Midtøsten. Men det som det er det størst grunn til å understreke i vår sammenheng, er at han har erklært atom-nedrustning som sak nummer én på dagsorden. Og dette er det ikke bare en talemåte. Obama harallerede tatt viktige konkrete avgjørelser. En av disse var beslutningen om åskrinlegge alle planer om et «rakett-skjold» med amerikanske rakettbaser iPolen. Russerne oppfattet slike amerikanske base-anlegg på dørstokken tilRussland som en trussel og truet med at den ville bli besvart med baser i Kaliningrad-området for raketter rettet mot NATO-landene. Men etter atplanene om et rakettskjold ble skrinlagt, er også planene om russiske rakettbaser i Kaliningrad skrinlagt, og presidentene Obama og Medjedjev er nå enige om gå til forhandlinger om videre atomnedrustning.

Det aller viktigste og mest overraskende som Obama har gjort når det gjelder atomvåpen, er likevel det at han fikk igjennom et vedtak i Sikkerhetsrådet hvor alle medlemmene, innbefattet statslederne i alle de fem «anerkjente atommaktene», sluttet seg til en resolusjon der de går inn for total avskaffelse av atomvåpen. Med dette er det trukket opp helt nye retningslinjer, som går på tvers av alle atommaktenes gjeldende kjernefysiske doktriner. Etter min mening er dette verdenshistorisk. Og det er Obamas initiativ for å oppnå en verden helt uten atomvåpen som er grunnen til at den norske Nobelkomiteen i år har villet gi ham fredsprisen. En pris som etter min mening er bedre begrunnet enn de fredsprisene som i senere år er blitt gitt til folk som har fått den for ande ting enn fredsarbeid.

Det er også dette som er grunnen til at NTA i år vil hilse prisvinneren på balkongen foran Grand Hotell med et fakkeltog under parolene: «Nei til atomvåpen. – Med Obama for en atomvåpenfri verden.»

Nei til Atomvåpen

Nei til Atomvåpen (NTA) har disse overordnede formålene: å hindre utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen, å ødelegge alle atomvåpen gjennom internasjonal kontrollert atomnedrustning, å avvikle atomkraftanlegg og hindre at nye atomkraftanlegg bygges.

Nyhetsbrev

Kontakt

SoCentral, Øvre Slottsgate 3, 0157 Oslo

97751803

Post@neitilatomvapen.org

Org. nr: 971527676